Var 2016 et «annus horribilis»?

– Trine Skei Grande og Pokémon Go, ja, det var jo en stor internasjonal skandale, det, ler spaltist og komiker Sigrid Bonde Tusvik her ved bordet på Dovrehallen. De andre spaltistene ler også godmodig. For ennå er stemningen så lys og så lett, ennå har ikke Dagsavisens årlige «vi oppsummerer nyhetsåret som har gått»-sammenkomsten utviklet seg til det som etter hvert ble et slags kranglete «Slaget om helvetesåret 2016». Ennå er alle Dagsavisens kommentator og spaltister venner og vel forlikte.

– Altså, først var det Erna som dro med seg vaktene sine rundt om i Riga eller Bucuresti eller hvor det var, etter et EU-møte om Brexit, for at hun skulle finne pokemon. Så kommer Trine Skei Grande … Ja, grunnen til at jeg skrev en spalte om dette, var at de ferierende foreldrene mine, som satt på en ferje over til Ischia nede i Napoli-området, kunne se på de italienske TV-nyhetene at de viste bilder av Trine Skei Grande som satt og spilte Pokémon Go. De bildene gikk verden rundt! forteller Tusvik.

– Fanget hun ikke pokemon midt i en stortingshøring om Forsvarets langtidsplan?

– Jeg mener bare at når folk mister jobben rundt deg, så skal du som har den beste jobben vise respekt for ... Rogaland. Som ikke har jobb.

– Jeg har ikke skjønt det spillet, jeg! sier Dagsavisens politiske kommentator Arne Strand.

– Når man ikke har så mange andre reelle problemer i et land, så får man lett en «Pokémon Go-gate», bemerker spaltist Nils August Andresen, som til daglig er ansvarlig redaktør i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva.

– Har ikke alle politikere spilt Pokémon Go i stortingssalen nå, da? Jeg føler hele det politiske spekteret har spilt det nå, sier Andresen.

– I alle fall de som kan det! sier Strand.

– Datteren min oppsummerte dette for meg i går, forteller spaltist Aslak Sira Myhre, tidligere RV-leder, og til daglig sjef for Nasjonalbiblioteket.

– «Spiller du fortsatt Pokémon Go, pappa?» spurte hun. «Ingen spiller jo Pokémon Go lenger». Sjøl er jeg på level 20, legger Myhre til.

– Jeg har ikke spilt dette i år. Hva med deg, Arne? spør Andresen.

– Nei, jeg har ikke peiling, jeg! sier Strand, som likevel kommer med en liten Pokémon Go-anekdote.

– Jeg gikk nede i gatene i Arendal i sommer (ja da, det var midt i Arendalsuka), og så ned i mobilen min. «Se, han går og spiller Pokémon Go!» var det en som ropte. Da snudde jeg meg og sa: «Det vil jeg ikke ha på meg!»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så sommerens elleville Pokémon Go-dille har altså omsider gått over, skal vi tro Myhres datter. Snart er også nyhetsåret 2016 over, og det er kanskje like greit. «Huff, 2016! Et forferdelig år», sier folk nå som det nærmer seg nyttår. De liksom skutter seg bare ved tanken. Det turbulente året begynte for eksempel med den triste og sjokkerende nyheten om at David Bowie (69) døde av kreft den 10. januar. Senere døde artisten Prince (57), et dødsfall som fikk Prince-fan og statsminister Erna Solberg til å kalle inn til en egen pressekonferanse i statsministerboligen. Så kom våren og sommeren, der grusomme IS-terrorangrep rammet Brussel, Orlando, Istanbul og Nice, bare avbrutt av tidenes sjokkvåkning om morgenen den 23. juni: Det ble Brexit! En ellers sommermild kveld i juli kom et dramatisk forsøk på statskupp i Tyrkia, før høsten kom med en stadig mer aggressiv og polarisert presidentvalgkamp i USA. Den kulminerte med at vi 9. november våknet til et nytt sjokk: Donald Trump blir faktisk president i USA! I Norge brukte vi mye av 2016 til å krangle om retorikken til den nye innvandrings- og integreringsministeren Sylvi Listhaug, og så avsluttet vi det hele med tidenes forrykende budsjettkrise mellom de fire borgerlige partiene i Stortinget, der ord som «kabinettsspørsmål» hang truende i lufta. Og så, like før jul, kom blodbadet i Aleppo, Syria. Regimestyrkene inntok Øst-Aleppo, russerne bombet, og etterlot seg mulige krigsforbrytelser og en storstilt evakuering fulgte. Så rammet et nytt terrorangrep, denne gangen midt i hjertet av Vest-Berlin.

