Dagsavisen.no / Innenriks /

I familiens trygge skjød

«Hun var pappas lille engel, og han elsket henne over alt på jord». Teksten er hentet fra Aftenpostens forside torsdag.

Slik dekket Norges største abonnementsavis at en liten fem år gammel jente var drept. Med slegge. Av pappaen sin.

Men når folk, som regel menn, dreper barnet eller kvinnen i sitt liv, handler det ikke om hengivenhet og kjærlighet. «Barnet får betale, men intensjonen er ofte å skade tidligere kjæreste eller ektefelle», sier professor Kjell Norvik, en av Norges mest anerkjente rettspsykiatere. Barnedrap, akkurat som drap på en kjæreste eller en eks, handler om makt, kontroll og hevn.

Når en far eller en mor dreper sitt eget barn, er det ufattelig vondt. Det er ikke bare de som kjenner offer eller gjerningsmann som sørger. Alle får et enormt behov for en forklaring på hvorfor det som har skjedd har skjedd. Denne gangen, som så ofte ellers i slike saker, skapes det et bilde av drapsmannen som en grunnleggende god person som elsket familien sin over alt. Det som er skjedd framstilles som fullstendig uforståelig, uforklarlig og sykt.

De som dreper folk de ikke er i slekt med møter ikke samme nåde fra storsamfunnet. Det er uhyre sjelden medier, naboer og bekjente er opptatt av å vise at gjerningsmannen som har drept noen andres barn egentlig er en kjærlig kjernekar. Da får vi høre historiene om den rare, ubehagelige snålingen. Vi viser heller ikke samme storsinn mot folk som bor i land lenger vekk. Når de dreper egne familiemedlemmer, viker forståelsen plassen for forakt og avsky.

29-åringen som har tilstått å ha tatt livet av datteren sin i Kragerø, har tidligere sonet en fengselsstraff for vold. Han ble for få uker siden ilagt et forelegg på 5.000 kroner for å ha truet datterens mor, blant annet ved å snakke om et trippeldrap i Tønsberg i 2006. Der drepte en far barnet sitt, moren til barnet og sin egen far. Det var ifølge 29-åringen i Kragerø «ingenting mot det som nå skulle skje». Det er en svært alvorlig trussel. Flere bekjente av den drapssiktede opplyser til ulike medier at han har en ekstrem reaksjon på alkohol. Han skal ha vært involvert i flere voldsepisoder på byen som har rammet både kvinnelige bekjentskaper og kamerater. Nylig gjorde den ti år yngre kjæresten hans det slutt. Igjen skal mannen ha kommet med trusler. Det var foran ekskjærestens hus han krasjet bilen med seg selv og den døde datteren.

Er en slik person den beste til å ha hovedomsorgen for ei lita jente på fem år? Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok, og svare et bastant nei på det spørsmålet. Men det er uforståelig at ingen har grepet inn i denne saken før drapet faktisk skjedde. For faresignalene har vært mange. Moren har ved en rekke anledninger gitt uttrykk for frykt, og saken har vært innom både politi og flere rettssaler. Men biologiske foreldre i Norge har ekstremt sterke rettigheter til barna sine. De kan vise igjen og igjen at de er farlige, truende og voldelige, og fortsatt ha mer eller mindre fri tilgang til avkommet sitt.

I utgangspunktet er det selvsagt bra for barn å god kontakt med sine biologiske foreldre. Men det er viktigere for barn at de har det trygt og godt, og ikke blir utsatt for overgrep, vold og drap. I Norge får biologiske bånd for ofte forrang for tryggheten. Foreldrenes behov for barnet, ikke barnets behov for trygge omsorgspersoner settes først. Selv om et barn kan leve svært godt uten biologiske foreldre. Det er tusenvis av adoptivbarn og fosterbarn levende bevis på. Det finnes også barn som lever hos enten mamma eller pappa, men ikke treffer den andre biologiske forelderen sin, men har det godt allikevel.

Sakene der en mann slår i hjel dem han skulle vernet om har nesten alltid sørgelig mange fellestrekk. Det har som regel vært trusler. Det har som regel vært vold. Det kunne vært sånn i Norge at det faktisk fikk konsekvenser hvis en voldelig mann truet kjæresten eller eksen eller et felles barn med vold og drap.

Det kunne vært slik at barnevern, helsevesen og rettsvesen samordnet og fulgte opp slike saker. Men vi lærer aldri. Og så blir noen drept. Denne gangen var det Alexandra, en lyshåret solstråle på vei inn i sin sjette sommer.

Vi vet ikke hvem det blir neste gang. Men vi vet at det vil skje igjen, sannsynligvis om ikke altfor lenge. Etterpå kan vi lese den samme historien i avisen. Det var trusler. Det var vold. Og nå er noen død.