Dagsavisen.no / Innenriks /

Et dyrt liv med euro

– Mamma kan jeg få en sånn? Eller denne? Og denne? Mamma!!

Handleturen for italienske Silvia Spozio Contini er de siste årene blitt ganske mye mer krevende enn før. Det er ikke bare fordi sønnen Daniel (2 1/2) er med og maser men fordi hun i stadig større grad enn før må tenke på hvor mye hun skal bruke på varene hun kjøper. Bruker hun for mye risikerer hun at det ikke er noen penger igjen de siste dagene i måneden. Den bekymringen er hun ikke alene om. Etter at euroen kom for fire år siden er det nå få europeere som tror på politikernes taler om like lønninger samme konkurranseevne i hele eurosonen og en stabil og sterk økonomi.

Dobbelt så dyrt

For det skulle nærmest bli et eventyr da de europeiske landene skulle få samme mynt i 2002. Fire år etter er virkeligheten en annen. Den europeiske økonomien har hatt en gjennomsnittlig vekst på 12 prosent siden 2002. Land som ikke innførte euroen som Storbritannia og Sverige har derimot hatt bedre vekst og lavere arbeidsledighet enn eurosonen.

Italias økonomi ligger dårligst an. Italienere flest er lei av euroen og har nostalgiske tanker om den gamle liren. Også andre sliter med at prisene har økt uten at lønningene har fulgt etter. At både franskmennene og nederlenderne stemte nei til en europeisk grunnlov har mye med eurotrøttheten å gjøre.

– Veldig mye er blitt dobbelt så dyrt som før. Det gjelder alle matvarer; frukt kjøtt meieriprodukter alt. Jeg tror grunnen til at italienerne klager mer over euroen enn andre er at prisøkningen ble større her sier Contini på handletur.

Det gir bankdirektør Renzo Piazza i den vesle landsbyen Portovaltravaglia nord for Milano henne rett i.

– I Italia gikk en vare over natten fra å koste 1.000 lire til 1 euro. Det var lett å tenke feil å slutte at prisen var omtrent den samme som før. I virkeligheten er det dobbelt så mye! sier han.

– Jeg vet at både jeg og flere regnet helt feil de første månedene med euro. For når du er vant til mange nuller ser det plutselig billig ut med «små» summer. 20.000 lire (ca. 100 kroner) ser jo mye mer ut enn 20 euro (160 kroner). I virkeligheten er 20 euro ganske mye mer sier Contini.

Adjø søte liv

Det anerkjente The Economist har for lengst utpekt statsminister Silvio Berlusconi som syndebukken for alt som går galt i Italia. Senest i fjor høst hadde tidsskriftet en pessimistisk analyse av økonomien under den megetsigende tittelen «Addio dolce vita».

Berlusconi selv er kjapp med å skyte kritikken tilbake. For det var jo ikke han som framforhandlet vilkårene før Italia innførte euroen i januar 2002? Nei det var Romano Prodi – daværende president i EU-kommisjonen og hans nåværende hovedmotstander foran det kommende valget i Italia 9. april! Det var heller ikke Berlusconi som bestemte at eurolandenes underskudd ikke får overstige 3 prosent. Noe Italia aldri har klart. Og det er da ikke Berlusconis skyld at den umulige euroen ikke kan devalueres slik den gamle liren kunne for å få fart i konkurranseevnen og økonomien? Og at kineserne oversvømmer det europeiske markedet med billige sko og tekstiler – Italias viktigste eksportartikler – er i alle fall ikke Berlusconis skyld.

Og statsministeren har selvsagt rett i alt dette men under de rådende forholdene gjør han heller ikke situasjonen mye lettere for folk flest mener kritikerne. Skattetrykket er som før om ikke verre.

Ingen sparekonto

– Det er jo ikke riktig at en gift mann med tre barn skal betale det samme i skatt som en ugift mann som bor hjemme hos moren sin. Men slik er det faktisk sier Piazza.

Som bankdirektør på et lite tettsted har han god kontakt med kundene sine de fleste er han på fornavn med. På nært hold ser han hva som er skjedd med økonomien deres siden 2002:

– De færreste har noe å sette i banken. Når de faste regningene maten og strømmen er betalt så er det nå mange som må komme hit til banken mot slutten av måneden for å be om et lån så de klarer seg til neste lønning. Og det er ikke fordi de har brukt pengene ekstravagant. Men lønningen strekker for mange ikke lenger til forteller Piazza og fortsetter:

– Det folk flest har inntrykk av nemlig at det er blitt dyrere å leve etter at euroen kom stemmer godt.

Etter at euroen kom har bankene funnet på nye løsninger for å møte kundenes behov. Vil du på ferie? Ta ferielån! Betal tilbake i avdrag i løpet av 36 måneder. Behov for nytt kjøleskap? Ta kjøleskaplån! Også de store varehusene ser behovet for avbetaling.

– Jeg tror ikke det er mange som kjøper et kjøleskap og betaler hele summen med en gang nei. Om ikke butikkene hadde funnet på dette med avbetalingskonto tror jeg ikke de hadde fått solgt noe i det hele tatt sier Piazza.

I andre land er utviklingen den samme. Varer kjøpes på avbetaling og ferier og restaurantbesøk blir i langt større grad enn tidligere vurdert som dyr luksus. Sist sommer ble det store oppslag i franske aviser da undersøkelser viste at prosentandelen franskmenn som unner seg å reise bort i sommerferien har sunket betydelig siden euroen ble innført. Og i Tyskland har fattigdommen økt. Antallet tyskere som skal klare seg på mindre enn 60 prosent av gjennomsnittsinntekten på 938 euro (7.515 kroner) i måneden har siden 1999 steget med 37 prosentpoeng heter det i en studie fra det økonomiske forskningsinstituttet IW.

Vil beholde euro

Europa-kommisjonens meningsmåling Eurobarometer viser at andelen europeere som er fornøyde med euroen har sunket og at andelen misfornøyde har steget tilsvarende de siste fire årene. I september 2002 mente 59 prosent av de spurte at innføringen av euro i all hovedsak var positiv. Bare 29 prosent mente det motsatte. Men i oktober i fjor hadde andelen fornøyde sunket med nesten 10 prosent og andelen misfornøyde steget like mye.

I den samme undersøkelsen sier 78 prosent at euroen har gjort livet dyrere. Men de færreste er likevel så misfornøyde at de tar til orde for å kutte ut euroen. For om det bare er euroens skyld at Europa sliter med treg økonomi er usikkert. Kanskje ville de økonomiske problemene kommet uavhengig av den nye mynten. I 1998 mobiliserte den tyske økonomiprofessoren Manfred Neumann 155 kolleger for å protestere mot innføringen av euro. Økonomene mente den felles valutaen ble innført for tidlig og at store land som Tyskland og Frankrike ikke hadde nok fleksibilitet i arbeidsmarkedet til å kompensere tapet av kontroll over pengepolitikken. Seks år senere konstaterte Neumann til Business Week i fjor at han hadde rett.

– Dessverre tilføyer han.

Men synes han det er på tide å gi opp euroen som prosjekt og gå tilbake til de gamle myntene?

– Nei det ville være galskap å gi opp euroen. Vi får gjøre det beste ut av det mener Neumann.