Premissene var dermed lagt for Dagsavisens spaltister og kommentator før den årlige samlingen på Dovrehallen i Storgata. Spørsmålene var klare på blokka. Var 2016 et virkelig «annus horribilis», et år av typen: «Det beste man kan si om det, er at det snart er over»? Eller var 2016 dramatisk, men bare sånn middels ille? Overreagerer vi med dommedagstenkning bare fordi Trump nå blir verdens mektigste mann? Kanskje 2016 også hadde sine gode øyeblikk?

– Kan jeg få si noe? Jeg er dypt uenig i premissene for spørsmålene dine, sier Aslak Sira Myhre til Dagsavisens journalist.

– At 2016 liksom er et «annus horribilis» på grunn av Brexit, Trump, og at Leonard Cohen og David Bowie daua – da har man et perspektivproblem. Altså, at Bowie daua er trist. Han døde av kreft, litt ung. Cohen var jo en gammel mann ...

– At gamle mennesker dør, også artister, vil nok fortsette også i framtida, nikker Andresen. Men det neste Aslak Sira Myhre sier, nikker han ikke til.

– Brexit, det var jo en jubeldag! sier Myhre.

– Endelig en stat som prøver å bryte med den politikken som driver fram alle disse høyrepopulistene, som skaper hele denne situasjonen, som gjør at avstanden mellom den styrende eliten i EU og folk blir større og større. Brexit åpner jo faktisk en politisk mulighet for en alternativ politikk. Selv Theresa May, som er tory, anerkjenner jo at denne politikken har skapt forskjeller.

– Det som er interessant med Brexit, er at ..., begynner Andresen, nå tydelig bevisst på den politiske spenningen som uvilkårlig oppstår når to spaltister fra hver sin side av det politiske spekteret plutselig møtes ansikt til ansikt. De smiler, de spiser karbonader og wienersnitsler sammen, men de befinner seg så definitivt på hver sin politiske planet. (Hvis det altså fins noe slikt som «en politisk planet»).

– Altså, jeg skjønner jo at Brexit er en jubeldag for Aslak Sira Myhre, sier Andresen ironisk.

– Men det er ikke slik at vi som er kritiske til Brexit sier at: «Her fins ingen problemer», «EU har full legitimitet». Vi sier at Brexit kan representere noe farlig, og at det skaper noen problemer. Nå får vi se: Det er valg i Frankrike neste år, hvor Marine Le Pen sier at hun vil ta Frankrike ut av EU. Det er valg i Nederland i mars, hvor Geert Wilders har sagt han vil ha Nederland ut av EU. Hvis Frankrike går ut av EU, er EU dødt som politisk prosjekt. Da følger Italia, Østerrike, Ungarn, Polen, ja, alle sammen, etter ...

– Da får de skylde seg litt sjøl, sier Sigrid Bonde Tusvik.

– Jo, men hva skjer da? Da må alle disse landene fremforhandle nye handelsavtaler, koordinere flyktningpolitikk, klimapolitikk, i en tidsalder fylt av nasjonalisme, økonomiske problemer, massemigrasjon ... Det er nå vi trenger EU som mest! sier Andresen, og ser oppfordrende på Aslak Sira Myhre, som taust tygger på karbonaden sin mens han lytter til motparten.

– Aslak, kan jeg spørre deg direkte: La oss si at Frankrike skulle gå ut EU, at Nederland går ut av EU, at EU rakner, når vi har mye nasjonalisme i alle land, store problemer med migrasjon – mener du at det blir et godt Europa? Eller tenker du: «Hvis det blir ille nok, så kommer revolusjonen»?

– Du snur problemstillingen helt på hodet, sier Myhre rolig.

– Du sier, «nå må vi redde EU, fordi det er så mye nasjonalisme». Realiteten er at du sier at vi må redde den politikken som har skapt denne situasjonen, for å unngå at det systemet faller ...?!

– Brexit var rett og slett et resultat av et politisk arbeidsulykke, får Arne Strand skutt inn.

