Innenriks

Berge Furre: Den siste høvding

MINNEORD: Berge Furre skapte og skrev norsk politisk historie. Mandag døde han, 78 år gammel.

SVs Berge Furre var enestående på flere måter. Han var sosialist og kristen. Bedehusmann og målmann. Han var internasjonalist med røttene solid plantet i det norske bondesamfunn. Han forsto bedre enn de aller fleste hva motkulturene betyr for norsk politikk. Det viste han under kampen mot EEC (EF) i 1972 og i sin tid som stortingsrepresentant. Han kom fra et Høyre-hjem i Rogaland, men dro som ung til Oslo og slo politisk rot der på venstresiden.

Furre var partisplitter og partistifter, partileder og stortingsrepresentant. Av utdannelse var han både historiker og teolog. Berge Furre har både skapt historie og han skrevet utmerkede historiebøker.

LES OGSÅ: Berge Furre er død. SV i sorg.

Hans navn er knyttet til to dramatiske begivenheter: Furre-sakene. Den første Furre-saken holdt på å ende med riksrett for Furre og Finn Gustavsen. Før valget i 1977 offentliggjorde de to stortingsrepresentantene fra SV innholdet i en hemmeligstemplet rapport om navigasjonssystemet Loran C. De ble fordømt av samtida. I ettertid er vi dem en stor takk skyldig.

19 år senere var Berge Furres navn igjen på alles lepper. Den andre Furre-saken dreide seg om at Berge Furre var blitt etterforsket av Politiets overvåkingstjeneste (POT) mens han var medlem av Lund­kommi­sjonen. Politiet mistenkte Furre for å ha hatt irregulær kontakt med det tidligere østtyske sikkerhetspolitiet Stasi.

Lundkommisjonen var oppnevnt av Stortinget for å undersøke påstander om at POT i årevis hadde drevet ulovlig politisk overvåking av folk på venstresiden. Den skandaløse etterforskningen av Furre førte til at POT-sjefen måtte gå av. Det bidro også til at daværende justisminister Grete Faremo (Ap) måtte forlate Thorbjørn Jaglands regjeringen, selv om hun hadde skiftet statsrådspost. Furre ble blankt frikjent for alle spionmistanker. POT ble dømt av Lundkommisjonen og Stortinget for ulovlig politisk overvåking gjennom mange år.

Jeg møtte Berge Furre første gang som student på 1960-tallet. Han var tankefull og breddfull av kunnskaper, og så ut som en professor i historie, noe han også ble. Furres rolige stemme minnet ikke om revolusjonens røst. Det overrasket meg at denne vennlige mannen var hjernen bak det venstreradikale «påskeopprøret» i 1958.

Berge Furre var den gangen medlem av Arbeiderpartiets studentlag. Studentene fikk et flertall av Aps stortingsrepresentanter med på å undertegne et opprop som gikk mot NATOs planer om å gi Vest-Tyskland atomvåpen. Partisekretær Haakon Lie raste. Etter en studiereise til Øst-Tyskland i 1959, ble Furre sammen med noen medstudenter, ekskludert fra Ap.

Veien var da kort over til SF som ble stiftet i 1961 med Furre som partisekretær. Partileder ble han først i 1976. Han hadde den jobben fram til 1983.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Folk som jobbet sammen med Furre har fortalt at hans grundighet både var en styrke og en svakhet. Han tok aldri et ugjennomtenkt standpunkt. Derfor nølte han med å gi sin støtte til stiftelsen SF i 1961. Men han klarte ikke å hive seg rundt og ta en ball på sparket slik hans samtidige Stein Ørnhøi og Finn Gustavsen var mestere i. Men når han først hadde bestemt seg, kom han som ei kule. Da var det ingen vei tilbake.

Berge Furre ble valgt til Stortinget for Rogaland SV i 1973. Som leder av landbrukskomiteen fikk Furre flertall for det såkalte jamstillingsvedtaket som gikk ut på at bøndene skulle ha en inntektsutvikling på linje med industriarbeiderne.

Furres kanskje vanskeligste periode var det indre oppgjøret i SF på slutten av 1960-tallet, som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF brøt med partiet. Om dette sa han i et intervju med Ny Tid i 1981: «Å bruke eit heilt år av mitt liv på å nedkjempe ein generasjon av unge, entusiastiske menneske som var forblinda av lyset frå ein kinesisk kulturrevolusjon – det var vondt. Eg trur alltid eg vil ha vanskelig med å legge det bak meg.»

Få nordmenn har betydd så mye i politikken og i akademia som Berge Furre. Venstresidens store høvding har nå lagt ned pennen og er blitt taus.

Mer fra Dagsavisen