Nyheter

Bolignødens fremste bekjemper

«Boliginspektrice» Nanna Broch (1879–1971) viet livet sitt til å dokumentere og bedre levekårene for Kristianias fattigste.

Bilde 1 av 5

I 1919 begynte Nanna Broch sin karriere som «boliginspektrice» ved den nyopprettete avdelingen «for kvinnelig boligtilsyn» ved Kristiania helseråd. Hun ble værende i stillingen 26 år. Virkeområdet hennes var byens østkant og oppdraget var å avhjelpe boligmangelen samt bedre boligforholdene. Metodene var dels å bevisstgjøre leieboerne rundt hygiene, ernæring og rasjonell bruk av leilighetene dels å påvirke gårdeierne til forbedringer.

1920-åras rush av innflyttere fra landsbygda fikk boligmangelen til å stige til himmels i hovedstaden. Spekulative gårdeiere forsto å utnytte situasjonen. Bare fem prosent av befolkningen eide sin egen bolig i 1920. Folk som hadde leiekontrakt, var livredde for å bli kasta på gata og fant seg i urimelige husleieøkninger, manglende vedlikehold og svært usunne boforhold. Mellom 5000 og 6000 såkalt «husville» familier hadde ikke noe sted å bo. Mange måtte ty til mørke, fuktige kjellere eller selvbygde skur.

I «Idéhistorisk tidsskrift» skriver Kari J. Brandtzæg: «Det var de som måtte bo på gaten under en haug planker eller ta til takke med et kvistværelse uten vann og varme, der istappene hang fra taket. Det å eie sin egen seng var et privilegium forbeholdt de få, og et godt og trygt hjem turte få å drømme om.»

Nanna Broch ble sjokkert over de umenneskelige boforholda hun og kollegene avdekka, og det inspirerte henne til handling. Hun fotograferte og beskreiv boligene inngående, i håp om å få politikerne til å foreta seg noe. Engasjementet kom også til uttrykk i avisartikler, foredrag, kurs og utstillinger.

Slik beskrev hun det selv i et intervju i 1964: «Det var stunder da vi ikke orket å se på alt det fryktelige i de grufulle kjellerne, vi var redde for å få sjokk, […] ved å skrive og tale, holde masser av foredrag med lysbilder skulle ingen tvile på sannheten i våre rapporter. Ingen kunne stoppe munnen på oss.»

Les også: Bolignødens Kristiania

Den første utstillingen ble holdt i 2. etasje i Deichmanske bibliotek på Schous plass. Formålet var å veilede arbeiderklassen i kunsten å innrede boligen praktisk, billig og vakkert. I 1927 ble foreningen Østkantutstillingen etablert, fra året etter i et eget hus på Ankertorget, som står der den dag i dag. I 1924 tok Broch initiativ til De husvilles forening, en forløper for Leieboerforeningen. Et sitat fra boka «For boligsak og hjemmets trivsel – en artikkelserie om bolignøden i Oslo i 1920-årene» viser hvor målbevisst hun var: «Vi gir oss ikke før alle kjellere er stengt, og alle gamle, råtne rønner, og alle små, elendige bordhytter er revet, før alle barn vokser opp i gode hjem.»

Les også: Øst er øst og vest er vest

Broch var overbevist om at de fattige måtte hjelpes til å hjelpe seg selv. Hun agiterte for at arbeiderkvinnene burde organisere seg og slåss for menneskeverdige boliger. En rekke sosiale problemer knytta til helse, skolegang, rus og mishandling, skyldtes bolignøden, mente hun.

Hvert menneske sin egen seng og vannledning til alle kjøkken, var blant arbeiderkvinnenes kampsaker. I 1934 skrev Arbeiderbladet at det fortsatt var 40.000 osloborgere som ikke eide sin egen seng. Avisa kalte det menneskefornedrelse og menneskemord at noen måtte bo i de av «helserådet neddømte, sundhetsødeleggende boliger (…) som trang-boddheten i Oslos styggeste og tristeste kvarter tar psykisk og fysisk helse fra.»

Mer fra Dagsavisen