Dagsavisen.no / Innenriks /

Paradis i helvete

Bjørn Gabrielsen snudde forbrukersamfunnet ryggen. Han ville leve rent og nært. Slik ble han asket for nær fem millioner.

– It's all going to hell, siterer Bjørn Gabrielsen på vei til kjøkkenkroken.

I en hytte i Nordmarka i Oslo er kjøpefesten langt unna. Vi blir advart. Men vi kjøper som før. Kaster flere ting og flyr mer. Bjørn Gabrielsen meldte seg ut.

Nå er han tilbake med en kakeform. Brødet er en bratt, enslig, dampende øy i midten. Han spår ikke om helvete for kornbrød. Han tenker på framtiden.

– Er du bekymret?

– Ja. Jeg koster på meg det. Hva om det brått blir dyrere å transportere ting? De raske klimaendringene?

En rødrutede gryteklut ligger i fanget. Han pirker i noen korn på brødet.

– Samtidig er det ekstremt lite konstruktivt, det med helvete. De sa omtrent det samme om bilkatalysatorer. Det kom til å bli utrolig dyrt. Så kom påbudet. Det gikk.

«Marka blandakor»

«Jeg var lei av å klage over forurensning. Jeg var lei av å klage over galskapen i at mat fraktes fra den andre siden av kloden. Og mest av alt var jeg lei av ting, av strømanlegg og vanntanker jeg ikke kan reparere selv» skrev Bjørn Gabrielsen og flyttet ut i ensomheten.

Nå står han i skogbrynet. Vi tror vi har syklet for langt. Han snakker ut i lufta. I handsfree og rutete skjorte. Leggene er bleike under bukseknærne. Bjeffingen fra hundene følger oss den siste bakken. Over lyngen ligger kjølige bikkjeøyne. De rykker i kjettingene. Bykser framover, trekker seg kjapt tilbake når vi er ute med hånden. «Marka blandakor», kaller Bjørn Gabrielsen bikkjene. De blir tause på likt.

Golvet heller i hytta.

– Pålene står skakt, forklarer han.

En Jack Daniels har rent over av hvitt stearin.

Statistisk sentralbyrå mangler mange av Bjørn Gabrielsen. Noen til å trekke snittet ned med. Når vi kaster 407 kilo avfall i året, veier søpla hans rundt 20. Når 6 av 10 har bil, har Gabrielsen to bein, en sykkel og seks bikkjer.

På vei mot hytta møter vi en mamma. Hun jogger, styrer barnevogna foran seg, vrir den rundt innsjøen. Hun ser stresset ut.

– Hva kan folk gjøre med livene sine?

– De kan slutte å jobbe så mye. Da får de mer tid til barna og til å reparere, sier han. – Jobbe mindre. Det er en sikker vei til helse og lykke. Vi lever jo i paradis.

Rent og nært

Bjørn Gabrielsen har etternavnet til en engel og fornavnet til et rovdyr.

«Jeg vil leve rent og nært», skrev han før han flyttet ut i skogen.

– Gjør du det nå?

– Ja. Jeg er aldri prisgitt en håndverker. Det jeg gjør har kjempestore konsekvenser. Lar jeg øksa ligge... tenk hvis bikkjene skulle komme borti den? Det ville blitt dramatisk her inne. Er det tomt for ved, og jeg lar være å hogge, er det jeg som må fryse. Det er en fantastisk følelse å påvirke mine egne omstendigheter.

– Er du redd for at folk skal synes du er rar?

– Ja. Men det er vel et tapt slag.

Maur som mat

Gjennom vinduet rasler hundekjettingen. En hund ligger som død i sola.

– Sopp og bær, sier Gabrielsen, og håper at han får selvbergingen til å vare lenger enn en måned neste gang.

En foss fra mobilen avbryter emnet. Etterpå stirrer han ut i lufta. Titter på hendene sine. Fikler med ledningen til handsfree'n.

– Det krever mye forarbeid.

– Spiste du maur?

– Jeg plukket i en evighet. Malte dem til en jevning, svarer han.

Noen vil ta Bjørn Gabrielsen på noe. Lar seg provosere av ham. Men Gabrielsen er ferdigtenkt om å bo der han bor.

– Vi lever jo ikke i en verden av reality-TV. Jeg må få kjøpe meg en cola, uten at de stemmer meg ut, sier han og sikter mot bikkjene på den andre sida av glasset.

– Man kan ikke bare være litt asket?

– Nettopp! Og mange vil gjerne at noen skal være asket for dem. Så slipper de, sier han.

Men han tror noen slår ham på forbrukstestene.

– Kristelig Folkeparti-kvinner i sentrum av ei bygd. Det finnes en gruppe eldre damer her i landet som bare spiser fisk og grønnsaker. 75 år gamle damer genuint interessert i andre enn seg selv, som pleier 95-åringer på eldrehjemmet frivillig.

Satan på resirkulering

– Hvor lenge blir du her?

– Dette kan jo ikke vare, svarer han, og har lyst på småbruk.

Båt hvis han blir bikkjeløs. Han lener armen på nabostolen.

– Jeg liker den livmoraktige, omsluttende følelsen av skogen. Jeg har andre interesser enn hva naboen synes om hekken.

– Er du blitt forandret her ute?

– Jeg er nok blitt mer definert. I ett med kroppen. Det er all løftingen og transporten. Før hendte det at jeg glapp taket i bikkjene. Det gjør jeg aldri nå, sier han og sitter på ett av hundehusene. Han har båret det 7 kilometer. Oppoverbakkene i marka tar aldri parti med Bjørn Gabrielsen når han skal hjem.

Inne tømmer han kaffeskvetten i den ene bøtta med tett lokk.

– Jeg er blitt en satan på resirkulering, forklarer han.

Senere nevner han snillheten som kom.

– Jeg er blitt snillere. Jeg synes et mye større spenn av folk er hyggelig.

Så følger han oss tilbake til grusveien. Etter å ha sagt ha det er fotografen kjapp med kamera. Gabrielsen er en rød flekk blant gran og bjørk. Så er han borte. Nå går han hjem.