Dagsavisen.no / Innenriks /

Sitrondrops og sensur 46 kommentarer

Aller mest motbydelig er ropet på sensur mot den som med fare for sitt liv faktisk gjør noe for å lindre smerten og sette ord på hendelsene, skriver Anders Heger. Her er den norske legen Mads Gilbert (t.v.) i aksjon på Shifa-sykehuset i Gaza. Foto: MAJED HAMDAN, SCANPIX/AP

Sitrondrops. Det kom tilbake til meg som et plutselig (og ikke så lite overraskende) minne fra Vietnam-demonstrasjonene en gang i et fjernt og halvglemt tiår. Mot tåregass bruker man sitrondrops.

Det var den særegne smaken av noe ramt og ekkelt som vekket den rare assosiasjonen. Ikke svien i øynene, ikke den lette panikken som gassen er ment å utløse, ikke ropene som alltid følger den, men en stikkende, prikkende følelse i halsen, som øyeblikkelig vekket til live et minne fra den gang vi hadde instruksjoner: Folkens, i dag kommer klassepurken til å pælme tåregass. Pass på å ha med sitrondrops og et vått tørkle.

Her står man altså en hel generasjon etter steinkastingen utenfor den amerikanske ambassaden, en femti år gammel, litt satt og adstadig samfunnsstøtte, og får slengt tåregass etter seg av den norske ordensmakt, slik at man nærmest på instinkt snubler inn i nærmeste Narvesen og rasper til seg en pose Brynhilds.

Senere har jeg litt forundret kunnet lese i avisene om de voldsomme opptøyene i Oslo by i forbindelse med Siv Jensens velplasserte provokasjon. Ved en ren tilfeldighet kom jeg altså forbi, ble stående og høre, og best som det var hadde noen kastet en flaske, og det kom tåregassgranater til svar. Påstandene om revolusjonstilstander i Oslo er overdrevet, for å si det mildt. Og de overskygget det viktige – nemlig titusenvis av hovedstadsbeboere i stille og trist protest.

Likevel sier de noe, fortellingene om «opptøyene» i Oslo. (Og det er med velberådd hu jeg setter urolighetene – som mest er å sammenlikne med post-julebord-bråk – i anførselstegn.) De forteller om en fortvilelse som også fant sitt utslag i alvorlige blikk bak faklene i den verdige marsjen som var kveldens hovedbudskap, i utallige nettinnlegg, leserbrev og stille bønner, i kafédiskusjoner, avisartikler og kulturarrangementer, og først og fremst i den nagende uro vi alle kjenner.

Vi har nemlig tatt inn over oss meldingen vi fikk – mer eller mindre indirekte fra Gaza: GJØR NOE, GJØR MER. Vi har sett den, og vi har tenkt: Ja. Gjerne. Vi gjør gjerne noe, og vi gjør gjerne mer. Men hva? Vårt problem er ikke manglende handlingsvilje. Det er hjelpeløshet.

Vi vet ikke hva dette «noe» vi bør gjøre er. Og følgelig vet vi ikke hva mer av det er, heller. Antakeligvis er det denne drivkraften mot å gjøre «noe» som får overivrige gutter til å kaste en flaske etter Siv Jensen.

Og som gir henne rett, liksom, til å fremstå med en snurt og furten mine på TV, grenseløst fornøyd med at hun nok en gang har klart å komme i posisjon som den fornærmede part. Det er norsk offentlighet på sitt dårligste, som lar protestene mot Siv Jensens tale få førstesidene og firefargebildene, mens det uhyrlige i hennes budskap i beste fall får en lett nedlatende slengbemerkning i en redaksjonell kommentar.

«I en situasjon der vi har en rimelig ensidig dekning hvor legen Mads Gilbert, som er medlem av partiet Rødt, usensurert i alle medier kan gi sin historiebeskrivelse av det som skjer. Og at den er politisk farget er det ingen tvil om, og det reagerer jeg på...»

Nøkkelordet er «usensurert». Hvis Jensen (som i teorien faktisk kan tenkes å inneha en sentral plass i statsadministrasjon om noen år) skal slippe unna med den ordbruken er det en uhyrlighet. Det er ille nok at Norges ledende opposisjonspolitiker klarer å gi en fremstilling som om det er Gaza som har okkupert Israel. Verre er det at hun – når man først skal kommentere pressedekningen – klarer å lukke øynene for den egentlige skandalen, nemlig at Israel har stengt verdenspressen ute, så slakteriet kan foregå ukommentert. Men aller mest motbydelig er ropet på sensur mot den som med fare for sitt liv faktisk gjør noe for å lindre smerten og sette ord på hendelsene.

Jensens lengsel etter å kneble Gilbert er noe av det mest motbydelige en norsk politiker har spyttet ut av seg på mange år. Hun er nøyaktig like seriøs som sine flaskekastende motstandere, hun ruller i samme gjørme som dem.

Og når tåregassrøyken driver over Oslogryta, er det disse partene – den rabiate politikeren og hennes like rabiate motstandere som har følelsen av å «gjøre noe». Gjøre mer.

Vi andre har bare fortvilelsen tilbake.