Helg

Ufrihet og lengsel - om å være i verden

«Å skrive er blitt en måte jeg kan klare å være i verden på,» sier Kjersti Annesdatter Skomsvoll i dette essayet om å leve og skrive.

«Inom sig och utom sig söker människan fästen för sitt liv. Den som har ett fäste utom sig är välbärgad. Den som har ett fäste inom sig är rik. När alla fästen har svikit, kan man börja diskutera om människans villkor.»

Willy Kyrklund

 

Alle festene rundt meg forsvant, og jeg begynte å skrive i ren redsel, redselen for hva som ville skje med livet mitt, om det ville skje noe i det hele tatt! Kanskje er alt menneskene ønsker seg her i livet, en sorg så stor, at det tvinger en til å bli seg selv før man dør. Jeg oppdaget litteraturen, og da jeg begynte å skrive, ble skrivingen et feste inni meg.

Jeg har lurt på om man kan plassere hvilket som helst menneske, alene i et rom, uten ytre påvirkning, og om det til slutt vil begynne å skrive. For hundre år siden, før fangene i Kilmainham Gaol, fengselet i Dublin, skulle bli henrettet, var det siste de gjorde å sitte alene på cellene sine og skrive dikt. Uten en bekreftelse utenfra på at man eksisterer, vil det å feste tankene i skrift, på et papir, bli et vitnesbyrd på ens eksistens.

Å skrive er blitt en måte jeg kan klare å være i verden på. Som om jeg prøver å gjøre verden om til noe jeg kan leve med. Hele tiden oppstår det nye brister på tankene mine, forestillingen min om virkeligheten, slik jeg ønsker at den skal være, hele tiden må jeg skrive for å helbrede bristene, bestandig må jeg lese. Litteraturen kan være som en siste skanse. Om jeg mister troen på livet, vil jeg komme nærmere litteraturen. Om jeg mister troen på litteraturen, har jeg mistet alt. Hvis jeg ikke klarer å leve meg inn i fiksjonen, kan jeg ikke leve.

Jeg forsøker å kompensere for tapene jeg opplever ved å gjøre dem synlige i skriften. Å skrive er å transformere ørefikene livet gir meg, skuffelsene som kommer min vei, følelsene jeg ikke vil ha, tankene jeg ikke kan holde ut, om til noe annet. Jeg prøver å forstå, lære noe, i visshet om at det kun oppstår nye spørsmål. Jo nærere jeg klarer å komme tankene og følelsene med ordene mine, desto mer blir de til noe annet. Jeg kan gjøre egen sykdom om til en gammel dame. Som om jeg kan peke på den gamle damen og si: Ja, der er sykdommen! Sorgen jeg opplever kan bli til en rev. Nå er sorgen ord på et papir, nå kan jeg plassere den der, i denne reven jeg skriver om, nå er ikke sorgen lenger kun et krater inni meg.

Det samme gjelder lesing. Jeg kan kjenne igjen angsten til K., når jeg leser Kafka, og dermed kan jeg plassere min egen angst i K., og slik gjør Kafka det litt lettere for meg å bære min egen angst.

Å skrive selvbiografisk er en ekstrem form for virkelighetsflukt. Michel de Montaigne skrev: Det finnes ikke noe vanskeligere, og heller ikke noe nyttigere enn selvbeskrivelsen. Slik kan en setning forandre liv, jeg skjønte at jeg måtte ta utfordringen fra Montaigne.

Å skrive selvbiografisk gir frihet. Ved å peke på boka og si, der er Kjersti, så går jeg fri, fordi alle ser dit jeg peker, på Kjersti i boka, i stedet for på meg. Men selvbiografien er like lite sann som fiksjonen, fordi alt er fiksjon, i samme forstand som alt er sannhet. Slik som tanker er sanne, følelser er sanne, så er skriften sann, det er en del av min virkelighet. Jeg føler meg aldri nærere sannheten enn i skriften, fordi fraværet av sannhet blir så tydelig for meg.

