Innenriks

Den søte død

En nesten sann påskekrim fra Stortinget.

– Det sier seg vel selv? Martin Kolberg smilte, spørrende, som han pleide. Det var umulig å forstå om han var arrogant, nedlatende, eller bare ikke forsto at de andre ikke forsto.

– Hvem morderen er, altså? Er det noen som ikke har forstått det ennå? Lederen av Stortingets kontrollkomité så rundt seg i Vandrehallen. Ingen møtte ham med blikket, unntatt Jan Bøhler, selvsagt.

– Da er det kanskje best at jeg forteller alt fra starten, sa Kolberg. Vi lar han gjøre det.

Det begynte nå i påsken. Langfredag var det vel, at de oppdaget liket av Byrkje­bakken. Stortingsmannen fra Venstre ble funnet av rengjø­r­ingspersonalet, sittende bakover i sin egen kontorstol. Det var ikke noe pent syn. Nakken var bøyd bakover. Munnen var vid åpen, og full av halvtygd smågodt.

Resultatet var full politisk skandale på flekken. Allerede lørdag, selveste påskeaften, var stortingspolitikerne blitt hastekalt tilbake fra påskefjellet. Politiet, som alltid i et svært tett samarbeid med sikkerhets-seksjonen på Stortinget, jobbet døgnet rundt med saken, men også politikerne tok det svært alvorlig. De første undersøkelsene var klare. Byrkjebakken hadde enorme mengder aceton i blodet. Sukkerverdiene var skyhøye. Han var rett og slett omkommet av et kraftig sukkersjokk. Og bare en knapp uke tidligere hadde smågodt-prisene falt rett i bakken.

På kontoret rundt ham var det bøttevis med godterier. Dumle-papir fylte søppelkassen. Bublizz-rester lå utover gulvet. Smågodt-variantene av kirsebær, speilegg og bananer var strødd rundt kontoret i første etasje.

Den landsens stortingsmann Byrkjebakken ble fort erstattet av sin mer urbane vikar, Halldis Melheim. Hun holdt sitt første og svært følelsesladede innlegg fra talerstolen i Stortinget allerede samme lørdag, knappe 24 timer etter dødsfallet.

– Venner. Kolleger. Sørgende, begynte Meleim. Vi har sett djevelen i hennes sukkersøte hvitøye. Nå må vi ta kampen. Melheim listet opp tre lovendringer partiet umiddelbart ville foreslå: Forbud mot salg av sukkerprodukter med tap. Økt sukkeravgift. Reklameforbud mot godteri. Krigen mot smågodtet som hadde tatt livet av Byrkjebakken var i gang.

Forslagene utløste rabalder i salen. SV jublet, og mente at godterier var så billige for å støtte opp om de private helseinstitusjonene. Arbeiderpartiet støttet forslagene med kraft; sukkeravhengighet er det samme som narkomani, og kampen kan bare vinnes med forbud. Miljøpartiet de Grønne trakk fram sukkerproduksjonen som særlig ødelegger danske skoger og fratar uglene muligheten til et lykkelig liv i mosen.

Men viktigst av alt; Kristelig Folkeparti støttet også forslagene. De mumlet noe om ungdommens ville festing og hvordan sukker tross alt er en slags rus.

Dermed hadde forslagene flertall. Nå var spørsmålet hva regjeringen ville gjøre.

Frps politikere gikk rasende til talerstolen, flere av dem mistenkelig blanke i øynene, og stadig med hendene ned i lommer som raslet av den umiskjennelige lyden fra papirposer med smågodt. «Nettopp situasjoner som dette setter vårt demokrati på prøve», nesten brølte Frp-representanten fra Hedmark.

Og så skulle helseminister Bent Høie på talerstolen. «Jeg kan ikke være øverste sjef for helsesektoren i et land som ikke tillater reklame for smågodt», sa han. «Vår helsepolitikk må, som alt annet, være basert på enkeltmenneskets personlige frihet, selv når enkeltmennesket blir båret fra Stortinget i en plastsekk», sa han.

Så da statsminister Erna Solberg gikk på talerstolen noen minutter senere var det bare én ting hun kunne si:

«Jeg vil be Kongen i statsråd om avskjed i nåde, og be ham peke på min etterfølger.»

- Så fort kan det altså gå, forklarte Martin Kolberg. Han spankulerte nå rundt i Vandrehallen, med full kontroll over tilhørerne sine. Det var så stille at selv backbencherne fra Høyre holdt munn.

Kolberg stilte seg rett foran statsminister Jonas Gahr Støre.

– Var det så deg, Støre, som ga Byrkjebakken godteriet? Han lente seg inn Støres ansikt, så de imponerende nesene deres bare var centimetre fra hverandre. Støre så nervøs ut.

– Eller var det deg, integreringsminister? Han gikk bort til Hadia Tajik. Hun så stivt tilbake, og fikk et bekreftende blikk fra statssekretær Stor­haug ved hennes side.

– Eller var det kanskje deg? Kolberg tok et par raske dansetrinn bort til helseminister Jan Bøhler, som sto i bare singlet.

– NEI! Kolberg brølte, det gjallet så høyt at den nye lysekronen direktør Ida Børresen hadde hengt opp i gangen over påfyllingsautomaten for kantinekort, begynte å klirre.

– Arbeiderpartiet vil aldri løfte en finger for å få regjeringsmakt bare ett år før valget. Det ville være dårlig realpolitikk. Og det driver vi ikke med i Arbeiderpartiet.

– Dessuten, sa han lavt.

– Dessuten er det én person som ennå ikke er blitt konfrontert. En person som tross sin enorme makt styrer et departement som er så usynlig, at hun kanskje tror ingen ser henne?

Lederen for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité gjorde en rask piruett, og nappet i samme øyeblikk en usynlighetskappe opp i luften. Han hadde dratt den av en kvinne i grå drakt som ingen hadde lagt merke til at sto der.

– Det er du, Ragnfrid Fannertorp, som er ansvarlig! Han smilte så ingen kunne være i tvil om at han hadde rett.

– Du utnyttet din posisjon, som minister for fylkeskommunal samordning, en post så unnselig og kjedelig, at selv i et rom med Jan Tore Sanner og Vidar Helgesen er det ingen som legger merke til deg. Innrøm dine synder!

Alle måtte gni seg i øynene. Hvem var denne kvinnen?

– Ja, det var meg, sa Ragnfrid Fannertorp tørt. «Jeg injiserte Byrkjebakken med en cocktail av sukker og aspartam, sterkere enn noen noensinne har sett. Han mistet livet på flekken. På denne måten ville jeg sørge for et regjeringsskifte som skulle bane vei for en ny Høyre-regjering i 2017. Og der skulle jeg minst bli minister for Barne-, likestillings- og moderniseringsdepartementet.»

Alle var rystet. ikke bare over drapet, men også over hvor ufattelig kjedelig denne Fannertorp var.

Men før noen rakk tenke, bare gikk hun. Før hun var gått ned trappen mot utgangen var hun blitt usynlig igjen.

Dagen etter holdt den nye helseministeren pressekonferanse sammen med landets største dagligvarebosser. «Vi tar samfunnsansvar», var refrenget, idet de kollektivt satte smågodtprisene opp til 25 kroner hektoen igjen.

Så får det heller bli priskrig på is til 17. mai i stedet.

Mer fra Dagsavisen