Dagsavisen.no / Innenriks /

Små barn av regnbuen

Tvang og 17. mai. Det hører ikke sammen. Det er ekkelt.

Skal barna som går i 17. mai-toget i Oslo tvinges til å vifte med forskriftsmessige norske flagg, eller er det ok at de bruker flagg fra andre land, også?

17. mai-komiteen har svaret. Barna har vær så god å holde seg til det nasjonalt korrekte på nasjonaldagen. Til nød kan de bruke det samiske flagget eller FN-flagget. Prøver de seg på noe annet, risikerer de å bli kastet ut av toget.

Dermed er det satt en ganske motbydelig grunntone for årets 17. mai-feiring i hovedstaden.

I Oslo har 35 prosent av elevene minoritetsbakgrunn. Norsk innvandrerforum foreslo denne uka at disse ungene kunne få lov til å vifte med flagget fra sitt opprinnelsesland i tillegg til det norske på 17. mai, hvis de føler for det. Blant annet for å vise at i Norge kan du bli integrert i det norske storsamfunnet uten at du samtidig er nødt til å vrake den kulturen som er en del av opprinnelsen din.

En vakker tanke som har blitt møtt med svært ulekre reaksjoner.

Norsk innvandrerforums egne nettsider er griset til av frastøtende oppgulp. «Dette er en NORSK feiring, og vi feirer frigjøringen av Norge. Dette er ikke rasistisk ment, men nå synes jeg dere burde ta dere sammen her. Etter min mening så burde egentlig ikke innvandrere gå i toget i det hele tatt!!!!!» skriver en nettdebattant.

Ikke rasistisk ment? Nei vel, ja.

«Det eneste positive med det er at folk ser dere lettere og kan bruke knyttneven på de feite leppene som omringer hele trynet deres,» konkluderer en annen. Vedkommende sier ikke noe om hvorvidt utsagnet er rasistisk ment. Det gir seg vel selv.

Skal vi la slike meninger styre hvordan vi feirer 17. mai?

17. mai-komiteen i Oslo ser ut til å synes det. Komiteens leder, Aamir Sheikh, stilte til Dagsnytt 18-debatt mot Athar Ali fra Norsk innvandrerforum tidligere denne uka. Under debatten fikk Sheik gjentatte muligheter til å vise et menneskelig ansikt.

Fire ganger ble han spurt: Kommer du til å kaste ut et barn med et utenlandsk flagg, hvis du ser det i 17. mai-toget? Fire ganger kunne han ha svart: Nei, er du sprøyte gal, man kaster da ikke barn ut fra et 17. mai-tog! Men han sa ikke det. Ikke første, ikke andre, ikke tredje og ikke fjerde gang han ble spurt. I stedet sa han: «Hvis noen går med dette, så må man... det er jo forbudt!».

Det er ikke en holdning som gir deg særlig lyst til å rope «Hipp, hipp, hurra».

Det er litt uklart hvorfor Aamir Sheikh åpner for å kaste unger ut av 17. mai-toget. Han sier selv at flaggnekten ikke skyldes frykt for rasistiske reaksjoner mot ham selv eller toget. Han er ikke redd. Ikke for noe, sier han.

Foruten Sheikh består årets 17. mai-komité av Khalid Mahmood, Mazyar Keshvari, Balwinder Kaur, Ståle Sørensen, Negar Enayati og Oddbjørg Minos. Den kan altså ikke anklages for å være særlig blendahvit.

Det er ubehagelig å stille spørsmålet, for det er ikke politisk korrekt å tillegge folk meninger eller holdninger på grunn av hudfarge eller opprinnelse, men i dette tilfellet gjør jeg det likevel: Hadde det vært enklere for komiteen å støtte forslaget fra Norsk innvandrerforum dersom den hadde bestått av norske blekansikter?

Jeg tror det. En rotnorsk komité hadde sannsynligvis sluppet de verste hel- og semirasistiske motreaksjonene. Derfor hadde den også sluppet å frykte dem. Skjønt helt sikker kan man ikke være. Både integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen og antidiskrimineringsminister Anniken Huitfeldt har vist samme politiske feighet, og nektet å kommentere denne saken overfor Dagsavisen.

Den norske tradisjonen med barnetog på nasjonaldagen er en tradisjon vi har grunn til å være stolte av. Vi har ikke militærparade i taktfast marsj nedover Karl Johan. Vi har ikke pompøse generaler som viser fram tanks og raketter. Vi har små barn som synger og roper med spede stemmer, som tusler av sted i vindskeive rekker. En upretensiøs, ufarlig og optimistisk forestilling. Det er en forbrytelse mot sjelen til denne feiringen å komme med forbud, pålegg og trusler.

Det er vakkert med barnetog, og det hadde vært enda vakrere om vi hadde gjort som for eksempel bergenserne, og sluppet til all verdens flagg. Det israelske og det palestinske flagget side om side. Det pakistanske og det indiske. Det amerikanske og det irakiske. Det norske og det tyske. Det kunne ha vært et tog som sa «peace and love», i stedet for «det er Norge som er bra, det er Norge som er best» til man ble rød, hvit og blå i trynet.

Hva representerer 17. mai? Vil vi at dagen skal stå for smålighet, innsnevring, regelrytteri, fremmedfrykt og nasjonalistisk tvang? Eller vil vi at den skal bety åpenhet, tillit, sjenerøsitet, variasjon og mangfold? Skal det være en liten eller en stor dag?

Hvilket Norge ønsker vi å feire på nasjonaldagen? Et helhvitt «Norge for nordmenn»-land, eller et mangfoldig land med mange kulturer? Som har forstått at det er en forutsetning for vellykket integrering at det ikke bare greit, men helt naturlig, å føle seg hjemme i mer enn én kultur på en gang.

Vår egen nasjonalsang gir svaret allerede i første setning: Ja, vi elsker.