Noen elsker Messi, andre drømmer om ståtribuner.
Barnehageonkelen så forvirret på meg. Han så på jentungen på ny. På den burgunderfargede lua hennes med emblemet med to kryssede hammere på. Opp igjen på meg. Dette var åpenbart en svært forvirret mann.
West Ham United? Sa han famlende, det var som om det var et regnestykke han ikke fikk til å gå opp. Som om hjernekoblingene hans ikke klarte å få kontakt for å skape de nødvendige elektriske impulsene til å ytre de tre ordene. Beste laget, svarte jeg. Han gliste tomt. Men hvorfor, sa han, men hvorfor. De er jo...De er jo...Er du engelsk? Nei. Men hvorfor? Han sa det ikke, men under forvirringen lå hva han egentlig tenkte: Men, de er jo dårlige?! Så hvorfor holde med dem? Selv var han fra Venezuela og viste stolt fram hettegenseren med emblemet til de spanske mesterne Real Madrid på. Jeg hadde ikke noe svar. Ikke noe godt svar til ham.
Denne uka er vår hjemlige serie blitt sparket i gang og ikke minst har internasjonal fotballs storheter tirsdag og onsdag spilt kvartfinaler i Champions League. Det siste er det virkelig schwung over, med Messi og Ronaldo i spissen. Men samtidig i en galakse langt, langt borte, befant jeg meg i Peterborough. En by et par timers kjøring nordøst for Leicester Square. En by som er mest kjent som Englands mursteinsby, litt kjent som stedet som bidro med herr Royce til Rolls-Royce, vagt anerkjent for sin katedral og på ingen måte kjent for sitt fotballag. Der var jeg mens min nye venns Real Madrid spilte Champions League. For å se fotball. I Championship. For den uinnvidde kan det lyde likt, men det er det på langt nær.
Men historien begynner lenge før. Den begynner for seks uker siden da en gjeng skulle se West Ham spille borte mot Peterborough. Og hadde jeg fortalt min mann fra Venezuela det, så hadde det gått rundt for ham. For én ting er å se et svakt fotballag, en annen ting er å gjøre det i en parentes av en by når man i det minste kunne gjort det i London, i en verdensby, der West Ham hører hjemme. Men i Peterborough har tida stått stille. Fordi de har vært et elendig fotballag uten stopp siden stiftelsen i 1934, har de ikke kunnet bruke mange pund på infrastruktur. Så hjemme på London Road har de fortsatt ståtribuner. For noen er det en skatt.
Så der var vi en helg i februar, 10-12 karer. Tilfeldigvis skulle det vise seg at Peterborough og hele England gjennomgikk sin tøffeste kuldeperiode siden krigen. Så da vi ankom denne på alle vis bleke byen kvelden før kampen, gikk ryktene om at det var for kaldt. Kampen kom til å bli avlyst. Men klubben hadde bedt om frivillige til å måke banen lørdag morgen. Og er det noe vi nordmenn har ekspertise på, ja, så er det å måke, så vi stilte opp, fortsatt gode og fulle etter nattens Guinness og whiskykonkurranse og fire timers søvn, og fikk oss en spade. Og når de fikk høre at vi hadde kommet fra Norge for å se kampen, hadde de samme uttrykket som mannen fra Venezuela: Hvorfor?!
Banen var som betong og kampen ble selvsagt avlyst. Det eneste som varmet, for teen de serverte var like kald som sandwichene, var interessen fra BBC og lokale medier som også undret seg over vårt nærvær i kulda. Vi stjal showet fra de lokale heltene som også hadde stilt opp grytidlig lørdag morgen for å måke ei gressmatte. Så etter den ute-av-kroppen-opplevelsen som snømåkerstjerner fra isbjørnriket i nord, måtte vi tilbake. Og tirsdag var vi endelig på ståtribunen bak mål og så West Ham slå hjemmelaget 2-0 med 13.571 på tribunen. Hadde jeg byttet mot Milan-Barcelona? Ikke F.