Dagsavisen.no / Innenriks /
Galleri, gallera 17 kommentarer
Siden Galleri Oslo ble ferdig i 1989 har det stått der og plaget Oslos befolkning. Foto: Paal Audestad
Kanskje blir Oslos styggeste bygg revet. Men hva hjelper det, når en hel skog
av Oslos styggeste bygg reises på samme tid?
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
Stakkars stakkars stakkars stakkars stakkars
lille store Oslo by
Hvor mange skal få lov til å forsøke
seg å bygge deg på ny
(deLillos)
Det var liksom ikke måte på. Vi skriver oktober 1987. Jappetida har fortsatt et godt grep om Norge. Framtida er så lys at man må ha solbriller på. På Aker Brygge er gammel industri blitt forvandlet til kjøpemekka og dyre leiligheter på magisk vis. Nå er det Vaterland som står for tur. Som et praktfullt og eventyrlig slott skal det reise seg: Galleri Oslo. Bare navnet! Kontinentalt. Moderne. Innovativt.
«Under glasstaket kan du gå tørrskodd hele året mellom forretninger og små restauranter i eksotisk miljø. Høye trær, klatreplanter og en foss som springer ut fra en av veggene bidrar til å gi gaten et spennende særpreg,» skrev Aftenposten, nærmest dirrende av forventning. «Byens nye hjerte», kalte utbyggerne det. Dagens Næringsliv stemte i: «Galleri Oslo er enestående i europeisk sammenheng. Ikke bare er det den lengste overbygde handlegaten i Europa, her har handelsnæringen fått lokaler i et bygg som arkitektonisk er noe av det flotteste og mest spennende som er laget de senere årene. Handlegaten er utformet rundt temaet «reise» med torg som inneholder symboler fra forskjellige verdensbyer. Alle detaljer er meget utsøkte. Torgbenkene er blant annet utført i blankpolert farget marmor.»
Ajajaj!
21 år senere er det bare èn ting å si til alle de ravende ville hyllekorene fra 80-tallet: «Ja, særlig». Eventuelt: «Riv skiten». Siden praktverket (altså, makkverket) ble ferdig i 1989 har det stått der og plaget Oslos befolkning. En evig påminnelse om at det faktisk er mulig å bygge noe helt ubegripelig stygt bare man har penger nok, ukritiske politikere som tror på eventyr og livsfjerne arkitekter.
Derfor er det et gledens budskap, det Oslo-politikerne nå kommer med. De åpner for å jevne Galleri Oslo med jorden og aldri la det oppstå igjen. Det kan ikke sies å være spesielt intelligent å reise svære bygg, få en kjemperegning, for så å rive dem igjen. Det kan ikke det. På den annen side er etterpåklokskap bedre enn ingen klokskap.
Det virkelig underlige med budskapet om at Galleri Oslo nå kanskje skal bli forvandlet til den skraphaugen det for så vidt alltid har vært, er timingen. Samtidig som det endelig har gått opp for Oslos politikere at de kan rette oppatt æille feil ifrå i går, er de i ferd med å lage en ny bydel som kommer til å få Galleri Oslo til å virke som en koselig, liten stue i skogen.
Det begynte allerede i 1998. Da ga Oslo-politikerne milliardæren Olav Thon tillatelse til å bygge den uringule kladeisen Hotel Opera. Og nå står det der, da, som et arkitektonisk døden på Oslo S. Thon fikk bygge fordi politikerne hadde hastverk og «ville komme i gang». De kan ikke ha skjønt tegningen, bokstavelig talt, da de vedtok planene. Men om evnene til å tenke abstrakt under planarbeidet ikke var helt på topp, skjønte de samme politikerne at dette var jommen ikke særlig pent, nei, da hotellet endelig sto der, helt på ordentlig. Da angret de. Ordfører Per Ditlev-Simonsen, for eksempel, ristet litt trist og oppgitt på hodet og sa: «Det skulle aldri stått der. Jeg skjønner ikke hva vi tenkte på. Men det var vel vi som tillot det i sin tid». Hm, ja. Det var vel det, Per.
Det er menneskelig å feile, lyder et gammelt ordtak. Men det fortsetter slik: Det er djevelens verk å gjenta feilen. Det bør Oslos byutviklere tenke litt på. For nå er de i gang igjen. Barcode-husene popper opp som sopp en regnfull sommerdag. Og mens sjøen sakte, men sikkert forsvinner bak høye vegger av glass og stål prøver riksantikvar Jørn Holme å få utbyggere og politikere til å gjøre noe så uvant som å tenke seg om. Det er ingen lett oppgave, viser det seg. Men han skal ha for forsøket.
Egentlig er det veldig enkelt. Det er bedre å la være å bygge et stygt hus som ødelegger hele byen, enn først å bygge det, deretter la det stå noen år og forpeste omgivelsene før man river det igjen. Billigere er det også.
Har vi lært det nå?
6
