Annonse

Mr. Greed

Ikke engang milliardærer spiser to middager om dagen. Tre yachter, derimot…

Annonse
West på lørdag

Jeg har den siste uka byttet ut Dagsavisen på matta med The Times. Selvsagt ikke et valg jeg ville gjort for en lengre periode, all den tid Dagsavisen er verdens beste avis, men under mitt øyopphold har jeg like fullt kost meg med et litt annet perspektiv i noen dager. (Og så liker jeg en avis som så langt i føljetongen har kommet til nummer 71896, da har man gitt ut avis en stund.)

I denne veteranen har jeg kunnet lese om en britisk virkelighet, et system og en grådighet så motbydelig at det får norske pengefolk til å se ut som overbeviste sosialister. Butikkjeden BHS – British Home Stores – sier ikke meg mye, selv om jeg har vært over snittet mye her på De britiske øyene. Shopping er ikke helt min gate. Derfor har heller ikke butikkeiermilliardæren Philip Green vært en størrelse jeg har måttet forholde meg til. Men etter disse dagene med The Times, har jeg lært at han eier en rekke kjente high street-butikker og er nå blitt selve symbolet på hvor skakkjørt og sjuk moderne kapitalisme er. Og hvem som egentlig betaler for den.

I 2000 kjøpte Mr. Green BHS for 200 millioner pund. Butikken gikk som det heter dårlig, og han solgte i fjor hele kjeden med flere tusen butikker for, ja helt bokstavelig, to bugg. Ett pund. Nå er BHS konkurs. På de 15 årene han eide kjeden tok han ut 586 millioner pund. Han nesten tredoblet investeringen. Det er ok business, og da går det jo an å selge for et pund, og ikke se seg tilbake. Mr. Green etterlot seg nemlig en gjeld på 1,3 milliarder pund. Og ja, et stort, gapende hull i butikkjedens pensjonsfond som var nesten på shillingen like stort som pengene han hadde tatt ut på 15 år: 571 millioner pund. Godt over 6 milliarder kroner av de ansattes opptjente pensjoner var borte. Nå må staten rykke inn og rydde opp, mens Mr. Green venter på leveransen av sin tredje yacht til 100 millioner pund. Det er jo snart milliardærsesong i Middelhavet, og han må jo ta seg godt ut.

Nå har britene fått Mr. Greens sir-tittel i vrangstrupen. Og sosialdemokraten Tony Blair som adlet kjeltringen i 2006 for framifrå innsats for varehandelen må føle det hele noe ubekvemt. Det var for øvrig året etter at Mr. Green hadde flyttet 1,2 milliarder pund til et skatteparadis og snytt fellesskapet for 300 millioner. Han får Rune Bjerke til å ligne en altergutt.

Statsminister David Camerons logrende utnevning av Green til spesialrådgiver og regjeringens vaktbikkje for kutt i offentlige kostnader begynner å se ganske corny ut også. Hva kan egentlig en mann som bruker 70 millioner kroner på å feire sin egen bursdag og 50 på sin sønns dåp om å spare? Han har vel samme kompetanse som Victoria Beckham. Samme avis passer også på å nevne Blair-familiens ti eiendommer til en verdi av mange hundre millioner kroner. Politikk lønner seg, også. Det er nesten skumlere enn sveiseblinde kremmere. (Aller mest skremmende er likevel det akkumulerte underskuddet på nesten 4000 milliarder i det britiske pensjonsfondet som er plassert i «markedet». Det minner meg på at jeg må spisse risikoprofilen på mitt eget fond, slik finansnæringen oppfordrer oss til.)

Men kanskje er det likevel håp for verden da selv fotballspillere begynner å sparke i grusen og mumle om at det begynner å bli litt flaut å tjene 100 millioner i året for å leke. Samme avis kunne denne uka fortelle om Manchester Uniteds spanske spiss Juan Mata som innrømmet at lønnsnivået i en gjennomkommersialisert fotball nå var langt forbi fornuftig. Latterlig, mente Mata.

En klok fotballspiller gjør ingen sommer. Men kanskje er det et vårtegn.

Annonse