Dagsavisen.no / Innenriks /

Forsoning i Nansens ånd 0 kommentarer

De takker Nansenskolen for at barna deres igjen går på skole sammen i landsbyen Preljubishte, de albanske og makedonske foreldrene som denne uken gjestet Tøyen skole i Oslo.

Jegunovce-regionen i Makedonia ligger nord i landet, mot grensen til Kosovo. Regionen er befolket av makedonere og albanere. I 2001 utartet det spente naboforholdet i et væpnet opprør.

Nå, sju år senere, står representanter for begge de to etniske gruppene i et møterom på Tøyen Skole i Oslo og forteller om solskinn.

– Min datter heter Sara, forteller albaneren Medjit Emurli til Dagsavisen.

– Hennes beste venn heter også Sara. Hun er makedoner. Vi kan takke Nansenskolen på Lillehammer for deres vennskap.

Skoler splittes

I 2002, året etter det væpnede opprøret, ble skolene i regionen splittet; albanere og makedonere gikk hver for seg. Den trenden dominerer fortsatt skolepolitikken i området.

– Om det oppstår en konflikt mellom elevene, er svaret alltid å dele skolen i to. Det et dyrt å bygge nye skoler hele tida, og en slik politikk løser ikke årsaken til konfliktene, sier Sasho Stojkovski, leder for Nansen Dialogsenters avdeling i Skopje, Makedonia til Dagsavisen.

I 2005 startet Nansen Dialogsentre et prosjekt for «dialog og gjenforening» i Jegunovce-regionen. Det mest synlige resultatet av dette prosjektet er Fridtjof Nansen-skolen i landsbyen Preljubishte, der barn fra de albanske og makedonske landsbyene i området går på skole sammen.

Skolen åpnet i september i år, og er den første i sitt slag. Gruppen som har vært på Norgesbesøk denne uka er foreldrene til det første elevkullet på den multietniske, flerspråklige skolen.

Festet sammen i Norge

Gruppen, bestående av 12 albanere og 12 makedonere, har den siste uka vært samlet på Lillehammer for å leve og feste sammen, og for å se hvordan norske skoler jobber med integrasjon.

At de er besøker Tøyen skole under sitt Oslobesøk er ikke unaturlig; skolen har 28 ulike nasjonaliteter representert blant sine elever.

– Vi har lærerkrefter med språkkompetanse på ni ulike språk, forteller rektor Tor Helgesen og ramser opp: Urdu, somali, farsi...

Flokken fra Makedonia vandrer fra klasserom til klasserom, ser på, hører stadig nye språk snakkes. Og jommen finner de ikke en liten makedonsk gutt fra samme region også. De slår gutten på ryggen og kryssintervjuer ham. Gutten rødmer. Men det skyldes kanskje like mye kameraet til tv-teamet som følger gruppen fra Makedonia, et kamera som trykkes opp i ansiktet på gutten?

En meter høy og tospråklig

På Fridtjof Nansen-skolen i Preljubishte lærer både albanske og makedonske barn begge språkene, i tillegg til engelsk.

– Vi håper å kunne lære norsk i framtida, forteller Medjit Emurli, men smiler han ikke litt skjelmsk og gallerispillende når han sier det?

Stoltheten når forteller at hans datter på seks år nå kan telle til ti på makedonsk, er imidlertid umulig å ta feil av.

– Hun er så stor, viser Emurli med hånden en meter over bakken,

– og allerede kan hun mer makedonsk enn meg. Jeg tror det er håp for oss albanere i Makedonia, sier han.

De er i alle fall fornøyde, albaneren Medjit Emurli og makedoneren Jovica Misajlovski. De viser med hendene hvordan avstanden økte mellom dem fram til de begynte å snakke sammen i forbindelse med skoleprosjektet.

– Men nå er vi venner, sier Misajlovski og viser en varm klem med hendene.