Annonse

Tid.

Det er rart hvordan tid går fra ikke å finnes til å bli noe grusomt konkret.

Annonse
West på lørdag

Nå må du stå opp! Det er ti minutter til ditt, halvtime til datt! Det er sent! Det er tidlig! Kom igjen, skynd deg! Nå er klokka ti! Kom igjen, trikken går. Sånn har jeg holdt på siden før ungene kunne sitte.

Torsdag hadde jentungen siste dag på skolen. Den siste dagen i det første året. Aldri mer førsteklasse, siste gangen i det klasserommet, sier vi voksne kanskje i samtale om siste dag, og allerede har vi koblet tid med noe forgjengelig, noe melankolsk. Noe trist. Noe som alle voksne vet at ender med tragedie.

Siste dag i førsteklasse. For medlåntakersken og meg er det leit fordi vi jo fortsatt kan fornemme den gravide magen, den absurde følelsen av å ligge aleine på sykehusets hotellrom og plutselig være foreldre. Vi kjenner babyen fortsatt i fingrene. De første skritta var jo i går. Ikke seks år siden. Og nå har jenta begynt klatringen på tidas stige. Å slutte i førsteklasse er for oss voksne kanskje enda tristere enn at hun begynte? Med barn blir tid så konkret. Barna er våre tidsvitner. Plutselig avtegner den seg i hver dag. I hver tann som mistes. Hver centimeter de strekker seg. Hvert veslevoksne ord de tar i sin munn. Og nå i hvert skoleår som legges bak dem. Gleden av å se unger vokse til, parres med en sårhet.

Men for henne finnes ingen tid. Når kommer den, egentlig? Klokka hun fikk er aldri brukt. Vekkerklokka er totalt abstrakt. Når skal hun rives ut av tidsløsheten og føye seg inn i rekkene av tidsstyrte milliarder? Aldri, hvis pappa hadde fått bestemme. Men det får han ikke. Tida henter inn henne også, selv om hun til nå i sju år har vært den helt hinsides. Hun har ikke begrep om tid. Men gudene skal vite at pappa har prøvd å få henne til å forstå. Nesten fra dag én.

For er det én ting jeg i bakspeilet må innrømme at har vært en urkomisk, men for meg usynlig, del av den oppdragende funksjonen, så er det nettopp tid. Måten jeg har snakka og fortsatt snakker om tid på til ungene, viser hvor styrt jeg selv er av tid. For hva har jeg egentlig tenkt når jeg har ropt til en toåring at hun må skynde seg? Med det logiske poenget om at bussen går om ti minutter. Eller snart. Snart?

Kle på deg, vi har dårlig tid! Eller når jeg har argumentert med at hun må sove, den er snart halv ti. Halv ti, ja. Gå på badet, den er åtte! Det gir jo mening for en fireåring. Eller når jeg har snakket om det som skal skje neste uke, neste sommer eller snakket om ukedager i bestemt form fra hun fortsatt lå i sprinkelseng. Til helga skal vi kose oss. Alle de gangene jeg har snakket om at hun må vente, manet til tålmodighet med begrunnelse i viserne på klokka. Det begynner ikke før om en halvtime, jenta mi! Halvtime, hæ? Og ikke minst; nå må du stå opp, vi må gå ti på halv ni hvis vi skal rekke skolen! Ti på halv ni. Fort deg. Det haster. Nå!

Jeg liker tanken på at vi kan holde henne unna tidas fangarmer noen år til. La henne sveve rundt uten klokke og forstand. Vi får se hva andreklassse krever. Først er det uansett sommer og ikke ei vekkerklokke i sikte, jenta mi. Vi skal ikke rekke noen verdens ting. Jeg lover.

Annonse