Annonse
ILLUSTRASJONSFOTO: NTB scanpix

Ribberacet

SKRÅBLIKK: Jeg har bare vært redd en gang i livet. Skikkelig griseredd. Det var i jula i fjor.

Annonse
West på lørdag

Tenk deg julaften morgen. Ute laver snøen ned, på peisen brenner et varmende bål. Barna løper rundt i hvitt lin på grønnsåpevaskede tregulv. Det tindrer forventningsfullt i blå barneøyne. Mor sitter med knærne trukket opp i en stol, drikker urtete og leser Knausgård, kikker forelsket bort på sin partner.

Den himmelstrekkende fjelledelgrana er pyntet i matchende julekuler, og i toppen en stjerne som skal skinne og minne. Under ligger pakkene med brede burgunderfargede bånd. Støv er tørket, bokhyller organisert og harmonisert etter farge. Vinduer vasket. Bing Crosbys «White Christmas» legger en myk base. Far på kjøkkenet nynner med, ikledd tøfler og en rødlig julegenser. De siste lukene i kalenderne åpnes. På TV ruller klassikere. Neste stopp er gjestene som kommer til lyden av at Sølvguttene synger jula inn.

LES OGSÅ: Styr unna mager ribbe

Det var ikke helt sånn. Minner er en rar ting, de har en tendens til å skjønnmale det som egentlig var. Det var ikke som beskrevet. Men sannheten er at det var en ålreit start på julaften i fjor, ikke at snøen lavet ned eller at harmonien var komplett i det lille hjemmet, men det var en dag med håp. Ingenting tilsa at noe skulle kunne gå på trynet. Presangene kjøpt med oppriktighet og pakka inn etter fattig evne. Kåken rydda så godt det lot seg gjøre på noen stressede førjulsettermiddager. Unga gredd. Treet pynta med groteske dorullnisser og preget arvegods. Det var godt nok. Det var jul i stua.

Bare å steike ribba nå, så var de i mål. «Ja, apropos ribba, har du kontroll på den?» Famous last words. Det var første gang det middelaldrende paret skulle ha jul hjemme. Men hvor vanskelig kan det være å steike ribbe? Det ordner seg, hadde vært mantraet. Frese noen pølser, varme noen medisterkaker, poppe et glass tyttebærsyltetøy i ei skål, koke poteter var jo kjent terreng, slenge noen poser surkål i varmt vann og VOILÀ! Julemiddag! Lett! Klokka var 12 på julaften, og den sent debuterende mannen tenkte at det var greit å komme i gang. Tida går fort på sånne dager, det skulle spises litt graut med unga og mandel og alt det der og lages litt riskrem også, så godt å komme i gang. Første gang og greier.

Ribba lå nå pent og pyntelig i slakterpapiret i kjøleskapet. Det var fem timer igjen til julemiddagen. Rikelig med tid. Men siden dette altså var debuten, måtte herren ty til google. Med lave skuldre googlet han ribbe, støe fingre tastet inn R-I-B-B-E. Panikken kom som ei slegge i panna. Svor opp eller ned, vannbad. Hæ? Men verre, mye verre: På henvendelsen svarte internettet at «ribba må settes inn med salt og pepper MINST 1 til 3 døgn før steking». Døgn?! Han hadde én til tre timer.

LES OGSÅ: Hva skal vi gjøre med ribberestene?

Kjerring og unger ble bryskt rydda av veien. Far satte krisestab. Han gikk ned i det mentale bomberommet i kjelleren og forberedte seg på det verste. OK, hvem kommer? Tjukkeste slekta. De må leve med medister og pølse. Mens han hamret salt og pepper inn i kadaveret på benken tenkte han på hva han skulle si. De unnskyldende ordene som måtte komme. Beklagelsene over at han med all sin ignoranse hadde ødelagt julemiddagen. Han masserte grisen mer inngående enn han noen gang hadde massert en kvinne. Og snakket ømmere og varmere også. Vær så snill. Vær så snill, lille gris, ikke svikt meg. Salt- og pepperbehandlingen artet seg mer som gjenoppliving og hjertestarting enn matlaging.

Det ble julemiddag. Hadde ikke gjestene blitt møtt av en krypende, utslitt og angrende synder, ville ingen tenkt ett sekund på at julemiddagen var råeste fast food.

Annonse