– Du hadde en meget svak, britisk statsminister, som ville løse et internt problem hos toryene ved å gå til folkeavstemning om EU – en avstemning han var helt sikker på å vinne. Han undervurderte totalt at helt siden Storbritannia gikk med i EU i 1972, så har landet vært splittet i dette spørsmålet. Britene har aldri vært ordentlig innenfor, og misnøyen med Brussel har vokst kraftig. Det var gammelt nag mot kontinentet som slo ut, så fikk du immigrasjonsspørsmålet i tillegg. Brexit er ikke spesielt skadelig for Storbritannia, for britene vil klare seg, de får sikkert en god ordning. Og: Europa klarer seg, fordi britene aldri har spilt en hovedrolle i EU.

– Vi vil kanskje klare Brexit, men «Frexit» (Frankrike ut av EU) kan bli verre, sier Andresen.

Det er nettopp det. Alt det som skjedde i 2016, etterlater seg så mange spørsmål om framtida. Blir det noen Frexit? Vil en uforutsigbar Donald Trump føre verden ut i kaos? Men selv om sjokkene sto i kø: Var dette et virkelig «annus horribilis»?

– Nei, for foreløpig har det ikke skjedd så mye grusomt som følge av Brexit eller Trump. Jeg er enig med Arne, Brexit i seg selv er ikke noen katastrofe. Trump: Det kommer helt an på hvordan det går, han kan få et demokratisk flertall mot seg om to år, kanskje er det bare mye retorikk og lite substans. 2016 er ikke et «annus horribilis», men det kan være et varsku om at ting kan gå veldig galt, mener Andresen, som nå må forlate Dovrehallen og stikke tilbake til jobben.

– Jeg vil nok definere 2016 som et «annus horribilis», sier Sigrid Bonde Tusvik.

– I Norge begynte året med nyheten om den 13 år gamle jenta som ble funnet ihjelsultet i Valdres nyttårsaften. Senere på året fulgte en hard debatt om en stygg voldtekt av en 18-åring i Hemsedal. De sakene viser bare hvor mørkt dette året har vært. Det tror jeg for øvrig vi sa i fjor også, at det hadde vært et grusomt år på grunn av flyktningkrisen og krigen i Syria. Den varer jo fortsatt, så enten får vi ta verden innover oss, eller så må vi gå et sånt Bertrand-kurs, slik at vi ser lykke over alt, foreslår hun.

– Det har jo vært verre år enn 2016, mener Arne Strand, og nevner dystre datoer i nyere historie, som 11. september 2011 og 22. juli 2011.

– Tidligere år har vi sett kriger som har drept millioner, vi har sett store sultkatastrofer, og så kommer det en ny president i USA, og så er det plutselig: «Nei, så galt som dette har det aldri vært!» sier Aslak Sira Myhre med dårlig skjult sarkasme i stemmene.

– Jeg kan ikke huske et verre år i min levetid, enn 2016, erklærer spaltist Bård Vegar Solhjell, som nå har sluttet seg til selskapet på Dovrehallen. Han avløser Andresen, Dagsavisens eneste liberalkonservative stemme. Inn kommer i stedet en utenrikspolitisk talsmann for SV på Stortinget, også sett som sjakk-kommentator på NRK.

– Jeg mener ikke at alt før var alt bra, og så snudde alt og så kom 2016! Men jeg tror at 2016 var året da flere enn bare noen få skjønte at nå er verden ute å kjøre. Jeg er veldig urolig for verdens framtid. På ordentlig, altså, sier Solhjell alvorlig.

– 2015 var ikke så bra, det heller, men da kunne man si at «ja ja, vi fikk da Parisavtalen, i det minste». I år fikk vi ikke engang det. Det er vanskelig å finne lyspunkter i dette året, som mener David Bowies siste plate «Blackstar» er det eneste passende, mørke soundtracket til 2016.

– Ja, det har vært mye trist. Mange skilsmisser i år, også. Knausgård skal skilles, og Märtha og Ari skal skilles, fleiper Tusvik.

– Ja, og selv de som ikke syns akkurat det er så trist, syns 2016 var et ganske dårlig år, smiler Solhjell.

