Det er lov å være sint. Det er lov å være sliten. Men noen ting er verdt å huske på.

Av Tonje Brenna

Vi har glemt hvordan vi følte det og hvordan vi snakket sammen den gangen for snart fem år siden. Hvordan vi så på hverandre og i fullt alvor sa at terroristen ikke skulle få vinne. At vi nektet å la oss kue. At vi ikke skulle slutte å leve, eller slutte å gjøre som vi pleide.

Hva har skjedd med oss? Vi er først og fremst slitne. Som europeere, nordmenn og innbyggere i vårt trygge hjørne av verden. Vi er slitne av at hver gang vi senker skuldrene og går videre etter et terrorangrep, så kommer det et nytt.

Les også: Terroren i Belgia: – En svart dag for landets historie

Slik har det vært jevnlig, siden 2011. Mellom angrepene er det innvandringsdebatt. Og så konkluderer de såkalte innvandringskritikerne med at de fikk rett neste gang det smeller.

Det er lov å være sint. Det er lov å være sliten. Det er lov å ha en gnagende følelse av at du er i ferd med å bli immun. Men det er likevel noen ting det er verdt å huske på, når du gjennom påsken skal vurdere om du orker å være et samfunnsengasjert menneske når hverdagen igjen kommer.

For det første skal vi aldri glemme at det er denne terroren menneskene i gummibåtene på Middelhavet flykter fra. De som mener at konsekvensen av terror er at innvandringen må stanses, bør tenke om igjen. De bildene vi av og til ser rulle over TV-skjermen er hverdagen flere steder i verden.

Noen få av dem som lever i den hverdagen, finner veien til Europa. Og om vi først skal skjære alle over en kam, må jo følgende være konklusjonen: At de som flykter fra Syria og landene rundt er de som står lengst fra terroristene i holdninger og verdier. De har tross alt valgt å ta med seg barna sine og legge ut på en livsfarlig reise. Uten å vite om det vil føre til et tryggere liv.

For det andre må vi aldri glemme at terror, og rekruttering til terror, ikke oppstår i et vakuum. Og vi skal aldri glemme hvor vilkårlig og hardt det rammer. Det er ikke religiøs overbevisning alene som gjør mennesker tilbøyelige til å delta i terror. Det er mer komplekst enn som så. Det handler om mangel på fremtidsutsikter, krig, undertrykkelse og mangel på demokrati i deler av verden.

Her hjemme handler det om utenforskap, parallellsamfunn som får leve i fred, propaganda rettet mot de mest sårbare blant oss. De som ingen ser, de som ingen hører, de som ingen føler de har ansvar for. De som ikke angår oss, de vi mener er de andre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og nettopp derfor er det viktig å huske på det tredje, nemlig at det største terrorangrepet begått på norsk jord i fredstid, var det en høyreekstrem som sto bak. Han var norsk. Han var hvit. Han var fra Oslo. Han var ikke muslim. Han hadde ikke vokst opp i krig.

Vi hadde et voldsomt behov for å diagnostisere 22. juli-terroristen i tiden etterpå. Hvorfor hadde vi det? Kanskje fordi vi hadde et behov for å ta avstand. Definere han som noe annet enn oss. Være sikre på at vi nordmenn ikke kunne bli sånn som de andre.

Så mens du tenker over engasjementet ditt og lurer på om du orker, tenk litt på det også. At det ikke er tiden for å gi opp.

Tvert i mot, det er tiden for å finne frem igjen stå-på-viljen du kjente på den gangen det angikk deg mer direkte. Det er nå du skal ta til motmæle. Det er nå du skal bidra med det lille du kan gjøre. Jeg er sliten og lei, jeg også. Skikkelig. Men jeg kan ikke engang forestille meg hvor sliten jeg kommer til å føle meg om vi lar avmakten, og dermed terroristene, vinne. Derfor håper jeg kan bli enige om å ikke gi opp.