Dagsavisen.no / Innenriks /
Rødt lys 7 kommentarer
Før levde Jan Davidsen av å slukke branner. Nå lever han av å tenne dem.
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
Litt grenseløst
Budskapet om biodiesel var så langt fra et publikumsfrieri som det er mulig å komme.
Fagforbundets landsmøte kan klappe i takt. Det demonstrerte delegatene under åpningen i går. Det stoppet riktig nok litt opp under Vamps åpningskonsert da tekstlinja «Ta meg ut i det blå» plutselig suste ut av høyttalerne. Men ut over det var møteukas første dag velregissert. Vi kan vente oss fire dager til med et landsmøte under full kontroll av Fagforbundets mektige leder, Jan Davidsen.
Han blir gjenvalgt som forbundsleder, en stilling han har hatt siden 1993 (i Fagforbundet og forløperen Kommuneforbundet). Han får på plass Mette Nord som ny nestleder. Til tross for at Fagforbundets medlemmer for en stor del er lavtlønte kvinner i offentlig sektor, kommer likelønn neppe til å bli det dominerende temaet en skulle tro. Selv var Davidsen bare så vidt innom det i sin åpningstale – helt mot slutten. Han har valgt seg andre kamper.
Den tidligere brannmannen rykket ut med fulle sirener mot Jens Stoltenberg i går. Enhver tanke om å røre sykelønnsordningen er ensbetydende med å erklære krig mot fagbevegelsen. Biodieselavgiften må vekk. Post-, helse- og datalagringsdirektivene til EU må stoppes, om nødvendig med EØS-veto. Det er i det hele tatt interessant at den kraftigste venstreopposisjonen mot en regjering der både SV og Ap er med ikke kommer fra SV, men fra det største fagforbundet i Aps tvillingsjel LO – og dertil fra en mann som sitter i sentralstyret til Ap sammen med blant andre Jens Stoltenberg.
Den røde tråden – i begge betydninger – i Davidsens tale i går var en ramsalt kritikk av det som gjerne kalles New Public Management – altså at offentlige virksomheter skal styres etter samme prinsipper som det private næringslivet. Sykehusreformen, et av Stoltenbergs store prosjekter for å modernisere offentlig sektor, ble brukt som et skrekkeksempel av Davidsen. Forbundslederen kan ikke sies å være en spesielt karismatisk folketaler. Hans stil er å lese opp fra manus. Han frir ikke til sitt publikum og avbrytes sjelden av spontan applaus. Men første klappsalve kom da han på sedvanlig byråkratisk vis understreket at «vårt standpunkt ligger fast – nemlig at foretaksmodellen innen sykehussektoren avvikles».
Davidsen mener at New Public Management bygger på en ovenfra- og-ned-holdning til arbeidstakerne. At det fører til mistillit og kontrollregimer på arbeidsplassene og at det skaper en karikatur av de ansatte. Han beskriver det som et rått brudd med de verdiene fagbevegelsen kjemper for – fellesskap, respekt og tillit. Den naturlige konsekvensen, mener han, er blant annet at velferdstjenester som nå er privatisert, må føres tilbake til kommunene. Særlig pekte han på tjenestetilbud innen barnevern, asylmottak og barnehager som eksempler på sektorer der profittstyrte private aktører må ut og det offentlige inn.
Fagforbundet organiserer 300.000 medlemmer og er god for omtrent en milliard kroner. Det gir Jan Davidsen makt når han lanserer sine utvetydige svar på vår tids utfordringer: Mer offentlig styring, mindre markedsmakt, mer skatt og lavere privat vekst. Han bruker Manifest Analyse – en tenketank langt til venstre for Ap – som sitt eget idéloft. Når Jens Stoltenberg skal tale til Fagforbundets landsmøte i dag, kommer vi ganske sikkert til å merke at det ligger en helt annen samfunnsanalyse og -forståelse i bunn enn den Davidsen står for. At statsministeren skulle gå med på å øke skattene, rekommunalisere alle private barnehager eller avvikle foretaksmodellen for sykehusene virker temmelig utenkelig.
Derimot kan Davidsen ganske sikkert få Stoltenberg i tale når han ønsker å gjennomføre en storstilt arbeidslivsreform i Norge. Når krangelen om sykelønnskuttene har lagt seg, er de begge nødt til å finne nye løsninger på problemet. Davidsen vil ha flere ansatte og et mindre oppjaget arbeidsliv der Stoltenberg vil kutte og stramme inn.
Davidsen brukte det forslitte sitatet fra «Ellinors vise» om at det skal være like fint å jobbe som å danse da han skulle forklare sin visjon for arbeidslivet. Både han og Stoltenberg vet godt at regjeringen og fagbevegelsen må innta gulvet med en ganske avansert pardans hvis det målet skal nås.
