Debatt: La oss legge bort granatene

Debatt
Siri Martinsen
Veterinær i NOAH

Da NOAH startet for 25 år siden skulle man tro at norske myndigheter lå i krig med sjøpattedyrene. Sentrale politikere la ned stor innsats for at folk flest ikke skulle vie hvalen en tanke. Ved hyppige artikler i norske medier, med Fiskeridepartementet som kilde, om hvor «stygg» og «dum» vågehvalen var, skulle folk bli «opplyst». En rekke ministre sto villig på pinne for å forklare nordmenn at hvalfangsten var essensiell for vår norskhet, en bok ble utgitt med statlige midler og ministre som forfattere for å forklare hvorfor hvalfangstmotstand var en uting. En egen organisasjon ble samtidig opprettet og så godt som fullfinansiert av norske myndigheter for å fremme hvalfangst.

Kort sagt var ikke denne perioden verken retorikkens eller ytringsfrihetens glansdager for norsk offentlighet. Likefullt føles det som om det nettopp er denne æra man igjen titter inn i når Hege Ulstein tar til orde for «massiv mobilisering blant norske forbrukere» til «propagandakrig» i «solidarisk støtte til fangstfolka».

NOAH startet ikke på noen populistisk bølge da vi talte dyrenes sak i et Norge hvor politikere og mediehus regelrett drev mobbing av folk som turte å kritisere fangstnæringene. Men vi kjenner debatten godt, og vi har erfart at de siste 25 årene har skapt et Norge vi kan være langt stoltere av; et Norge hvor hensyn til dyr er blitt en viktig politisk sak, hvor motstand mot næringer som utnytter dyr er en selvsagt del av samfunnsdebatten og hvor fiendebildet om «oss nordmenn» mot «de andre» takk og lov er utdatert.

Men i Ulsteins kommentar lever fiendebildet i beste velgående. Hun overser at det er norske dyrevernorganisasjoner som har stått for hvalfangstmotstanden i Norge, at 50 prosent av befolkningen mener det er uakseptabelt at hvalenes dødskamp kan vare i minutter til over en time, mens kun 21 prosent synes det er greit. 42 prosent (mot 31 prosent) mener hvalfangst ikke bør være tillatt hvis noen hvaler lider når de blir drept. Og noen hvaler lider definitivt. Det er ikke «dyrevennlig» å skyte en granatharpun inn i kroppen på et dyr, med den statistiske sannsynlighet at et av fem dyr får en høyst opplevd dødskamp på mange lange minutter med den sprengte granaten i seg. Ulsteins bortforklaring av hvalens evne til å kjenne denne smerten, fjerner den ikke.

LES OGSÅ: Hvalkampen

Det er neppe «bærekraftig» å gå inn for «massivt» forbruk av hvalkjøtt, og i beste fall er ordbruken historieløs: Norsk hvalfangst var årsaken til at blåhvalen og en rekke andre hvalarter sto på randen av utrydning. Selv vågehvalbestanden er beregnet å være under halvparten av populasjonen før industrialisert hvalfangst tok til. En form for utnytting av dyr blir heller ikke «miljøvennlig» av at andre former for utnytting av dyr er enda verre. Ulstein får full støtte fra NOAH i sin kritikk av industriell kjøttindustri - men noe argument for hvalfangst blir det aldri. Selv fra norske myndigheter hører man ikke lenger de feilaktige påstandene om at fangst av hval må skje av miljøhensyn. Tvert imot har en forskergruppe fra Vermont Universitet tatt til orde for at levende hvaler tilfører havet viktige næringsstoffer som bidrar til å stabilisere økosystemene mot klimaendringer.

De honnørordene Ulstein velger å drysse over hvalfangsten er rett og slett feilslåtte. Men i krig er kanskje alt tillatt? Vi må beskytte våre hvalfangstbåter, vår hvalfangst og gå imot de som lager trøbbel for oss, skriver Ulstein. Med mindre Ulstein er deleier i et hvalkjøttforetak, er retorikken pussig. Hvalfangst er ikke noe vi nordmenn må kjempe for. Vi nordmenn kan like gjerne kjempe for mer hensyn til dyr - også de dyrene det tidligere ikke var lov å beskytte innenfor rammen av nasjonalistiske tradisjonstvangstrøyer. Stadig flere av oss nordmenn synes ikke at harpunering av dyr skal være del av vår nasjonalidentitet. Flere av oss nordmenn ser ikke poenget i at dyr skal lide overlast for vårt forbruk. Mange av oss nordmenn har stor sympati for dyrs rettigheter selv om man ikke selv er helt konsekvent i sitt forbruk, men gjør så godt man kan ett skritt av gangen. Motstand mot hvalfangst er for noen et slikt skritt.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Ulstein skriver at Norge har ofret mye i kampen for hvalfangsten. Det er dessverre sant - vi har brukt mer enn nok av fellesskapets penger. Eksempelvis har Innovasjon Norge over tid gitt flere millioner årlig til markedsføring av hvalkjøtt. Fellesskapets penger har også blitt brukt til å skape et internasjonalt dårlig rykte for Norge - blant annet på grunn av Norges oppførsel i IWC.

IWC ble opprettet for å stanse den høyst reelle overbeskatningen av hvalbestandene - og har i takt med tiden også tatt inn dyrevernhensyn som element. NOAH har vært observatør over flere år, og etter vår erfaring er det ikke Sveits’ medlemskap, som Ulstein reagerer på, som fremstår som det mest absurde innslaget. Hun har tydeligvis ikke tenkt på at Sveits’ engasjement kan komme av at de faktisk bryr seg om naturmangfold og dyrevelferd. De absurde innslagene finner man fra hvalfangstsiden med Japan i spissen. At Japan lover økonomiske tilskudd til en rekke land som stemmer for hvalfangst i IWC har vært en gjenganger i internasjonale medier, og var del av bakgrunnen for de nye antikorrupsjonsreglene i IWC i 2011. Norske medier har valgt å ikke skrive så mye om disse bedriftene til Norges nærmeste allierte IWC-medlem.

Noen redaksjoner er kanskje fortsatt i krig for hvalfangsten. Nordmenn flest er nok imidlertid mer interessert i at vi skal følge internasjonale miljøavtaler og ikke fremstå som om vi er prinsipielt imot dyrevelferd. Stadig flere av oss bryr oss også om dyrenes interesser for deres egen skyld. Hvorfor ikke tre ut av krigsmodusen, og legge vekk granatene? Er det ikke snart på tide å slutte fred med sjøpattedyrene?