En ny anekdote: Jeg var på et museum i Berlin hvor de hadde misfostre på krukker. Kvinner har født barn uten hode, med to øyne midt på halsen, de har født tvillinger, hvor det ene fosteret er et monster, som har drept det friske fosteret. I min villeste fantasi kunne jeg ikke klart å forestille meg noe mer grotesk enn hva jeg så på dette museet. Kanskje alt vi har tilgang til, i fantasien, skyldes at noe, en gang, i menneskets historie, virkelig har skjedd? Jeg mener ikke dette, men jeg fikk lyst til at det skulle være sånn. Om ikke annet betyr det at virkeligheten kan overgå fantasien.

 

Litteraturens pris

Om jeg hadde hatt et valg, ville jeg gjort noe annet. Jeg mener dette noen ganger, samtidig som det nå er helt umulig å forestille seg livet uten skrivingen. Jeg mener det kanskje i den forstand at jeg ville vært Eva før hun spiste av eplet i hagen. Å se ned i avgrunnen. Når du først har sett avgrunnen, er det umulig å se vekk. Det er det eneste som føles meningsfylt, det eneste som trøster, dersom man kan snakke om trøst på den måten.

Underholdning, som ikke er kunst, handler om å forsøke å dekke over avgrunnen, eller late som den ikke finnes i det hele tatt, og hvis man ikke trener opp tankene, blikket, er det lett å la seg lure. Det kan være smertefullt å gjenkjenne avgrunnen, fordi den speiler noe i oss selv, men det er i lengden mer smertefullt å forholde seg til det uten avgrunn, fordi dette ikke på noen måte handler om det å være menneske.

Å skrive er å miste en del av livet, og noen ganger lurer jeg på om jeg bruker de beste årene av mitt liv på å sitte og råtne bort foran skrivebordet. Jeg lengter etter å ikke måtte lage systemer av den kaotiske verdenen rundt meg, ikke bli tvunget til å skape orden av naturens uorden, å klare å leve med alle tilfeldighetene, med andre menneskers galskap, i stedet for min egen. I perioder med intens skriving er det som om hjernen min lager sammenhenger av absolutt alt. Jeg trøster meg med at skrivingen også kan være en større realisering av livet, da det å skrive synliggjør innsiden, det indre livet, mens det ytre livet i større grad handler om å speile omverdenen.

 

Forandring

Lite oppleves sterkere enn egen tenkning, følelsen av å forstå noe. Å skrive er å oppdage noe nytt. Å skrive er å kvitte seg med noe, å skrive er å holde fast i noe. Det er alltid noe jeg vil vekk fra. Det er alltid noe annet jeg vil finne. Når jeg skriver, er det som å pirke i et betent sår. Det er som å konstant tråkke på den foten som gjør vondt, dytte på den løse melketanna med tunga, jeg klarer ikke å la være. Hvorfor skulle dette hjelpe mot noe som helst? Jeg vet bare at det er det eneste som hjelper. Utenom kjærlighet, kjærligheten hjelper også.

Å skrive er å forandre seg. Å lese er også å forandre seg. Jeg sitter alene i et rom, avsondret fra omverdenen, og så forandrer jeg meg som menneske gjennom den eksistensielle erfaringen det er å lese eller å skrive en bok, dersom boka er skrevet av eksistensiell nødvendighet. Når jeg leser tar jeg del i en prosess som forfatteren selv gikk gjennom da vedkommende skrev boka.

Hva forfatteren prøver på, skinner gjennom, og er synlig for en god leser. Man skriver ikke det man vil skrive, man skriver det man kan skrive. Det bør være en forskjell. Dersom jeg klarer å skrive det jeg vil skrive, har jeg ikke høye nok ambisjoner. Et mislykket dikt kan dermed være mye mer interessant litterært, enn et såkalt vellykket dikt.

Dette handler også om ærlighet. Dersom jeg ikke er ærlig når jeg skriver, oppstår det en distanse i teksten, en distanse mellom forfatteren og skriften, og da blir teksten konstruert og villet. Den distansen jeg vil bryte ned ligger ikke mellom meg og teksten, men inni meg som skriver. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver tid er, og hver tekst jeg skriver utvider meg som menneske. Jeg må vokse og forandre meg i skriveprosessen, og hver bok er kun et skritt mot noe jeg ikke vet, om hvem jeg er, hvem jeg kan bli.

