Dagsavisen.no / Innenriks /

Apokalypse nå igjen

Verden går som regel ikke under.

«Offer me solutions

offer me alternatives and I decline

It's the end of the world as we know it and I feel fine»

(R.E.M.)

Det er ikke hverdagsord som blir brukt om finanskrisen. Dette er dommedag. Undergangen. Armageddon. Ragnarok.

Børsraset og endetidsstemningen gjør det ekstra interessant å lese boka «Dommedag!» med undertittelen «Verdens undergang før og nå» som kom denne uka. Her får vi møte dystre spådommer fra de siste to tusen årene. Det gir noen høyst interessante perspektiver på dagens økonomiske apokalypse.

Dette med dommedag pleier som regel å være en religiøs greie. Når verden går under, vil de troende bli belønnet med et evig liv i en eller annen variant av paradis, mens de vantro får det temmelig tøft. I buddhismen, for eksempel, kommer man ikke bare til Det Store Helvete, men også til Ekskrementenes Helvete, som visstnok ligger vegg i vegg. Her blir man spist langsomt opp av noen temmelig kjipe vesener med nåler i munnen. Det høres fryktelig ubehagelig ut, men kan heldigvis unngås med kjøp av god karma. Det ordnes med donasjoner til den buddhistiske munkeordenen.

Et av de mest fascinerende trekkene ved religiøse dommedagsprofetier er hva som skjer med de troende når verden ikke går under likevel. Som kjent gjør den som regel ikke det. Forløperne til Adventistene, Millerittene, kan tjene som eksempel. Terje Emberland skriver i «Dommedag!» om endetidsprofeten William Miller, som fikk mange med seg i troen på at verden skulle gå under i løpet av 1843. 23. april, for å være helt nøyaktig. Da den store dagen kom, og det ikke skjedde noe spesielt, begynte noen av menighetene å tvile og nøle. Det ga seg likevel fort. Man regnet på nytt, og fant at 21. mars 1844 måtte være riktig dato. De troende misjonerte videre – ivrigere enn noen gang – for å redde flest mulig før den nye galgenfristen. Som vi vet i dag, gikk ikke verden under da heller. Men Millerittene ga seg fortsatt ikke. Nå var 22. oktober 1844 den magiske dagen, og nyheten ble innbitt forkynt på en haug vekkelsesmøter. Da verden som så ofte før ikke gikk under, brøt Millerismen til slutt sammen. Men enkelte av tilhengerne fortsatte og dannet altså Adventistsamfunnet.

Vår tids største religion er ikke kristendommen eller islam. Det er markedsøkonomien. Og den har mange feilslåtte dommedagsprofetier på rullebladet, akkurat som de siste dagers hellige i de andre religionene. Når det viser seg at spådommene ikke slår til, og at verden etter hvert går videre, gjør de samme mekanismene at vi fortsetter å tro likevel, bare enda mer inderlig enn før.

I dommedagsforskningen kalles denne psykologiske reaksjonen for kognitiv dissonans. Dersom de troendes forestillinger blir motbevist, vil de bruke ulike teknikker for å fortrenge og bortforklare tvilen og skuffelsen. Den mest effektive måten å få til dette på, er å forkynne for full fres. For hvis andre lar seg overtale til å tro det samme som deg, så må det vel være sant likevel? Dette er, ifølge boka «When Prophecy Fails» av Leon Festinger, forklaringen på at troende som får virkeligheten rett i fleisen reagerer med frenetisk misjonering og insisterende tro.

Det skjedde med adventistene i 1843, og det skjer med de mest ortodokse markedsøkonomistene i 2008.

Finanskrisen vi er nå er inne i, viser at markedsøkonomien ikke er den geniale mekanismen mange har påstått at den er. Men de troende blir bare mer og mer overbevist. Frps Per Sandberg som mener finanskrisen i USA skyldes for lite, og ikke for mye markedsøkonomi, er et lysende eksempel. Et annet er kongressmedlemmene i Washington som stemte ned president Bushs redningspakke både en og to ganger.

De problemene markedet har skapt, kan bare markedet løse. Eller som de sier i kirka: Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.

Markedet beskrives nesten som en mystisk kraft: Markedet er nervøst nå. Markedet må ikke uroes ytterligere. Markedet har fått panikk. Vi må ta signalene fra markedet alvorlig.

På den måten framstår markedet som en udefinerbar skikkelse som du vet du må tilfredsstille, men du vet ikke helt hvordan.

Det skumle med denne måten å tenke på, er at det gjør oss maktesløse. Det gjelder i forhold til religiøse dommedagsprofetier så vel som økonomiske. Det er ikke noe du kan gjøre. Du må bare finne deg i det, og vente til Gud (eller markedet) roer seg igjen. Holde ut.

Ifølge flere new age-bevegelser kommer forresten verdens undergang først i 2012, nærmere bestemt 21.12.2012. Det er litt uklart om det skjer etter en invasjon fra rommet, solstormer, atomkrig eller reversering av jordas magnetiske felt. Eventuelt en finanskrise.

Vi har altså en drøy fireårsperiode igjen. Det finnes bedre måter å bruke den på enn å sitte stille og vente på apokalypsen.

Se flere av Siri Dokkens tegninger her