Afghansk tolk: - Føler meg aldri trygg

«Abdullah» ser seg som vanlig engstelig over skulderen da vi går ut av bilen i det som er antatt å være et område fritt for Taliban og andre regjeringsfiendtlige opprørere. Det ligger helt opp mot grensen til Usbekistan, men er heller ikke noe trivelig sted.

- Jeg føler meg aldri trygg, uansett hvor jeg han er, sier han, og ser seg stadig om til alle kanter mens vi vandrer opp langs bredden av den store, rolige floden som skiller det tidligere sovjetiske territoriet fra Afghanistan.

Abdullah jobbet som kamptolk for de norske styrkene i Meymaneh fra august 2009 til mars 2012. Han fikk utlevert norsk uniform og ble i likhet med de andre kamptolkene opplært til å kunne jobbe som soldat i felten - alminnelig oppsatt og bevæpnet på lik linje med de norske soldatene.

En av de viktigste oppgavene til en kamptolk er å avlytte opprørernes samband slik at det blir enklere å lese posisjonene deres.

Det er en oppgave ingen utenlandske soldater med seks måneders tjeneste av gangen ville kunne greie, derfor spilte kamptolkene en nøkkelrolle under de fleste trefninger de utenlandske styrkene kom opp i.

Dette er også den fremste årsaken til at kamptolkene er ekstra forhatt av Taliban - og fortsatt står høyt på opprørernes fiendeliste.

Les også: Krever tolke-løsning

- Glemmer aldri

- Talibanere er som elefantene, de glemmer aldri, sier Abdullahs gamle far som selv måtte flykte med familien fra et frodig sted lenger sør i landet til det mer ugjestmilde nord.

Det skjedde etter at han hadde nektet å underordne seg det strenge talibanske regimet som overtok styringen i byen hans. Familien måtte forlate både hus, verdifulle eiendommer og en forretning. I den nye byen fikk han jobb på en fabrikk.

Faren brukte alt han kunne avse på at sønnene skulle få utdanning. Abdullah ble tidlig god i engelsk og besto opptaksprøven for å kunne tolke for de utenlandske styrkene med glans, selv om han bare var 17 år. Hans to og et halvt års lange tjeneste som kamptolk ble bare avbrutt av tre måneder i fengsel på amerikanernes hovedbase i Bagram nord for hovedstaden Kabul.

Det skjedde i forbindelse med en opprulling av utro tolketjenere innen ISAF-styrkene. Abdullah var blant dem som urettmessig ble mistenkt for å stå i ledtog med Taliban.

- Å sitte fengslet på den amerikanske basen var som et tre måneders mareritt. Jeg ville heller tilbrakt dem sammenhengende i kamp ute i felten, sier Abdullah.

Avhør

- Om dagen ble jeg utsatt for knallharde avhør av CIA der jeg jo ikke kunne si noe annet enn at jeg ikke hadde noe med Taliban å gjøre. Det hjalp ikke å henvise til familiens egen flukthistorie, eller å be dem snakke med faren min eller brødrene mine. Men det var mye verre om kvelden og natta, for da ble jeg truet på livet og kryssforhørt av de andre fangene som var ekte talibanere som var tatt til fange. De var sikre på at jeg sto i ledtog med amerikanerne siden jeg ikke var talibaner og var havnet i fengsel.

Til slutt ble truslene så konkrete så voldelige at han ble flyttet til enecelle. Etter tre måneder skjønte også amerikanerne at de ikke hadde noe på ham, og han ble løslatt. Tilbake i den norske leiren var tjenesten likevel ikke den samme. Han avsluttet kontrakten etter noen måneder, og fikk med seg fire ukers lønn til å greie seg for videre - etter å ha tjenestegjort i to og at halvt år.

Lever i skjul

Siden har Abdullah strøjobbet litt som tolk for forskjellige utenlandske virksomheter, men har stadig måttet skifte jobb fordi han er blitt gjenkjent av opprørervennlige mennesker. Han mottar fortsatt trusler, både skriftlig og muntlig, og tør ikke bo hjemme hos familien mer enn en tilfeldig natt i ny og ne. Noen netter får han overnatte på jobben, andre netter hos venner og kjente. Slik har han levd i halvannet år.

En av brødrene til Abdullah forteller at moren deres har fått sterkt svekket helse av bekymring for både sønnens og familiens situasjon. Siden de lever uten beskyttelse, kan Taliban komme på døra når som helst. I den senere tid har moren fått besvimelsesanfall så fort hun er utsatt for den minste lille påkjenning.

Oppgitt

Faren er oppgitt over at norske myndigheter ikke har gitt lyd fra seg etter at de trakk seg ut av landet:

- Verken sønnen min eller jeg eller noen i familien hørt et ord fra norske myndigheter, sier han.

Vi får vite at hans respekt for vårt besøk forbyr ham å være bitter. Det er likevel ingen tvil om at både han og resten av familien føler seg sveket.

Historien går igjen hos andre tidligere kamptolkene vi treffer i det nordlige Afghanistan - til tross for at de også står på Veteranforbundets liste over de 26 tolkene som antas å være i livsfare. Ved den norske ambassaden i Kabul får vi bekreftet at ingen derfra har vært i kontakt med dem. Heller ingen offisielle representanter for Forsvaret har besøkt sine etterlatte medarbeidere.

Hver natt hjemsøkes Abdullah av mareritt. Livet på flukt gir ham ingen ro eller mulighet til å bearbeide traumene fra alle krigshandlingene han har deltatt i.

- Vær så snill å fortelle norske myndigheter hvordan vi egentlig har det, nesten klynker den kraftige mannen.

Jon Gangdal er forfatter, kommunikasjonsrådgiver og fjellklatrer. Han skriver bok om kamptolken Faizulla Muradi.