Annonse
Markveien 67: Ti jøder ble hentet ut fra denne bygården 26.november 1942. To av dem var det unge paret David Glikman og Sara Jelaawitz. Der Maritastiftelsen holder til i første etasje, lå den jødiske forretningen Bernsteins magasin.

De nygifte på snublesteinene på Grünerløkka

I Markveien 67 bodde Sara (22) med mannen David (21). Så kom 26. november. I dag er det bare et dørskilt igjen fra hele familien Jelaawitz. Men de er ikke glemt.

Annonse
Innenriks

Bla i vinduet over for å se flere bilder!

Grytidlig om morgenen torsdag 26. november 1942, i en mild og snøfri hovedstad, blir den unge nygifte Sara Glikman, født Jelaawitz, hentet ut av leiligheten sin i Markveien 67. Ektemannen er David allerede internert på Berg fangeleir utenfor Tønsberg. Det er en måned siden de så hverandre. Et løfte fra politiet om at kvinnene skulle få se sine kjære igjen, gjorde arrestasjonen lettere denne novemberdagen.

En ung politimann vitnet senere om pågripelsen av Sara.

Hun ble nesten henrykt da hun fikk vite at hun skulde møte sin mann
igjen. Hun pakket sine saker, tok med jødebibelen og blev kjørt ned til
kaien. Da hun gikk ut av bilen begynte hun plutselig å gråte. Jacobsen
spurte henne hvorfor. Hun svarte at dette var verre enn dyreplageri, hun
så nemlig akkurat da sin egen bestemor (...) bli støttet bortover
landgangen av to konstabler.

På en av de mørkeste dagene i norsk historie ble de fraktet med drosje ned til Utstikker 1, daværende Amerikalinjens kai i Oslo. Her ligger troppetransportskipet D/S Donau og venter. Klokka 14.55 legger det ut fra kai. Sara, Saras svigermor, mor, bestemor, tante og alle Saras fire søsken er ombord.

Jødebakken ved Akerselva

Åtte måneder tidligere har Sara og David giftet seg hos byfogden i Oslo. Etter vielsen flytter de inn i en av de seks leilighetene i Markveien 67, over det jødiske varemagasinet Bernsteins. Kanskje har de utsikt mot Ankerbrua med eventyrskulpturene, og følger man Jødebakken ned til elva treffer man på et gammelt, rødmalt trehus der det bor en spåkone.

Under brua lever fyllefantene og ute i Markveien går det svære gamper trekkende på tunge vogner. I bakgården i Markveien 67, som den gang var Søndre gate 4, ligger utedoene, det er ennå noen år til bygården skal bli en av de første på Grünerløkka som får vannklosett.

jpg
Sara Selma Jeloowitz var yngst i søskenflokken på fem. David Philip, Fanny, Herman, Dora Marie og Sara Selma. Alle søsknene var ombord på Donau da fangeskipet la ut fra kai rett før klokka tre torsdag 26.november. Foto: JMO

Attpåklatten og sepegutten

Frem til denne svarte novemberdagen hadde det vært et blomstrende jødisk liv oppover hele Grünerløkka. Mot slutten av 1800-tallet kom mange jødiske familier til Norge, de hadde flyktet fra forfølgelse i Stor-Russland. Flere slo seg ned i det fattige arbeiderstrøket. Etter hvert som de jødiske familiene klarte å etablere seg, dukket det opp små fruktbutikker og trikotasjeforretninger i gatene, de fleste med kun en dør og et vindu.

Jelaawitz-familien slo seg også ned her. Mor, far og fem barn, Sara var attpåklatten. Familien åpnet en liten forretning, en stoffbutikk på hjørnet av Torvbakkgata og Markveien. Mor Esther var flink med hendene, og sydde gardiner og andre tekstiler til forretningen. Sannsynligvis hjalp også Sara til her før hun giftet seg. David, som hadde kommet til Norge seks år gammel sammen med moren sin i 1927, startet kanskje sitt yrkesliv som sepegutt hos en av de mange barbererne i byen. For da han giftet seg med Sara i mars 1942, sto han oppført på vigselsattesten med yrke herrefrisør.

0917-levin01
Solveig Levin klarte å flykte til Sverige, og måtte leve videre med tapet av familie, venner og et helt jødisk samfunn i Oslo. Foto: Hilde Unosen

Solveig husker Sara

75 år er gått når vi møter Solveig Levin i leiligheten hennes på Frogner. Hun er blitt 102 år gammel. Som jentunge bodde også hun i Markveien 67 på Grünerløkka. Men da Sara og David flyttet inn i gården, hadde Solveig for lengst blitt voksen og giftet seg med den etter hvert berømte pianisten Robert Levin, og fått en liten datter, Mona, som i dag er blant Norges mest kjente kulturjournalister.

Hun husker både Sara og David.

– Sara var Roberts kusine. Hun var attpåklatt, og en del yngre enn oss, men ved større tilstelninger, som bursdager og bryllup, var vi sammen med hele den familien. Det er ingen igjen. Det var Roberts fettere og kusiner som var ombord på Donau den dagen.

Les også: Holocaust i gata mi. Hvem var Salomon Tomsinsky?

_Glikman
ID-kortet: David Jacob Glikman kom til Oslo som seksåring i 1927, sammen med moren sin, Esther Schuchad, som var syerske av yrke. Foto: JMO

Den siste Jelaawitz

For mens Solveig Levin klarte å flykte til Sverige med treåringen Mona, der ektemannen Robert allerede var i sikkerhet – endte Sara og David ombord på fangeskipet Donau. Sammen med 529 andre norske jøder, blir de stuet sammen i lasterommene. 286 menn, 186 kvinner og 57 barn. Saras bestemor Olga Golde Scheer var 80 år, og den eldste kvinnen på Donau.

Fra den tyske havnebyen Stettin gikk transporten videre med tog. Da de ankom Auschwitz 1. desember, ble Sara og alle hennes kvinnelige slektninger sendt rett i gasskammeret. Storebrødrene dør noen uker senere, ektemannen David i februar 1943. Det er også i februar at faren til Sara, Isak Jelaawitz, blir deportert fra Grini med troppeskipet Gotenland. Ved ankomst Auschwitz 3. mars blir han, som den siste i familien, ført rett i gasskammeret og drept, 61 år gammel. Hele familien Jelaawitz er utslettet.

Dagsavisen pluss: Mally og livet etter Holocaust

Livet på Løkka

Grünerløkka ble aldri det samme.

Borte var damene på Olaf Ryes plass, de som møttes på benkene hver formiddag etter at ungene var gått på skole og mennene på arbeid. På fredagsformiddagene gikk de sammen til Torggatens bad, for å bade og skifte undertøy til sabbaten. Borte var musikerne på Folkerestauranten, der Robert Levin begynte sin karriere som tolvåring. Borte var de sorgfrie ungdommene i jødisk ungdomsforening, de som arrangerte studiesirkler og dansemoro. Nesten en hel generasjon forsvant. Bernsteins magasin, den velfylte forretningen med de store utstillingsvinduene fulle av kjoler og kåper, strømper og undertøy, trådsneller og stoff av alle slag. Borte.

Solveig Levin får et tungt drag over ansiktet når hun tenker tilbake på sitt gamle Grünerløkka.

– Det myldret av liv i gatene og parkene. De samme husene står der, men alle er borte. De er døde alle sammen.

Bare snublesteinene i bakken er tilbake.

(Kilder: Historiker Bjarte Bruland, Jødisk Museum i Oslo, Holocaust-senteret, snublestein.no).

 

Annonse