Hjelp, ferie uten nett!

Familiens sommerferie var en suksess. Hadde ikke jentungen kastet opp feriens to aller siste is på vei til flyplassen, ville den vært perfekt. (Møtet mellom fløte og tropevarme var fascinerende, og viste seg å være den eneste typen eventualitet mellom himmel og jord forsikringen ikke dekket. Og den tvilsomme leiebilmannen gliste bare bredt da han regnet på vaskekostnadene.)

Vi hadde ikke engang internett den første uka på tur. Perfekt, eller hva?! Et faktum mange vil tenke at er en blessing in disguise. At høyere makter har holdt sin hånd over deg og nappet ut ledningen til wi-fi’en, slik at du virkelig får ferie, i isolasjon fra det moderne livets tidstyver og oppmerksomhetsrøvere. Fullt fokus på familien. På kvalitetstid. Sammen. Hele tida. 100 prosent.

Mange drømmer om dette. At de skal få hjelp med sin avhengighet av Nettet. Av nyheter. Av Twitter. Facebook. E-post. Hvis Nettet bare ikke hadde vært der, hvis man bare ikke hatt valget om å sjekke.

Jeg har ikke hatt dette valget en hel uke. Ikke selvvalgt, men pålagt fordi det trådløse nettet i feriehuset ikke virket. Eieren prøvde seg med et «det er jo egentlig mer og mer inn med ferier uten nettilgang». SMILEY. Smiley?! Mulig, det, men jeg vil gjerne velge sjøl.

Hvis jeg legger til at italiensk mobiltelefoni er på høyde med Norge på tidlig 90-tall, ute på bygda der vi var, så var fasttelefon å anbefale, og at jeg etter hvert ikke fikk inn eller ut så mye som en SMS, så skjønner du graden av isolasjon, Vi satt på isolat med brev- og besøksforbud. Junkier på avvenning. Vi kom for varmen, men endte med cold turkey.

I praksis betydde det at vi var tilbake på 70-tallet da vi hang ut av vinduer og sto på tak i de snodigste positurer for å fange inn flyktige TV-signaler med ei håndholdt antenne. Etter noen dager fant vi ut at hvis vi sto helt ytterst på muren og strakk oss litt, og vi var heldige med vinden, så våknet mobilen til liv. Så vidt. Skulle man lese mail så måtte man tåle leggkramper. Det var prisen.

Å få fri fra nettet er ingen gave. Jeg kan garantere at det stresser mer enn det roer. Den døgnkontinuerlige jakten på mobilsignal. Håpet om dekning. Nå da? Her da? Uvissheten om verden der ute. Abstinensene. Skuffede besteforeldre hjemme som ventet på feriebilder av gullungene. Nei, det er bedre med et kontrollert misbruk, med stødig wi-fi som dealer, enn vår onde sirkel av desperasjon. Jeg vil ha min daglige info-fix. Jeg kan trappe ned dosene i ferien, men driter i romantikken og den såkalte friheten. Å leve uten nett er vondt.

Men vi overlevde. Og lærte litt om oss selv. Om hvor fort vi har gjort oss avhengige av internett. Hvor sterke impulsene om å sjekke, vite, dele, kommunisere er. Internett er nesten blitt del av vår biologi. Og vi tar det for gitt. Nesten overalt. Det er ikke mange steder i Norge du ikke har 3G- eller 4G-dekning. På flyet forventer vi nett. På toget. Bussen. Ikke mange tunneler med respekt for seg selv er uten dekning. Ikke mange dalbunner eller fjelltopper heller. På danskebåten. Det fins snart ingen nettfrie lommer.

Lenge hadde jeg verken nett eller telefon. Og da begynte dramatikeren å jobbe. Vi bor ute på bygda. Vi har to unger. Hvem skal vi ringe til hvis noe skjer? Hvordan finner vi sykehuset uten google maps?

lars.west.johnsen@dagsavisen.no