Dagsavisen.no / Innenriks /
Det er ikke meg, det er deg 18 kommentarer
Ikke vær skuffet over regjeringens klimapolitikk. Vær veldig, veldig sint.
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
«Konklusjonen foreløpig er at jeg må dø for å slutte å forurense»
(Fra romanen «Steffen
tar sin del av ansvaret» av Christian Valeur)
Klima er ikke lenger en del av tidsånden. CO2, stigende hav, poler som oppfører seg som to snøballer i helvete, tørke og ekstremvær. Det føles like utdatert som Crocs, Madcon, Sopranos og Facebook. Like typisk 2007 som at Al Gore fikk fredsprisen.
Like fullt har klimapolitikken vært den røde tråden på Stortinget hele denne uka. Man skulle tro det er bra, for klimaproblemene er mer alvorlige og faretruende enn noen gang. Men å høre norske politikere «ta tak i klimaproblematikken» er en tvers igjennom trist opplevelse. Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen benyttet onsdagens spørretime til å fortelle at han ikke kommer til å legge to pinner i kors for å stoppe StatoilHydros oljesandprosjekt i Canada, et prosjekt som best kan beskrives som en CO2-orgie. Klimadebatten torsdag utartet til en krangel om hvem som hadde den kuleste retorikken og en konkurranse i å si mest mulig nedesettende om hva de andre partiene ikke har gjort før.
Det begynte tirsdag med miljøminister Erik Solheims klimapolitiske redegjørelse. Den var helt grei. Det som ikke er greit, er at Solheim, tre minutter før han holdt redegjøreslen, la fram Stortingsproposisjon 64 om utbygging og drift av Goliatfeltet. Der står han altså i det ene øyeblikket og inviterer Stortinget til å stemme for en gigantisk oljeutbygging som kommer til å resultere i at vi skal pumpe opp uante mengder fossile brensler i årtier framover. I det neste øyeblikket står han på samme talerstol og kaller klimasituasjonen «alarmerende» og spør retorisk: «Hva gjør vi med dette gigantiske problemet?» Ja, hva gjør vi med denne «dødstrusselen mot menneskeheten» som du kaller det, Erik?
Litt grovt sagt har norske politikere stort sett hatt tre svar på klimautfordringene: Teknologi, kvotehandel og dugnadsånd. Teknologi er det Jens Stoltenberg pleier å kalle «månelanding», altså CO2-rensing. Viktig, vel og bra. Men så lenge teknologien befinner seg på tegnebrettet, fjerner den ikke et eneste gram CO2. Mens vi venter, må vi gjøre andre ting, og vi må gjøre det raskt. Stiger tempereaturen mer enn to grader, er enden nær.
Kvotehandel er Stoltenbergs ektefødte hjertebarn, og mirakelsystemet som skal gjøre at Norge kan oppfylle sine CO2-forpliktelser. Men egentlig betyr det ikke annet enn at vi kjøper oss ut av problemene ved hjelp av et system som har høyst usikre effekter på det faktiske utslippsnivået. Det har vært mye snakk om fikenblader i norsk politikk denne uka. Kvotehandelen er ikke engang det, den er et halmstrå.
De aller fleste kvotene regjeringen har kjøpt opsjon på er fortsatt ikke godkjent. Storsatsingen på kvotehandel startet med et mageplask og sliter fortsatt med å holde seg flytende. Det første prosjektet, et vannkraftverk i Kina, ble plukket i fillebiter av Dagens Næringslivs gravejournalister. Prosjektet stinker av lureri. Demningen var så å si ferdig bygget uten kvoter. Et premiss for at klimakvoter skal fungere, er selvfølgelig at de gjør en forskjell. Kineserne må med andre ord bevise at vannkraftverket aldri ville blitt bygget, hadde det ikke vært for Norges kvotekjøp. Det sliter de med. Så ille er dette prosjektet, at det vil være et bevis på at det internasjoneale kvotesystemet ikke fungerer dersom det faktisk blir godkjent. Og blir det ikke godkjent, er det et bevis på at norske myndigheter ikke sjekker godt nok før de shopper kvoter. Skandale er det uansett.
Regjeringens tredje virkemiddel i klimapolitikken er at du og jeg skal ansvarliggjøres og nødes til å «ta et tak» for klimaet. Altså: Jens setter ny personlig i rekord i å dele ut letekonsesjoner til oljeselskapene. Du oppfordres til å ta færre lange flyturer. Jens ordner kvotekjøp fra tvilsomme prosjekter i Kina. Du blir bedt om å skaffe deg sparedusj. Jens bygger ut Goliat. Du kildesorterer plast. Jens utvinner oljesand. Du sykler til jobben.
Hvorfor skal vi gidde? Det er nesten så man får lyst til å kjøre SUV og installere oljefyr på pur f. Erik Solheim er minst like frustrert. SV har – i likhet med Venstre – et bankende hjerte for miljøet generelt og klimaet spesielt. Problemet er at begge disse partiene regjerer enten med Ap eller Høyre. Da blir klimapolitikken deretter.
Inntil ett av disse to partiene tar til vettet har det like liten klimaeffekt å bytte regjering som å bytte til sparepærer.
