Bittert oppgjør

Påskefjellet. Påskemarsipan. Påskekrim. Påskesjokolade. Påskefrokost. Påskequiz. Påskelam. Påskeegg. Påskekylling. Påskehare. Og påskeappelsin. Jeg lever godt med påskefjell, påskemarsipan, påskekrim, påskesjokolade, påskefrokost, påskequiz, påskelam, påskeegg, påskekylling og påskehare. Men jeg kan rett og slett ikke utstå påskeappelsin.

I det sivile spiser jeg gjerne appelsiner. Men jeg gjør det fordi jeg har tilgang på rennende, varmt vann. Og en skjærefjøl og en skarp kniv og så mange ruller tørkepapir øvelsen krever. På fjellet, enten det er i solveggen på en enkelt utstyrt hytte eller på vidda, har man selvsagt ikke tilgang til slike nødvendigheter. Men vi krummer nakken, inntar bredbeint posisjon og gyver løs på de harde, oransje ballene med dødsforakt like forbannet.

Først det motbydelige første bittet (kniv er påskejuks, og slås ned på av nasjonalt råd for norskhet) der appelsinen spruter sin bitre motvilje inn i munnen din. Og så kommer den nervepirrende første operasjonen. Når du skal prøve å tvinge tommelen inn bak skallet. Lakmustesten. Er det helvete på gang eller klarer man en full piruett som i reklamen der skallet elegant lar seg vikle av? Helvetet er når du sitter igjen med en bitte liten flik, og resten av skrellinga består av å tvinge hundre små orange-hvite skallpartikler av. Og du står igjen med en hvit ball, med 3–4 millimeter hvit appelsinhud som ikke vil av. Og som du ikke vil spise. Gjøres dette på vidda i den villfarelse at det er en god idé, hjernevasket til å tro at appelsin er kjapt og enkelt, så må det legges til at man nå er iskald på hendene. Og banner.

Når det hvite underhudsfettet er pillet vekk, så gjenstår bare C-momentet: Å dele opp jævelskapen. Og det er umulig, særlig når det hvite laget ikke har latt seg fjerne, uten at appelsinsaften først spruter på solbrillene. Og så, stående, hengende på stavene, er sannsynligheten stor for at den søte safta nå renner nedover håndbaken og inn under anorakken og blander seg med ullundertøyet. Der den starter prosessen med å lime fast ull til nakne armer.

Når den alltid overraskende lille mengden appelsin som er til deling (den må deles), er fordelt mellom de ventende, trekkes ullvottene på igjen for så å måtte fjernes ved å stikke begge hendene i ei bøtte vann foran peisen på kvelden. Limt fast av appelsinsaft. Eller, hvis man er heldig med været, og feier videre uten votter, så må man ha hjelp til å få skilt hender og staver. Så seig er denne tåpelige fruktens saft. Det er så ille at det går rykter om at gode nordmenn nå jukser og tar med seg lettskrelte klementiner på påsketur. Ja, folk er blitt iakttatt på vidda med epler – og avokado! 20 millioner appelsiner spiser vi i påsken. 20 millioner!!! Mange tusen tonn. Vi vet ikke engang hvorfor, men det er visst tradisjon. Tenk om det hadde vært bananen som på finurlig vis tok seg inn i norsk påsketradisjon en gang på 30-tallet eller når det var appelsinen tok denne urokkelige plassen i hyttetilværelsen?

Ville det vært så ille hvis vi kunne ha drukket appelsinjuice og spist banan!? Påskegul er den også, og sånn sett passer den enda bedre inn. Robust nok i sekken, i motsetning til for eksempel druer. Verdens letteste frukt å skrelle og spise. Og behovet for rennende varmtvann er lik null. I år blir det banan for meg og familien: Påskebanan.