Nyheter

17. mai – en politisk kampdag

Norges nasjonaldag har ikke alltid vært barnas dag. I flere tiår var 17. mai en kampdag for politisk innflytelse, kortere arbeidsdag og ikke minst unionsoppløsning.

Bilde 1 av 5

Bjørnstjerne Bjørnson var av dem som forsto å bruke 17. mai til å fronte sine politiske meninger. Reelt norsk folkestyre, republikk, full likestilling innen unionen og stemmerett for alle menn og kvinner var blant sakene han brant for. Til tross for at standpunktene var lite populære blant de konservative, ble Bjørnson valgt som 17. mai-taler i Christiania i 1881, da Brynjulf Bergsliens Wergeland-statue skulle avdukes. Beslutningen førte til en så pasjonert debatt at folk utover i landet var redd det skulle bli revolusjon. Dikteren hadde nemlig nylig tilkjennegitt en viss tvil omkring sin barnetro.

Bjørnson fikk holde sin tale, dog beskytta av et frivillig ordensvern. Medlemmene av kommunestyret, høyesterett og mange konservative stortingsrepresentanter boikotta arrangementet, men 20.000-30.000 andre møtte opp.

I 1884 gikk det for første gang to voksentog i hovedstaden 17. mai; «det ordinære tog» og «det selvstendige tog». Avisenes anslag når det gjaldt deltakelse var svært forskjellige og prega av de respektive redaksjoners sympatier. Morgenbladet fastslo at det ordinære tog aldri hadde vært større, Verdens Gang at det var halvparten så stort som året før. Ifølge Aftenposten gikk det et par tusen i selvstendighetstoget og det tredobbelte i det ordinære toget.

Følg oss på Twitter og Facebook!

I 1887, samme år som Det Norske Arbeiderparti ble stifta, skjerpa de politiske motsetningene seg, og et 17. mai-demonstrasjonstog ble lansert under navnet arbeidertoget eller stemmerettstoget. To bannere med påskriften «Alminnelig stemmerett» og «Normal arbeidsdag» ble båret forrest i toget.

Med «Socialistenes Marsch» og «Marseillaisen» som musikalsk følge ble arbeidertoget en årviss foreteelse med økende oppslutning. Etter splittelsen av Venstre slutta mange radikale venstrefolk seg til arbeidertoget, noe som blant annet viste seg i en tydeligere uttrykt motstand mot unionen og bruk av det reine norske flagget.

Ved grunnlovens 75-års jubileum slutta et avholdstog og et frelsesarmétog seg til hovedstadens flora av tog. Ifølge avisenes anslag gikk fra 1500 til 3000 personer i avholdstoget for «å vitne mot Drukkenskapen.» Seinere kom det også egne frimenighetstog og idrettstog.

LES OGSÅ: For kjærlighet og arbeidere

«Typografstreiken», den første streiken i Norge organisert av en fagforening, satte også preg på 17. mai 1889. Ikke bare med paroler og tog, men også ved at streikende julte opp streikebrytere og holdt pipekonsert for boktrykkerforeningens formann. Foranledningen til pipekonserten var angivelig at Grøndahl hadde foreslått å danne en enhetlig arbeidsgiverforening.

Fyrstikkarbeiderne gikk til streik seinere samme år og stilte neste 17. mai med egen fane i arbeidertoget. Morgenbladet rapporterte i rein Se og Hør-stil: «Under fyrstikkpikenes fane hadde man den fornøyelse å se fru Margrethe Vullum, fru Redaktør Holst og fru Børstenbinder Jeppesen». Sistnevnte var kona til Carl Jeppesen som hadde stått i spissen for organiseringa av streiken.

I 1890 gikk norske arbeidere i 1. mai-tog for første gang. Men 17. mai-splittelsen avtok ikke med. Venstre brøt ut i 1892, og arbeidertoget ble deretter omtalt som sosialisttoget, mens Venstres nye tog ble hetende venstretoget. Foruten parolen «Alminnelig stemmerett» ble det i venstretoget båret faner med «Direkte skatt» og «Norge for nordmennene». Den siste viste til svenskenes dominans i unionen og kravet om norsk sjølråderett.

I 1898 ble kravet om allmenn stemmerett for menn innfridd. Flaggsaken fikk sin løsning samme år, og unionen ble oppløst i 1905. De politiske parolene ble gradvis overført fra arbeidertoget til 1. mai-toget, og i 1903 ble 17. mai-arbeidertoget og kvinnestemmerettstoget slått sammen. Da kvinner i 1907 fikk begrensa stemmerett ved stortingsvalg, opphørte også dette toget. Nye skyer av uenighet var allerede under oppseiling, men det får vi ta i en annen artikkel.

KOMMENTAR: Nei til fri 17. mai

Mer fra Dagsavisen