Bette Midler
«It‘s The Girls»
Warner
For 50 år siden var grupper med tre-fire jenter som sang i søt harmoni en dominerende kraft i popmusikken. The Supremes ble de desidert mest kjente, men grupper som Shangri-Las, Shirelles, Chiffons, Crystals og Ronettes hadde like store hits. Bare ikke en like lang rekke på hver.
Det er disse Bette Midler hyller på sitt nye album, «It’s The Girls». Som gikk inn på 3. plass i USA i forrige uke, bare forbigått av Taylor Swift og et samlealbum i «Now» serien. Bette Midler er mer «then» enn «now», men dette albumet er likevel en fornøyelse fra start til slutt. Med sanger av alle de nevnte gruppene, og enda flere, fra The Andrew Sisters til The Exciters, og TLC for å understreke at fenomenet aldri har forsvunnet helt. Alle gruppene huskes ikke like godt i dag, men sangene deres vil de fleste dra kjensel på.
- Jeg elsker musikken disse gruppene lagde, men også hele verdenen deres. Legendene, ryktene og håret. Uansett om de var søstre eller i musikalsk arrangerte ekteskap hadde de én ting felles - lyden. De fantastiske kjolene skadet dem ikke heller. Og den synkronisere dansingen. OK, så hadde de kanskje tre ting felles, skriver Midler på nettstedet sitt.
Jentegruppenes høytid var fra slutten av 50-tallet, og fram til midten av 60-tallet. Den gangen var de et virkelig stort fenomen. Den første LP-en til The Beatles hadde to sanger av The Shirelles. Ingen av dem var deres store hit «Will You Still Love Me Tomorrow». På den andre LP-en til The Beatles spilte de sanger av jentegruppene The Donays og The Marvelettes. George Harrison ble langt senere dømt for å ha kopiert The Chiffons’ «He’s So Fine» på sin «My Sweet Lord». Paradoksalt nok førte suksessen til The Beatles og alle de nye gruppene som fulgte i deres fotspor til at jentegruppene forsvant, sakte, men sikkert.
Bette Midler forteller at hun helt siden hun begynte å synge har forsøkt å være en jentegruppe på egen hånd. Hun synger selv alle harmoniene på mange av sine innspillinger. På sitt første album, «The Divine Miss M» i 1972, framførte hun både «Chapel Of Love» av The Dixie Cups, «Leader Of The Pack» av The Shangri-Las og «Boogie Woogie Bugle Boy» av The Andrew Sisters. Nå framfører hun 15 til, med stor overbevisning. Noen omtrent slik de alltid har vært sunget. Men også The Vandellas «Come And Get These Memories» som en sår pianoballade, mens «You Can’t Hurry Love» med The Supremes er blitt bluegrass.
Som oftest sto det menn bak og styrte disse jentegruppene. De ble skaltet og valtet med, etter bransjens forgodtbefinnende. Vi så det i filmen «20 Feet From Stardom», som fikk Oscar for beste dokumentar i år. Her forteller Darlene Love om hvordan Phil Spector fikk henne til å synge inn «He’s A Rebel», som skulle ut på singel med The Crystals. The Crystals selv var på turné, så Love og hennes gruppe The Blossoms gjorde jobben. Da sangen begynte å klatre mot toppen av listene hadde The Crystals selv fortsatt ikke hørt sin nye hit. Da The Ronettes skulle spille inn «Be My Baby» var to av medlemmene utilgjengelige, og Darlene Love måtte steppe inn en gang til, nå sammen med Cher. På det nye albumet til Bette Midler synger Darlene Love i The Crystals «He’s Sure The Boy I Love». Og nå får hun navnet sitt på plata også.
De var ikke bare menn som sto bak de unge jentene. Noen fremragende kvinnelige låtskrivere deltok i låtskrivingen. Først og fremst Ellie Greenwich, som var med på å skrive «Da Doo Ron Ron», «Baby I Love You», «Leader of The Pack», «Chapel Of Love», og en lang rekke andre udødelige sanger. Carole King skrev «One Fine Day» for The Chiffons, «Will You Love Me Tomorrow» for The Shirelles, men også The Crystals’ omdiskuterte «He Hit Me And It Felt Like A Kiss». Visstnok som en sjokkreaksjon etter at barnevakten hennes (senere kjent som Little Eva) forklarte at hun ble mishandlet av kjæresten på grunn av hans grenseløse kjærlighet.
I dag skal man som musikkjournalist vokte seg vel for å omtale grupper med kvinnelige medlemmer som jenteband. Spesielt siden grupper med menn sjelden blir omtalt som gutteband. Bortsett fra dem som er «boyband» da, det er jo et helt eget fenomen i seg selv. Det er mange av disse som fortsetter den gamle girl group-tradisjonen, grupper som ofte er satt sammen etter bransjens behov, blir forsynt med andres sanger og framfører disse i så søt harmoni som mulig. Sjelden med like stort hell som gamle girl groups, men det er og blir noe eget med popmusikk fra 60-tallet.
Jentegruppene forsvant som fenomen på 60-tallet. Fortsatt dukket det opp mange nye, men ikke som noen dominerende kraft i popmusikken: Pointer Sisters, Three Degrees og Sister Sledge, og senere TLC, En Vogue og Destiny’s Child i USA. I Storbritannia fikk jentene et stort oppsving på 90-tallet med Spice Girls, All Saints, Atomic Kitten, Sugababes og Girls Aloud, med ikke ubetydelig suksess.
- Noen av gruppene overlevde, andre gjorde det ikke. Noen ble utnyttet, andre lagde sine egne regler, mange gikk gjennom ild bare for å få synge. Det går ikke an å se bort fra at mye av det de gjennomgikk, bare fordi de var kvinner, var vanskelig. Det går heller ikke an å nekte for at mye av det de ga verden fortsatt er relevant og nødvendig. Gleden, holdningene, og en gyllen ungdomsdrøm som aldri går over, mener Bette Midler. Det vi hører på platene deres nå er jenter som gir alt i sangene sine. De er alltid gode å komme tilbake til.