Dagsavisen.no / Innenriks /
De krenkede 41 kommentarer
Karikaturstriden er nettopp det. En karikatur.
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
Jeg krever retten til å krenke, hvis det er det de absolutt vil kalle det. Krenke islam. Krenke kristendommen, jødedommen og engletro. Krenke sosialdemokratiet, konservatismen, sosialismen, nazismen og kommunismen. Og nei: Det er ikke meningen at det skal føles behagelig. Men den som føler et så stort ubehag ved å bli motsagt i det offentlige rom, som forveksler uenighet og annerledes tenkning med krenking og respektløshet – og som bruker billige hersketeknikker for å bringe sine meningsmotstandere til taushet – har full frihet til å la være å delta i debatten.
Tåler du ikke å bli talt midt imot, er det ikke de som motsier deg det er noe galt med. Det er din egen stakkarsliggjøring og hang til å leke offer som er problemet. Det gjelder enten du er en fundamentalist som misbruker islam til å spre mørkemannsholdninger, en prisbelønt homohater som benytter deg av forvridde bibelsitater for å hindre folk i å elske hverandre eller en blond, oversminket og ordgytende antifeminist som sutrer når svakhetene i din argumentasjon blir påpekt.
Ordet krenkelse er i ferd med å bli et begrep fullstendig tomt for innhold. I stedet for å la misbruket av det fortsette, bør vi vurdere å avskaffe det. I alle fall hvis vi ikke kan bli enige om følgende: Det er forskjell på å bli krenket og fornedret som enkeltmenneske og å «føle seg krenket» fordi man bekjenner seg til en religion eller ideologi som blir kritisert eller til og med latterliggjort.
Karikaturdebatten har blusset opp igjen denne uka fordi danske Jyllands-Posten (JP), som først trykket Muhammed-karikaturene, var mål for en planlagt terroraksjon. Noen mener JP var kyniske provokatører som brukte karikaturene til å skape blest om seg selv. Andre at de er uskyldsrene helter som kjemper fryktløst for ytringsfriheten. Hva som opprinnelig var motivet, er ikke lenger relevant.
Å møte ytringer med trusler om vold er helt uakseptabelt. Punktum. Det er ikke infantilt, intolerant eller ufølsomt å spotte fanatikere som misbruker religionen i en politisk kamp som først og fremst handler om å spre undertrykkelse og terror. Det er nødvendig. Kanskje er det intellektuell latskap å la kritikken ta utgangspunkt i bløffmakernes forkledning når de egentlig bør avkles. Men det viktigste er likevel dette: Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk.
Når tegningene alle snakker om ikke blir publisert, skaper det også helt prosaiske problemer. Det mest åpenbare er at mange faktisk ikke vet hva diskusjonen egentlig handler om, hva som er dens rot. Denne uvitenheten har hatforkynnere brukt som sitt viktigste næringsstoff. Det var ikke tegningene fra JP som skapte det farligste raseriet i arabiske land. Det var et bilde av en fransk bonde med grisetryne, fotografert under en svinefestival. Det ble spredd som et eksempel på at danskene hadde framstilt profeten som et altetende dyr. Det hadde de ikke – men hvordan motbevise det når man ikke kan trykke de opprinnelige tegningene om igjen?
Kristendommen er gjennom alle tider blitt misbrukt til å forsvare grove overgrep mot enkeltmennesker og folkegrupper. En avistegner skal ha lov til å framstille Jesus med en kulesprutende Kalasjnikov i hendene for å illustrere det poenget. Islam har blitt brukt som unnskyldning og forkledning for undertrykkelse på akkurat samme måte. Noen tråkker på religionen ved å utnytte den til å forsvare terror. Å kritisere slik adferd ved å tegne profeten med en bombe i turbanen er selvfølgelig helt legitimt. De fredsæle muslimene som påberoper seg krenkelse i slike tilfeller har misforstått. De har gitt voldelige fundamentalister definisjonsmakt over sin egen religion. Det er et voldsomt nederlag for all godheten og varmen som finnes i islam.
Hvordan kan vanlige kristne og muslimer la de mest innsnevrede og fundamentalistiske i sine trossamfunn få lov til å definere hva troende og ikke-troende skal mene om religionen som betyr så mye for dem? Hvorfor protesterer de ikke høyt og skingrende mot denne utviklingen? Er de redde for å krenke noen? Eller er det så herlig komfortabelt å oppholde seg blant de krenkede, de uangripelige?
8
