Dagsavisen.no / Innenriks /

Ta martyren ved hornene 28 kommentarer

Den stille majoriteten lager mye støy.

Vi er lei av å diskutere hvorvidt homofili er perverst og naturstridig nå. Svaret er opplagt. Men stormen i Nina Karin Monsens vannglass har skapt en del skvulp som må tørkes opp.

Denne uka har det skjedd et stemningsskifte. Fra å bli møtt med massiv motstand, er Monsen og hennes like i ferd med å få støtte. Ikke bare støtte, forresten. Medfølelese, sympati, medlidenhet. Vinden snur. Monsen har erklært seg sjikanert og hetset og ikledd seg offerrollen.

Vi er tilbake til utgangspunktet for Fritt Ords pris til henne: Det offentlige rommet i Norge er trangt, omtrent på størrelse med et kollokvierom i kjelleren på Blindern. Alternative meninger slipper ikke til. Det ligger en politisk korrekt tåke over den offentlige samtalen.

Eller som VGs tegner Roar Hagen sier det med sin strek: Nina Karin Monsen blir brent på bålet. Invkvisisjonen anno 2009 er Kim Friele.

Det har kostet oss to uker med gneldring, nedsettende karakteristikker og rent hat å gå hele denne ringen rundt, så det hadde vært flott om vi i alle fall har kommet til riktig konklusjon. Men har vi det?

For å finne svaret på det, må vi først definere nærmere hva «den offentlige debatten» er for noe rart. Er den det salongradikalerne snakker om på Litteraturhuset, slik Fritt Ord later til å tro? Svaret er ja. Men den er også munndiareen på nettavisenes debattfora. Den er det som skrives i kristenavisa Norge IDAG. Den er nettsteder som morfarbarn.no. Et nettsted som i det siste har fungert som en Monsen-fanside, og som har dette som et av favorittsitatene fra hennes siste bok: «Hva lystetikere, hedonister av ethvert slag, skilte, utro, pedofile, kriminelle, prostituerte, rusmisbrukere, korrupte, enslige, humanetikere, kommunister, sosialister, sosialdemokrater, samboere og et lite antall homofile synes om det pliktorienterte, heterofile, monogame, religiøse mor-far-barn-fellesskap, det kristne ekteskap, er irrelevant. De forstår ikke begrepet, anerkjenner og respekterer det ikke og har ikke rett til å overta det eller ødelegge det».

Nina Karin Monsen eller andre med såkalte motstrøms meninger kan ikke hevde at de er enslige svaler. De er ikke en gang motstrøms. Dette har vært de herskende tanker i mer enn 2.000 år, og de deles fortsatt av svært mange. Hennes syn på ekteskapsloven støttes av Norges til tider største parti og av et parti som har hatt statsministeren i seks av de 12 siste åra.

Disse to partiene er talerør for en hel rekke meninger som er ganske vanlige utenfor Oslo 2 og 3. Der finner vi folk som ikke tror på drivhuseffekten, som mener at abort er drap eller at muslimer er terrorister. De blir slett ikke tiet ihjel. De snakker høyt og tydelig. De blir tatt alvorlig av sine meningsmotstandere og møtt med motargumenter. Det er liksom litt av poenget med å ytre seg i det offentlige rom. Så hva kommer denne sutringen av?

Den som skriker ut sine meninger og forventer at alle skal klappe og juble, må nødvendigvis bli dypt fornærmet og støtt når motforestillingene kommer. En klassisk reaksjon er å påstå at de som mener noe annet, er intolerante. Men det er ikke intolerant å være uenig med andre. Denne formen for «intoleranse» er en semantisk konstruksjon som Kristelig Folkeparti fant på for å kunne fortsette å diskriminere homofile.

Det finnes likevel grupper i Norge som sliter med å få gjennomslag. De kan med rette si at de ties i hjel i den offentlige debatten og at de møtes med intoleranse. Det er for eksempel hjelpepleieren som ikke tør debattere aktiv dødshjelp eller fortelle om sine erfaringer fordi hun kan bli straffeforfulgt. Det er heroinavhengige som ikke formulerer seg avansert nok til at de blir tatt på alvor. Det er langtidsledige, barnehjemsbarn, sosialhjelpsmottakere, gjeldsofre – folk Det Store Vi helst vil slippe å tenke på. Eller for å si det med Nina Karin Monsens egne ord: «pedofile, kriminelle, prostituerte, rusmisbrukere, korrupte, enslige.» Disse menneskene kan belyse noen av de mest skambelagte temaene som finnes i vårt samfunn. Derfor er det vanskelig for dem å gripe ordet. Og derfor er det ekstra viktig at de kommer til orde.

Offerrollen er attraktiv. Det er mange som helst vil være den lille. Ganske sprøtt, egentlig. Ellers ønsker vi å lykkes, være populære, ha mange på vårt lag. Men i den offentlige debatten er det visst veldig stas å være ensom, forfulgt og hundset.

Det største problemet er ikke at rommet for debatt er for trangt. Problemet er at det er fylt til trengsel av folk som vil stakkarsliggjøre seg selv når de blir motsagt.