Øst er øst og vest er vest

Det klassiske skillet mellom hovedstadens østkant og vestkant, med Akerselva som omtrentlig grense, ble etablert allerede på slutten av 1800-tallet.
Christianias fattige og arbeiderklasse bodde grovt sett ved og øst for Akerselva, i fattigslige trerønner, trange kaserner og mørke bakgårder, mens embetsstanden og de større næringsdrivende boltra seg et godt stykke inn på vestsida – i romslige villaer og luftige bygårder.

[ Les også: Klassedelt lenge før innvandrerne kom ]

Murtvang hadde det vært sida byen ble etablert i 1624. Fattigfolk som ikke hadde råd til hus av mur, hadde vært tvunget til å bygge sine egne boliger utafor bygrensa. Slik oppsto trehusforstedene som Rodeløkka, Enerhaugen, Kampen og Vålerenga. Bebyggelsen ble av mange regna som slum. Men etter hvert som byens borgere trengte mer plass, ble trehusforstedene innlemma i byen og murtvangen gjort gjeldende også her. Reglene ble i perioder lempa på, men de som da benytta anledninga til å bygge trehus, var folk på vestkanten. Og da var det ikke snakk om selvbygde plankeskur, men store, arkitekttegnede villaer med karnapper og utskårne dragehoder.
I spekulasjons­perioden før 1899 spratt det opp store leiegårdskomplekser både i øst og vest. Men kontrasten var påtakelig. På vestkanten fikk leiegårder dekorerte fasader med tårn og spir i alle hjørner, og de ble anlagt langs breie gater. Leilighetene var store, lyse og luftige, hadde høy standard med innlagt vann og gass og stukkatur i taket, kjøkkeninngang og eget værelse til tjenestejenta.

Noen lignende gårder ble bygd på østkanten også, for eksempel i Gamlebyen, men stort sett ble tomteplassen i øst utnytta til det maksimale med leiegårder innafor leiegårder, som på Grünerløkka. De fleste leilighetene var små og overbefolka. Mange familier måtte dele kjøkken. I Bjarne Hodnes bok «Oppvekst i Kristiania» forteller et intervjuobjekt at familien på ti personer bodde på to rom og kjøkken.

Også innredningsmessig var det et gap mellom øst og vest. Mens barnerike familier i de laveste klasser måtte sove på skift eller dele på sengeplassen, om det nå dreide seg om ei seng, en slagbenk, madrass eller kommode, var overklassens hjem rene møbel- og nipsutstillingene. I boka «Det var en annen tid», forteller Tryggve Steen om besteborgerens stue: «Sofaen, et hav av grønn plysj, har også dusker og er deilig å sitte i. Men den er hedersplassen i stuen og ingen setter seg i den uoppfordret. (…) En må bevege seg med en viss forsiktighet og se seg for at ikke en eller annen oppstilt gjenstand får et puff og faller i gulvet. Et raskt skritt bakover kan få palmestativet til å vakle eller etasjerens gjenstander til å klirre, eller skjermbrettet til å velte. Salongen er «stiv» og dens hygge betinget. Men det er ikke her som i mange hjem, at stuen er så fin at den bare står på stas hele året med møblene i varetrekk og lampen innhyllet i fluenett.»

Alle tekniske nyvinninger som elektrisitet, innlagt vann, gass, sentralfyring, vannklosett og heis kom først på vestkanten. Da et nytt vannreservoar ble anlagt på Kampen i 1880-årene, fikk også mange av leiegårdene i øst vann i springen helt til øverste etasje. Andre måtte nøye seg med en kran i bakgården eller gå til en av byens 60 vannposter.

Innføringen av gass til privathusholdninger gikk tregt. Gjennombruddet kom ikke før rundt århundreskiftet, selv om Christiania Gasværk i 1885 sendte en kvinne på studietur til København for å lære å koke mat på gasskomfyr og siden stå til rådighet for kristianiafruer som ville legge inn gass i huset.
 I «Det var en annen tid» minnes Tryggve Steen: «Et revolusjonerende rør er for kort tid siden kommet inn i flere kjøkkener – gassrøret. Men ingen våger seg på det, det skal være giftig, skal ødelegge luften og det kan ikke varme opp kjøkkenet. Nei, en vet hva en har, men ikke hva en får.»