Dagsavisen.no / Innenriks /
I skyggen etter krigen var kattene grå 4 kommentarer
To nye bøker reiser store spørsmål ved landssvikoppgjøret og fortellingene om
det. Dermed er vi i gang igjen. Og godt er det.
Kommentar
Halvor Finess Tretvoll
Halvor Finess Tretvoll er avdelingsleder i kulturavdelingen
Sannheten på bordet?
Halvor Finess Tretvolls kommentar om den nye tid i okkupasjonshistoriens forståelse lover ikke bra.
Man kan mene atskillig om Erling Fossens raljering om Max Manus. Den var utvilsomt både upresis og overmodig. Men den brøytet vei i et politisk vinterlandskap med begrenset rom for kritikk av den autoritative historien om heltene, skurkene og straffens rettferdighet. Nå er oppfølgerne her. De er sindigere, veldokumenterte – og pirker i en annen sårskorpe, nemlig landssvikoppgjøret. Det var på tide.
Frode Fanebust mener i «Krigshistorien TM» at vår kollektive bevissthet om okkupasjonen er «på linje med østtyske TV-nyheter anno 1972». Denne overdrivelsen er delvis motivert av injuriedommen mot forfatterens farfar Toralv Fanebust. Han var en gjenstridig herre, får man inntrykk av. Men han førte privatarkiv, og det er herfra utfordringen mot rådende oppfatninger kommer. Også Ingerid Hagens «Oppgjørets time» er basert på et privatarkiv. Forfatteren bruker Marta Steinsviks kritikk fra 1946 i et erklært brudd med Hjemmefrontmuseets fortellertradisjon anno 2009. I VG i går var hun ute mot Ivar Kragelund ved museet, som skal ha uttalt at historiene om fangemishandling ble fabrikkert bak murene. Den aldri hvilende historieforvalteren Arnfinn Moland ordla seg på tilsvarende vis i 2007, da han kalte rapportene om overgrep for «systematisk planting av falske historier», ifølge Hagen.
Slik ypper hun og Fanebust til en ny debatt, som bør unngå grøftekantene den forrige endte i. Vi kan nemlig lære noe av å stikke neven i våre krigshistoriske vepsebol. Og det er for viktig til å bli avfeid med at hovedinntrykket forskyves eller med at det er lite nytt for faghistorikerne der. Først og fremst handler det om hvordan vi ble de vi er.
I Gerhardsen-, Lie- og Hauge-staten ga fortellingene om London-regjeringens klokskap, Hjemmefrontens heltemot og oppgjørets fortreffelighet politisk legitimitet. Denne gikk hånd i hanske med et forståelig behov for å hylle heltemotet etter fem års mørke og for klare linjer i en ny kald krig. Dette var så vellykket at vi først nå ser sprekkdannelsene. Der bak er det innsikter som vi etter mer enn 60 år bør ta med i fortellingen om Norge.
De lyse maikveldene i 1945 kunne for eksempel endt i «de lange knivers netter». For London-regjeringen og Hjemmefronten var det avgjørende å få kontroll. Oppgjøret måtte være så hardt at det stagget hevngjerrige godtfolk. Men det måtte samtidig, med de ansvarliges ord, foregå i «verdige former». Overgangen til fred var nemlig også en gjenopprettelse av rettsstaten, ifølge festtalene. Problemet var at mange aldri ble invitert i den feiringen.
Istedenfor ble de rammet av en justis som minnet mistenkelig om den motstandskampen hadde handlet om å fri seg fra, ifølge bøkene. Om London-regjeringen egentlig hadde myndighet til å vedta landssvikanordninger, er fortsatt et stridstema. Hvorvidt den kunne gi lovene tilbakevirkende kraft eller nøye seg med høyst beskjeden offentliggjøring, er enda mer omdiskutert. At det skulle være nødvendig å gjøre medlemskap i Nasjonal Samling til en forbrytelse og medlemmene kollektivt ansvarlige, reises det også tvil om. Det samme gjelder innføringen av den nye betegnelsen «landssviker» og straffen «tap av allmenn tillit», samt anledningen til å holde folk på ubestemt tid uten dom.
I tillegg kommer overgrep og mishandling. Her er bare noen av redselshistoriene: Lederen av NS sin kvinneorganisasjon ble voldtatt av en vakt ved Bredtveit kvinnefengsel. 25 krigsinvalide frontkjempere på Sinsen lasarett ble kastet i fengsel. Ved Sydspissen leir utenfor Tromsø ble en fange tvunget til å sove gjennomvåt i en likkiste. Både han og andre ble gjenstand for liksom-eksekusjoner. Kjelleren på Victoria Terrasse ble igjen brukt til tortur. I tillegg var matrasjonene så knappe at det førte til skjørbuk og beriberi på Ilebu.
De lange linjene i dette politisk-juridiske komplekset, og i fortellingene som fikk dominere ettertida, er synlige i hvordan mishandlingen ble unnskyldt, mens de som hevet stemmen møtte sanksjoner. Man ble i beste fall knyttet til den skumle «silkefronten». Og risikerte overvåking, trusler og injuriedommer.
Slik er det heldigvis ikke lenger. Nå står det om å ta innsigelsene inn i vår felles hukommelse. Noe som er viktig nok.
22
