Bombebaron i nattskjorte

I februar 1917 ble det funnet en pose med en bombe i på toglinja ved Grorud jernbanestasjon. Rundt samme tid ble det også funnet bomber i andre norske havnebyer. Politiet i Aker overlot bomben til Kristiania politikammer, og dette ble opptakta til det som ifølge Redvald Larssens «Fra vekterstuen til Møllergaten 19» ble den «mest oppsiktsvekkende spionaffære vi har hatt her i landet, en affære som midt i krigstummelen vakte den største oppmerksomhet over hele verden».

Grunnen til oppmerksomheten var at flere skip var blitt senka av «mystiske sprengninger», og det var grunn til å tro at «tidsinnstilte sprenglegemer» var blitt smugla inn i lasten i norske havner. Kristianiapolitiet mottok flere tips om mistenkelig aktivitet blant navngitte utenlandske statsborgere, og 16. juni 1917 ble det aksjonert på tre forskjellige adresser i hovedstaden.

Leder for fremmedkontoret Redvald Larssen og kollega Olai Andersen slo til på Grand hospits i Stortingsgata 10 kl. 6.00. Der instruerte de en svensk stuepike til å banke på døra til den mistenke hovedmannen i sabotasjegruppa, diplomaten baron Friedrich Walter von Rautenfels: «Piken gjorde som hun ble bedt om, baronen våknet og ropte: – Hvem er det? Og piken svarte: – Det er två herrar här som måste tala med er genast. Et øyeblikk etter ble døren åpnet, og baronen stod foran oss i nattskjorten. Vi smatt inn før han fikk sukk for seg.»

[ Følg Dagsavisen Oslo på Facebook! ]

Mens Larssen meddelte baronen at han var anholdt, ransaka Andersen senga hans: «da dette var gjort, bad vi ham om å legge seg igjen. Der var ikke noe våpen i sengen eller nattbordet. Baronen fikk nå levert klærne sine plagg for plagg og begynte å kle seg. Da han på det nærmeste var ferdig med dette, ville han barbere seg, men det nektet vi ham. Han ble nå noe bøs og gjorde oss på en ettertrykkelig måte oppmerksom på hva vi utsatte oss for ved å anholde en keiserlig tysk kurér, som stod under diplomatisk beskyttelse. Dertil svarte vi at vi var oss vårt ansvar bevisst.»

Betjentene beslagla blant annet en håndkoffert og en kvittering fra bagasjeoppbevaringa på Øst-banen. Baronen selv ble diskret fulgt til Møllergata 19 for å bli avhørt av oppdagelsessjef Johan Olaus Søhr.

Klokka 7 ble to andre mistenkte arrestert: William Persson og Hjalmar Wirtanen, begge fra Finland. Sistnevnte ble pågrepet på jobben og tatt med til leiligheta si i Sverdrups gate 10 hvor betjentene Larssen og Andersen allerede hadde skaffa seg adgang. Her ble Wirtanen konfrontert med funnet av en koffert med sprengemner – de første konkrete bevisene – og han tilsto raskt sin befatning med saken samt at Rautenfels, William Persson og tre andre finner var involvert.

Etter sterkt press avslørte Wirtanen også et bombelager på loftet: «Det synet som møtte oss der, oversteg våre dristigste forventninger. Boden var full av bomber og kofferter med sprengstoff m. v., nok til å sprenge en stor del av Oslo i luften.» På en av koffertene var det adresselapper som anga det tyske utenriksdepartementet som avsender og den tyske legasjonen i Kristiania som mottaker. Baronens kvittering fra bagasjeoppbevaringa på Østbanen leda politiet til tre forsegla kofferter som var merka på samme vis.

Saken ble nå en diplomatisk floke. Den tyske legasjonen hadde allerede protestert mot anholdelsen av baronen og beslaget. Hvis koffertene ble åpna og det viste seg at innholdet var av «legal beskaffenhet» ville det «kunne få de mest alvorlige følger», som oppdagelsessjef Søhr uttrykte det i boka «Spioner og bomber».

Etter å ha konferert med kolleger fant justisministeren en løsning: Koffertene skulle åpnes i nærvær av en representant for den tyske legasjonen. Men det fastsatte tidspunktet opprant, 18. juni klokka 16, uten at noen fra legasjonen møtte fram. Åpninga ble utsatt noen timer, men da det fortsatt ikke innfant seg noen tyskere, gikk politi og rettskjemikere til aksjon.

Koffertene viste seg å inneholde bomber og sprengstoff av samme type som de andre. Til sammen dreide det seg om ca. tusen kilo bombemateriell, blant annet sprengbomber «utført i uregelmessig form av svertet pappmaché» som skulle illudere kull – drivstoff til dampmaskiner. Søhr siterer den sakkyndiges erklæring: «Bomben vil springe når den har ligget så lenge i varme at pappmachéen er gjennembrent og ilden når fenghettene (…) Kullbombene vil ødelegge hver fyrgang og sannsynligvis drepe folk som arbeider med fyring eller maskin, muligens slå hull i båten eller bringe den i brand.»

Rautenfels bedyra sin uvitenhet om innholdet i koffertene han hadde brakt inn i landet, men ble likevel utvist under løfter om at det skulle bli reist sak mot ham i Tyskland, noe som ikke ble innfridd. Saken mot de fem finnene kom for retten i 1918, og de ble dømt til fra 1 ½ til 6 års fengsel.