Dagsavisen.no / Innenriks /
Folk flest 8 kommentarer
Statsminister Einar Gerhardsen på kjøkkenet hjemme i blokkleiligheten i Sofienberggata sammen med kona Werna og sønnen Rune. Gerhardsens bakgrunn som veiarbeider og Sachsenhausen-fange hadde betydning for hans politiske karriere men det hadde også hans fullstendige mangel på ambisjoner om å bli lobbyist etter at politikerkarrieren var over. Foto: Aage Storløkken/Scanpix
Hvor politikere kommer fra, betyr noe. Men hvor de har tenkt seg, betyr mer.
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
Sjefene samles på Stortinget
Direktører, sjefer og selvstendig næringsdrivende dominerer på Stortinget. Er det et problem? Diskutér saken her.
Det er tett mellom sjefene på Stortinget. Det er ikke noe nytt. Mens bilmekanikere, søppeltømmere, kassadamer, arbeidsledige og hjelpepleiere sjelden eller aldri blir folkevalgte i nasjonalforsamlingen, er det ganske vanlig at disponenter, ledere og selvstendig næringsdrivende finner veien til Løvebakken.
En folkevalgt er både en politisk leder og folkets tjener. Rollen krever at du er i stand til både å gå foran og å dilte etter. Du skal lytte, men også tale. Er du for svak blir du pinglete, feig og usynlig. Er du for sterk blir du arrogant, herskesyk og elitistisk. I et egalitært land som vårt, liker vi ikke tanken på at de som styrer skal være hevet over folket og sveve i sin egen elitesfære. Men vi liker heller ikke politikere som er for folkelige og simple. Når millionæren Jonas Gahr Støre stadig lar seg avbilde i en slitt markaanorakk, forsøker han å møte dette dobbelte kravet, akkurat som marxisten Audun Lysbakken gjør når han dresser seg opp i statsrådskostyme. Litt verdighet er bra. Men for mye blir pompøst. Litt folkelighet er bra. Men for mye blir vulgært.
I går kunne Dagsavisen fortelle at omtrent en fjerdedel av folkets tjenere på Stortinget har sjefstitler. Litt artig er det jo at det partiet som mer enn noe annet ønsker å framstå som bestekompisen til Folk Flest, den lille manns forsvarer og elitenettverkenes største fiende – Fremskrittspartiet – har en stor sjefskvote på Tinget. Mens Frp mottar millionstøtte fra rikinger som Stein Erik Hagen og Christen Sveaas, insisterer de fortsatt på eneretten til posisjonen som norsk politikks obsternasige lillebror.
For dem som liker å bekymre seg over ting, kan det altså se ut til at yrkessammensetningen på Stortinget kan være nok en grunn til å legge ansiktet i alvorlige folder og pådra seg flere dype rynker ved neseroten. Men ikke nødvendigvis. For det første er det ikke duksene blant norske næringslivsledere som har satset på en rikspolitisk karriere. Det er gjerne smågutter som har hatt sånn måtelig suksess som mellomledere og gründere. For det andre, og viktigere, skal vi være forsiktige med å overdrive hvor stor betydning yrkesbakgrunnen til politikerne egentlig har. Den spiller en rolle, bevares, men det gjør også andre faktorer som kjønn, etnisitet og hva man oppsummert kan kalle generell livserfaring. Folkevalgte som ikke har yrkesbakgrunn i det hele tatt, men som har hevet all sin lønn fra politiske partier hele sitt liv kan være vel så livsfjerne som en middelmådig disponent fra et mellomstort firma.
Viktigere enn hvor politikere kommer fra, er hvor de har tenkt seg. Både som politikere og som eks-politikere. Selv om det er vi som fysisk velger de folkevalgte hvert fjerde år, er det ikke slik at vi velger dem helt fritt. Før de har kommet så langt som til en noenlunde sikker listeplass skal de kjøres gjennom et partisystem der egne regler gjelder. Det holder ikke å være snill og smart for å bli nominert av et fylkeslag. Det er i mange tilfeller ikke engang nødvendig. Og for å sikre seg gjenvalg, gjelder det å holde valgkretsen der hjemme varm. Sikre den viktige veistubben, redde lokalsykehuset eller hva det måtte være.
Etter høstens valg gikk størrelser som Bjarne Håkon Hanssen, Åslaug Haga, Karita Bekkemellem og Carl I. Hagen rett fra politikk til lobbyvirksomhet. Hanssen og Hagen til profesjonelle påvirkningsfirmaer, Haga til Norsk Industri og Bekkemellem til legemiddelindustrien. Da Kjell Magne Bondevik var statsminister frasa han seg gjenvalg og begynte å tenke på en internasjonal karriere som fredsmekler. Hans partikollega Hilde Frafjord Johnson jobbet for å skaffe seg en toppstilling i FN-systemet mens hun fortsatt var utviklingsminister. I samme regjering sonderte forsvarsminister Kristin Krohn Devold mulighetene for å bli generalsekretær i NATO.
Disse politikerne hadde bakgrunn som henholdsvis rådmann, diplomat, kontorfullmektig, direktør, prest, konsulent og markedskoordinator. Det ristet de fort av seg. Yrkeslivet etter politikken påvirker på en annen og mer faretruende måte. De planla sin videre karriere mens de fortsatt var aktive politikere. Det er et problem fordi det skaper bindinger til andre krefter og grupper enn dem som valgte dem og ga dem tillit som sine demokratiske representanter.
