Nye takter

Sangen som gikk helt til himmels

Led Zeppelins «Stairway To Heaven» er en av rockens mest monumentale sanger. Høyt elsket, ofte latterliggjort, men uansett et av pophistoriens hovedverk.

«Stairway To Heaven» kom ut på Led Zeppelins fjerde album, i november 1971. Et av verdens mest solgte album gjennom alle tider, men også en gjenganger på lister over tidenes aller beste. Det begynner med de to tunge monsterlåtene «Black Dog» og «Rock’n’roll», fortsetter med den vakre duetten til Robert Plant og Sandy Denny i folkesangaktige «The Battle Of Evermore», før side 1 stiger opp i en helt ny sfære med «Stairway To Heaven». Med alt Led Zeppelin kunne på en gang. Og det var mye.

 

«Stairway To Heaven» ble satt sammen av flere enkeltstående ideer, og består av tre hoveddeler. Først en forsiktig akustisk åpning med de velkjente gitartonene til Robert Plant, fløyte og Robert Plants forsiktige visesang. Fulgt av en elektrisk versjon av det samme temaet, med gitarsolo som bro til en tordnende tung avslutning. Selv i progrockens beste dager var dette bemerkelsesverdig storslått. Men jeg hørte «Stairway to Heaven» for første gang på en skoletur, da noen jenter sang den i bussen. Fin sang, tenkte jeg, hva er dette? Det hørtes ut som en gammel folkesang, men sånt sto ikke vanligvis på repertoaret til mine klassekamerater i åttende. Sangen viste sin styrke ved å fungere i langt mer beskjedne sammenhenger enn en åtte minutter lang progrockfantasi. Dolly Parton har gjort «Stairway To Heaven» som en fin blanding av bluegrass og gospel. Det sier litt om mulighetene i materialet.

 

«Stairway To Heaven» kommer fra Led Zeppelins mye omtalte «gøy på landet»-periode, da de søkte tilflukt fra det hektiske jetsettlivet. Som var mer hektisk for Led Zeppelin enn noen andre, har vi latt oss fortelle. De flyttet til bygda i Wales. Kanskje var det bare her denne sangen kunne begynne, med sin folkelige mytologi i bunn. Teksten, som Robert Plant skrev ferdig i full fart, skal ha vært inspirert av det historiske verket «Magic Arts In Celtic Britain» av Lewis Spence. Med en første linje om en kvinne som har alt, men som ikke tar livets store spørsmål inn over seg. Den bekymrede starten ble fulgt av langt større tanker om livets store og små mysterier. Fort baller det på seg, med, skoger fulle av latter, skygger større enn sjelen, røykringer mellom trærne, fløytespilleren som skal føre oss alle til fram til fornuften og en hekk som rasler - uten at dette med hekken i seg selv bør gi grunn til bekymringer: Det er bare maidronningen som gjør rent til våren! På papiret ser dette som parodisk hippievås. Det var parodisk hippievås, men sånn er forholdet mellom tekst og musikk - satt sammen på riktig måte blir selv de enkleste tanker stor kunst.

 

«Stairway To Heaven» har likevel også fått et ufortjent rykte som oppblåst, pompøs og selvhøytidelig. En populærkulturell vits. Et symbol på rockens største ambisjoner, der enkle ideer omformes til store, svære spetakkel, med tekster som løser universets gåte. Sannsynligvis en reaksjon på sangens grenseløse popularitet. Og på forspillets vedvarende evne til å hjemsøke alle gitarøvelser. Som i filmkomedien «Wayne’s World», der Wayne prøver en skinnende hvit Fender i et par sekunder før butikksjefen rasende river vekk instrumentet og peker på skiltet der det står «NO Stairway To Heaven». Selv om det gikk litt ut over poenget ble vitsen enda bedre da de ikke fikk rettighetene til å bruke disse tonene i videoutgivelsen, og måtte dubbe inn en annen melodi. Led Zeppelin har jo aldri vært fremmede for å sitere litt fra andre selv. Neste år kommer rettssaken der gruppa må forsvare seg mot anklager om at «Taurus» med gruppa Spirit, som kom to år før, er mistenkelig lik «Stairway To Heaven».

 

Den første konsertframførelsen av «Stairway To Heaven», et halvt år før plateutgivelsen, skal ha vært lite spektakulær. En åtte minutter lang låt som ingen hadde hørt, for et publikum som ventet på kjent stoff fra de tre første platene. Sånt går sjelden bra. Men folk vente seg fort til den lange sangen. Den har vært med gruppa siden, også på deres svært sjeldne konserter etter at de ble oppløst. Først på Live Aid i 1985, en opptredenen de var så misfornøyde med at den er slettet fra den offisielle Live Aid-historien. Vi traff Robert Plant senere det samme året, da han fortalte om å synge «Stairway To Heaven» på Live Aid. Han syntes han sang helt forferdelig, en tekst han hadde glemt, så dumt at han bare ville le. Så oppdaget han de som sto foran scenen og gråt av de overveldende følelsene, og han klarte å ta seg sammen. Robert Plant vil fortsatt ikke synge mer med Led Zeppelin, og nekter fortsatt plent å gjøre «Stairway To Heaven» på sine solokonserter. Av og til erter han publikum med den, men kommer aldri til saken, selv om han spiller flere andre av gruppas gamle glansnummer.

 

Led Zeppelins fjerde album kom ut uten skrift på omslaget, bare med fire «runer» på etiketten. Uten tittel har det blitt hetende «IV», siden de foregående offisielt het «II og «III». Dette fjerde er nylig utgitt i flere luksusutgaver, med en ekstra plate med alternative mikser av de åtte sporene på originalen. «Stairway To Heaven» kommer som en «Sunset Sound Mix», den de gjorde i studio i Los Angeles før opptaket ble tatt med hjem til London for å gjøres ferdig. Forskjellen er ikke stor, men de mest innbitte tilhengerne vil sikkert sette pris på å høre nyansene i opptaket. De aller fleste vil uansett ha glede av å høre «Stairway To Heaven» en gang til.

 

Mer fra: Nye takter