Nyheter

FAU-fantomene

WEST PÅ EN LØRDAG: Om å stå opp og ta ansvar for fellesskapet. Eller ikke.

«Jeg beklager på det dypeste, men ut ifra en helhetsvurdering basert på et stort arbeidspress og utfordrende familiære forhold, må jeg takke nei til det sjenerøse tilbudet. Jeg skulle så gjerne ha sagt ja, og mener prinsipielt at det er viktig og riktig å stille opp på denne typen verv. Men jeg har ikke sjanse».

Forsvarstalen var skrevet, og nå gikk den på loop i hodet på vei mot foreldremøte i barnehagen. Ordene ble memorert, skritt for skritt, ord for ord, setning for setning, sukk for sukk. Jeg skulle takke for tilliten. Men skuffe forsamlingen. Jeg skulle gjøre mitt livs opptreden. Jeg skulle, hvis det gikk så langt, tvinge fram tårer.

«Jeg beklager på det dypeste, men ut ifra en helhetsvurdering basert på et stort arbeidspress og utfordrende familiære forhold ...».

Foreldrene samlet seg rundt de små bordene på rød base. Miniatyrmenneskene som til daglig var innkvartert her var hjemme i pysjene sine. Nå satt det et titall voksne på stolene som en gjeng Gullivere på reise. Etter noen innledende ord fra barnehagetantene, i mangel på et bedre ord, var det klart for høstens minst vakre eventyr. Det var klart for valg. Valg av FAU-representant. Representant til Foreldrenes arbeidsutvalg. Ansvar for dugnad. Blomster til ansatte som slutter. Sommerfest og sikkert noe med Lucia. Kontakt for bekymrede foreldre som var urolig for varmmat og lus og ABC. Evige møter med barnehageledelsen som brukerrepresentant før man vikler seg inn i Samarbeidsutvalget i bydelen, det Kommunale foreldreutvalget og til slutt det nasjonale Foreldre-utvalget for grunnskolen som rådgiver for Kunnskaps­departe-mentet. Og helt til slutt, etter å ha holdt seg unna AUF, ville man nå bli innhentet av FAU, og ende opp i en tilværelse som benkevarmer for Arbeiderpartiet i Stortinget som høyst motvillig folkevalgt tillitsmann. Worst case-scenario. Så langt kunne det gå. Nå gjaldt det å holde på strategien. Tale. Tårer. Fasthet.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Et titall blikk ble slått ned, noen valgte den mer offensive strategien med å feste blikket et sted på veggen. Et tjuetall armer ble låst over magen. Det rykket nervøst i en fars munnvik. Rød base var blitt O.K. Corral.

Jeg var klar. Jeg var klar med mitt vanntette forsvar: « ... ut ifra en helhetsvurdering ...». « ... ut ifra en helhetsvurdering ...». « ... ut ifra en helhetsvurdering ...».

Jeg lukket øynene. Så for meg situasjonen. Sekundene, minuttene ville gå, det ville bli vondt stille, men jeg måtte holde ut. Jeg måtte for all del ikke gi etter bare fordi stillheten var ubehagelig. Smerten er kortvarig, FAU varer evig. Skulle ingen gi opp, og hvis noen ville spille så skittent at de pekte på meg, så var jeg forberedt. Men før stillheten hadde rukket å bli uendelig, lenge før, det var nesten et brudd på foreldremøtenes uskrevne lover, skar en stemme gjennom lufta: Jeg gjør det, sa den. Den unge mora tok uredd et steg fram.

«You go, girl!» brast det høyt. Det utspilte seg ubeskrivelige gledesscener, fedre i 40-årene hikstet av lettelse, gråt takknemlighetstårer, halleluja, og min ydmyke forsvarstale, min ynkelige bønn om å slippe, også i år, kunne få ligge urørt bak i hodet. Selv varavervet passerte elegant foran mine korslagte armer.

Mer fra Dagsavisen