Annonse

Gressenkeuka

Mens medlåntakersken og barna ligger på landet, tror brødvinneren at han er 18 igjen.

Annonse
West på lørdag

«Flanør (fransk flâneur) er en gående betrakter av storbyen eller metropolis, en herre eller dandy som slentrer gjennom byens gater. Han er en elegant dagdriver som alltid gjør noe og som aldri klarer å kjede seg. En flanør er også en livsglad og karismatisk person.»

(Kilde: Wikipedia)

«Har du vært fyllefant igjen?» Tekstmeldingen fra medlåntakersken torsdag morgen antydet at hun fra sitt tilbaketrukne liv på landet, der hun presumptivt tilbrakte dagene med de snille barna og blomstene sine, hadde begynt å ane at den hardt arbeidende familiefaren ikke bare hadde jobbet hardt. Hun hadde så altfor rett.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det var mangel på svaret fra kvelden før som hadde gjort henne mistenksom. Meldingen ble innledet med «Vanning ...». Nei, familiefaren hadde ikke sett beskjeden om å vanne «de rosa som står utafor balkongdøra». Og, nei han hadde ikke satt ut eføyen som sto i posen på benken. Når sant skal sies, hadde han ikke engang registrert eføyen som sto i posen på benken. Det vil si, han hadde skjøvet den til side. Ut av syne. «De inne trenger ikke vann, tror jeg». Nei, godt var det.

I gamle dager, snakket Anders Heger så fint om på radioen her om dagen, lå borgerskapets kvinner og barn på landet. Lå, ja, det het visst det. Og mens de var opptatt med å ligge der ute i engene i sine lange kjoler og store solhatter, var fedrene hjemme i byen og flanerte. De lå kanskje litt de, også, men offisielt hadde de nå tid til å gå i fred og ro i byens gater, uten kvinne- og børneglam og forpliktelser utover å sosialisere med andre herrer i samme situasjon. Helt sånn er det ikke å være flanør i dag, det er mer jobb enn tilbakelente turer på avenyene, men det er en god uke, gressenkeuka. (Og reelt en dyd av nødvendighet når skoleferien strekker seg over åtte uker ...).

Klart man savner de liggende, men jaggu gjør det godt også, å være aleine i noen dager. For det er som min byråkratkamerat pleier å si etter at han er tilbake på jobb etter ferie med sin tre barn og, ikke minst, kvinne: «Det er nå ferien begynner». Gressenkedager er en ferie utafor ferien. Dager da man kan la seg lokke utpå en mandag av en sommervikar som ser din lille hundredels av et sekund-lange nøling i det han antyder en øl. For en gressenke betyr nei tja, og tja betyr ja! Og når han understreker at det må bli med to, har han satt deg sjakk matt. Du kan ikke si nei til en avtale som er begrenset oppad til to pils. Samtidig som begge veit at den andre veit at begge veit at dette kommer til å bli en fuktig kveld. Gressenken har ingen grunn til å gå hjem. Heller ikke tirsdag. Ikke så lenge det er andre gressenker der ute.

Fredag morgen. Oppdraget med å gå på salg for å finne klær til ungene er ikke løst. Til tross for SMS fra hovedkvarteret på landet. På stuebordet ett stykk skjærebrett som korresponderer med pizzatomgodset som ligger strødd på kjøkkenet. Fire stykker emballasje fra asiasjappa på hjørnet. To stykk fjernkontroller. Og en sofa godt ligget ned. Han kan krysse av to TV-serier fra lista. Noe fikk han i hvert fall gjort.

Annonse