Kultur

Holder dildoen høyt

ANMELDELSE: Den pirrende nakenheten er godt synlig. Komikken er ikke langt unna, den heller. Like fullt er det noe dypt tragisk ved Unni Askelands nye utstilling. I dét ligger en forsonende gest.

Bilde 1 av 4

KUNST

Unni Askeland: «er jeg fin nok for deg»

Fineart galleri

Oslo 9/2 – 19/2

Dildoen er forførende lavendelfarget. Unni Askeland holder den høyt hevet i signaturbildet som møter deg i den nye utstillingen. I tillegg «flasher» hun – som de ville sagt på pornospråket – de hengende brystene. Maleriet «Selvportrett som singel» har en solid dose selvironi. For én ting er sikkert: Dette er ikke en triumferende sexbimbo. Det er ingen seksuelt pirrende situasjon som presenteres. Tvert imot, hun er ikledd noe som minner om en nonnes drakt. Selv om det sikkert finnes dem som tenner seksuelt på disse tingene, bidrar alt det andre ved dette maleriet til å understreke den manglende seksuelle attraksjonen.

Bildet er malt i sort på hvit bakgrunn, og tvetydigheten er så eksplisitt at de fleste vil dra på smilebåndet. For selv om Unni Askeland er en kunstner som byr på seg selv, er bildet mollstemt. Her er det den aldrende kvinnen som har mistet sin seksuelle tiltrekningskraft som portretteres. Det trenger ikke å dreie seg om virkelighetens Unni Askeland (hun er 54 år gammel, født i 1962), for hun fremstiller seg selv i sosiale og tradisjonelle medier som en uredd og aktiv aktør på de fleste arenaer. Hun er like ofte å se i kjendispressen som i kunstpressen.

Det er der den vesentlige forskjellen ligger: Kunst og virkelighet trenger ikke være to sider av samme sak. Etter hvert er Unni Askeland mer kjent – og omdiskutert – som kjendis og posør på diverse røde løpere enn hun er for kunsten. Som kjendiskunstner er hun antakelig mye mer berømt enn sin venn Bjarne Melgaard. Hun utnytter at hun er blond og har store pupper. Samtidig er hun verken ung eller slank. Dum er hun heller ikke. Man kan mistenke henne for å utnytte det hemningsløst for at kjendislivet skal skape interesse rundt kunsten. Og den oppmerksomheten fortjener hun, for hun er slett ikke så dårlig og uinteressant som kunstner som enkelte vil ha det til. Det er denne utstillingen en bekreftelse på.

Grunnen til at jeg trekker inn kjendisstatusen, er fordi den lett kan stå i veien for kunsten. Det finnes det flere eksempler på. Unni Askeland ble alvorlig kjent i 2008 da Nasjonalmuseets andre direktør, Allis Helleland, kjøpte inn halvparten av utstillingen Askeland hadde på Trafo i Asker. Det ble sterkt kritisert av kunstmiljøet, og bidro til Hellelands fall. Innkjøpet blir fortsatt brukt mot Askeland. Senest denne uka ble det trukket fram av en annen kunstner i en Facebook-debatt. Min vurdering var at det var en bra utstilling. Den var bygget rundt den ikoniske filmen «Casablanca» (1942) med Ingrid Bergman og Humphrey Bogart, og Askelands enkle popart-teknikk ga en frisk fortolkning av filmens tema. Selv om den kunne kritiseres for å hente altfor stor inspirasjon fra Andy Warhol, mener jeg den sto på egne bein gjennom den omfattende tolkningen (det var en stor utstilling) av et begrenset tema.

Det er både likheter og forskjeller mellom «Casablanca»-utstillingen og «er jeg fin nok for deg». Likhetene ligger i teknikken, der hun bygger opp bildene med enkle strektegninger som hun jobber videre på med maling. Flere steder fyller hun ut med store, svarte skyggefelt, noe hun bruker i flere malerier, blant annet i tre med et vinduskors som dominerende motiv. Det retter oppmerksomheten mot utstillingens understrøm, dødstematikken som enkelte steder blir tydelig uttalt. I motsetning til Melgaards tekstmalerier, oppleves Askelands som meningsfylte.

Med tekster som «Sitt hos meg kjære, fortell om den tida da jag ikke finnes mer.» (Tor Ulven) og «jag skulle andas i det tomrum som blev över om du lämnade mig nu» (Lars Winnerbäck) retter hun oppmerksomheten mot sorg, tap og død. Dette trekker hun videre i bildene, der flere bygger på klassisk-mytiske illustrasjoner til John Miltons «Paradise Lost» fra 1667. De skjøre strektegningene er utført av Askelands assistenter, mens hun bidrar med ideen og de avsluttende malingsstrøkene. Det er de som definerer kunstverkene og de bidrar til en grunnstemning av levd liv og tragisk kjærlighet.

Unni Askelands historie med to ekteskap, fire barn og ulike elskere runger som en resonansbunn i utstillingen. Men kunstneren greier å heve utstillingen opp på et høyere plan, til tross for at hun byr seg fram som en yppig Munch-Madonna eller som «musemor» i nakenportrettet «Når nettene blir lange» (Syng resten av teksten og tenk litt grovt.) På overflaten fremstår bildene som populærkulturelle pastisjer, men den som møter med et åpent sinn vil finne en sårbarhet i disse bildene som trumfer kjendisreferansen. I en serie små fotografier, «Uutholdelige Selvportretter», fremstår hun bakfull, ufrisert og avslørende naken. Denne selveksponeringen er utholdelig forførende fordi den ikke etterlater noen tvil om ærligheten som ligger bak den selvutleverende holdningen. Nøkkelbildet er «Selvportrett» med rød stol, der hun fremstår i en enkel strek, tynget av livets lede, alderen og kroppens forfall. Dette er kunst som gir noe tilbake til livet. Da er det fullt mulig å utholde viraken, støyen og kjendiseriet.

Mer fra Dagsavisen