Ball og politikk

Noen ser fotball som et spill der man holder med dem som spiller finest fotball. Ja, de ser det som estetikk. Jeg kjenner flere som holder med de beste, fordi de er flinkest, best. Det er ikke sånn man ser fotball. Fotball er fordommer, sjåvinisme og empati, politikk og verdenssyn. Det er eneste måten.

For hvordan kan man ellers sette seg foran boksen, ta ut mental familiær ferie i fire uker, for å se oppvisninger på høyst ordinært europeisk nivå? 90 minutters innsats i sofaen er krevende, og det forutsetter at man holder med ett av lagene. Det må manes fram en sympati og en antipati. Det må følelser til.

De fleste fotballsupportere har ett favorittlag i en stor europeisk liga, og så har de Norge, og ett land til på lista. Mange lider av England – som en følgefeil av at man følger et engelsk klubblag – andre mer jålete typer holder med Frankrike, mens andre som ser seg selv som mer sofistikerte, elsker Spania. Fordi de spiller pent. Dem om det.

Det enkleste grepet for å sikre et helt nødvendig følelsesmessig engasjement er å gå blindt for underdogene. I enhver kamp fins det en underdog, et lag som presumptivt har dårligere forutsetninger enn det andre. Veldig grovt holder man i verdenskontekst med øst mot vest, sør mot nord. I en EM-sammenheng kan vi grovt skille mellom store og små nasjoner. Russland mot Slovakia? Et land som dekker en åttendedel av klodens landmasse og befolker den med 142 millioner, mot et land de færreste klarer å plassere på et kart? Lett, det må bli Slovakia. Men det kan kompliseres med å tenke taktisk på fotball som avspenning. For vinner Russland EM, vil de ikke få det litt bedre med seg selv (og derfor oss, er jo håpet)? Og så er det krigen, da. Russerne hadde det tøft i 1940-45, og må få grunnleggende sympatipoeng. EM-finalen i 1988? Selvsagt holdt man med Sovjet, jordens bundne treller.

Krigen, ja. Torsdag kveld var det Tyskland mot Polen. Oi, oi. Tilsynelatende enkelt. Mange av oss vil tenke Stukas mot Warszawa i 1939 og påfølgende år med jævelskap. På den andre sida, Tyskland er i dag Europas mest progressive stat, mens Polen, Lech Walesas Polen, det undertrykte Polen, er blitt en av Europas mest reaksjonære stater. Og som en på jobben forvirret måtte innrømme, Tyskland spiller best fotball. Det er ikke lett, dette.

Størrelse er ikke alt. Nord-Irland mot Ukraina? Ikke en kamp det er lett å rigge seg til blant putene for, men man må tenke politikk og historie. Nord-Irland fortjener en opptur, for her må man ta inn over seg IRAs herjinger og et folk som ikke har hatt det så bra de siste 50 årene, mens Ukraina er fattigere og står i en mer akutt situasjon med krig i øst, og fortjener også en opptur. Samtidig må Ukrainas relative vilje til samarbeid med nazistene i en innledende fase av invasjonen av Sovjet i 1941 telle mot dem. Mens Stalins sultedødsherjinger på 30-tallet taler for dem. Kanskje må Nord-Irlands svært beskjedne folketall mot Ukrainas 45 millioner bli det avgjørende.

England mot Wales? Huff. Her blir det følelsesmessig krasj for mange. Styrkeforholdet er som at Norge skulle spilt mot et samla samisk landslag, så her skulle det bare mangle at man holdt med Wales. Men her kommer fotballens trumf inn, nemlig favorittlag, som gir grønt lys for lavpannet sjåvinisme. Derfor vil mange av oss i dette tilfellet juble for at storebror klår lillebror, selv om det bryter med den intuitive dramaturgien, og lukke øynene for at England er tidenes mest brutale, imperialistiske stat, med institusjonaliserte sosiale forskjeller, et lurvete forhold til det europeiske fellesskapet og svinaktige supportere.

Men Island, da, Island må da være et ukomplisert kjærlighetsforhold, et land vi kan digge blindt? Tja. Men i en kamp mot Portugal? Jo da, lillebrorstatus er åpenbar, og Portugal har et par av internasjonal fotballs minst sympatiske skikkelser i Pepe og Ronaldo, likevel er det mulig å politisere og komplisere dette tilsynelatende enkle valget. Portugal er relativt fattig, mens den islandske statens kyniske pengepolitikk nylig var symbol på turbokapitalisme, nasjonal egoisme og grådighet.

Sånn går dagene. Og kveldene. Vi ser nemlig ikke bare fotball. Det er beinhardt mentalt arbeid for å rasjonalisere fram følelser. Men det kan gjøres lett: – Pappa, jeg holder med Polen, fordi Nicole går i klassen min og kommer fra Polen.