Det oppstår kriser når jeg skriver, fordi jeg forsøker å få til noe nytt, noe jeg ennå ikke vet hvordan jeg skal få til. Jeg hørte en mattelærer si at krisene man opplever når man forsøker å løse regneoppgaver utelukkende er av det gode, fordi det betyr at akkurat nå er hjernen din i ferd med å forstå noe.

Å skrive er å prøve å sette ord på det mest grunnleggende ved det å være menneske, å forstå dette intellektuelt og følelsesmessig, dette som det ikke finnes ord for. Å bryte språket ned, bygge det opp, for å uttrykke det mest kompliserte, men samtidig det enkleste, av alt.

Da krisen kom mens jeg skrev diktsamlingen min, forsøkte jeg først å lese annen poesi for å forstå hva jeg skulle gjøre. Men det hjalp ikke, og det var først da jeg gikk tilbake til å lese prosa at det løsnet. Det viser hvordan motsetninger, noe fremmed, kan belyse og utfylle, i stedet for å slå i hjel.

 

Galskap

Å lese kan være farlig. Jeg leste «Forbrytelse og straff» da jeg selv nettopp hadde begynt å skrive, og ble redd for å bli gal. Jeg følte så sterkt hva Raskolnikov følte. Som om jeg hadde drept et menneske. Jeg ble redd for at jeg ville begynne å tro at jeg virkelig hadde drept et menneske.

Alle setter grenser for seg selv, men når man skriver, er man nødt til å bryte de grensene. Og dersom jeg tenker at dette kan jeg av hensyn til meg selv og omverdenen aldri skrive, vet jeg umiddelbart at det er dette jeg må skrive.

Jeg har våknet hver dag i flere år, med dyp angst, angst for å skrive. Likevel, det første jeg gjør om morgenen er å sette meg ved tastaturet. Det er som om bøkene vil bli til, mer enn jeg selv vil det. Jeg tror i svært liten grad på annen inspirasjon enn den jeg skaper selv, men likevel oppleves det som om bøkene har en egen vilje til liv.

Jeg er redd for å bli gal av skrivesperre, og like redd for å bli gal av selve skrivingen. Når jeg skriver, forlater jeg de faste rammene, jeg har bare det tomme rommet foran meg, og så skal jeg forsøke å skape mening og substans ut av dette igjen, en mening og substans som bør overskride at teksten bare skal være en såkalt vakker skrift, med fine setninger, med «interessant plot og handling». Skrivingen kan også være farlig fordi den er selvutslettende, all den tid det dreier seg om å leve seg inn i «noe helt annet», eller i et selv som er forvandlet til det ugjenkjennelige. Samtidig som skrivingen opplagt er selvdyrkende.

I løpet av tiden jeg arbeider med en bok blir det å skrive mindre skremmende, fordi jeg beveger meg lenger vekk fra virkeligheten og over i litteraturen, og boka blir stadig bedre. Dermed blir det mer og mer som om jeg ikke trenger å forsvare for meg selv at jeg skriver, da boka forsvarer seg selv.

Sartre skrev at vi er dømt til å mislykkes i å forstå hva et liv er, hva et liv betyr. Vi har en ustoppelig trang til å lage historier av livene våre, med en begynnelse, en midtdel og en slutt, men det forfalsker bestandig ting. Det finnes ingenting som er en sann historie, men vi kan ikke stoppe å tro at det likevel er det, fordi vi forsøker å lage mening av livet.

 

Litteraturen er der

Hver gang jeg nærmer meg å ha skrevet noe ferdig, tenker jeg at nå skal jeg slutte. Men med en gang jeg slutter å skrive, går de positive effektene av å skrive over. Dermed må jeg fortsette. Hele tiden tenker jeg på den neste boka, som er den boka jeg egentlig skal skrive. Så jeg begynner å skrive igjen, helt på nytt. Det tar aldri slutt. Jeg blir ikke mer ufri. Jeg lengter ikke mindre.

Dagsavisen trykker i samarbeid med Norsk Forfattersentrum et utvalg av deres «Forfatterforelesinger». Artikkelen tar utgangspunkt i et foredrag holdt av Kjersti Annesdatter Skomsvoll høsten 2014.

Mer fra: Helg