– Av og til tror jeg historien får noen år, sånne punkt, der vi kan si at noe slutta og noe starta. Som 1. verdenskrig, eller Murens fall i 1989. Jeg mistenker at 2016 kan bli et sånt år. Jeg tror 2016 blir sluttpunktet for det vi kan kalle «etter-kaldkrigstida». Etter 1989 fikk vi en sånn optimismebølge. Verden kan bli en, globalisering ... alt så lyst ut. Så kan vi sikkert diskutere når det snudde, kanskje skjedde allerede for fem eller ti år sida. Men det året da nesten alle skjønte at «wow, nå er vi skikkelig, skikkelig ute å kjøre», det kan bli 2016.

Andre som har vært skikkelig «ute å kjøre» i 2016, er statsminister Erna Solberg og hennes borgerlige samarbeidspartier. Når hun ikke har spilt Pokémon Go i Bucuresti (eller hvor det var), har hun hatt sin fulle hyre med å holde de fire borgerlige partiene samlet om regjeringsmakten. Statsbudsjettet ble berget med et nødskrik på overtid, etter at både Venstre og KrF etter tur trakk seg ut av forhandlingene i indignasjon over det de oppfattet som et ultimatum om den såkalte «bilpakken».

– 2016 viste oss sammenbruddet for Ernas borgerlige regjeringsprosjekt. Dette samarbeidet har nå gått helt i stykker, og det er hennes ansvar at det skjedde, i siste instans, siden hun tillater at Frp får kjøre sitt løp. Noe det siste hun gjorde nå på slutten, var altså å utnevne Per-Willy Amundsen til ny justisminister i samme departement som Sylvi Listhaug. KrF og Venstre hadde for lengst fått Listhaug i halsen, nå får de i tillegg Amundsen. Et mer høyrevridd par på toppen av et departement er ikke mulig å tenke seg her i landet. Å starte budsjettforhandlinger med å stille et ultimatum var også en taktisk brøler som det nesten er uforståelig at en trent politiker kan gjøre. Thorbjørn Jaglands 36,9-tabbe blir liten i forhold til dette, hevder Strand.

– Det er en stund siden ordet «kabinettsspørsmål» har hengt i lufta? Kanskje ikke siden Bondeviks tid?

– Det har vært stilt kabinettsspørsmål mange ganger i norsk politikk. Det var som den gangen i 1935, da Mowinckel ... ja, dere, denne er morsom, denne er det bare jeg som kan her ...

– Du husker vel gjerne dette godt, du, Arne? spør Solhjell muntert.

– Det husker jeg godt, ja, hehehe! Men Mowinckel stilte altså kabinettsspørsmål i 1935, noe som endte med at Ap og Bondepartiet felte ham og inngikk det såkalte «kriseforliket». Det var innledningen til 30 år med Ap-styre, sier Strand fornøyd.

Så må de fleste av spaltistene rundt bordet på Dovrehallen gå. Noen av dem rekker så vidt å hilse på Dagsavisen-spaltist og samfunnsdebattant Kadra Yusuf, som ikke kunne komme fra før. Til gjengjeld ser hun atskillig lysere på 2016 enn de andre, selv om hun i spaltene var den som skrev mest om terrorangrepet i Orlando i juni, som var rettet mot homofile. Med sin somaliske bakgrunn har Yusuf også skrevet om hvordan homofili fortsatt er tabu i mange muslimske miljøer i Norge. Det hun mest av alt ønsker seg, skrev hun i Dagsavisen, var at vi en dag får en homofil imam. Eller enda bedre: En skeiv, kvinnelig imam.

– Ja, det hadde vært gøy! I år har det dessuten kommet flere, nye homofile stemmer fra det muslimske miljøet, som tar opp kampen med de religiøse. De syns jeg vi skal heie på. Det positive med 2016 er at vi er blitt minnet på at vi ikke kan altfor gitt. Menneskerettigheter, likestilling, demokratiet ... at vi lever i et demokratisk land betyr ikke at sånn vil det alltid være. Dette er noe vi må kjempe for hver dag, mener Yusuf.

– Alt det vonde som har skjedd i år, har røska oss opp fra vår mette, halvsløve plass i sofaen. Vi har opplevd at mennesker har blitt jaktet på og drept på grunn av sin seksuelle legning, som i Orlando. Vi har opplevd at små barn ble meid ned på en strand i Nice. Alt det forferdelige som har vært så langt borte fra oss, har kommet oss så nær, mener Yusuf.

– Du skriver en del om integrering, syns du statsråd Sylvi Listhaugs retorikk har forandret debatten i år?

– Ja. Før var man litt mer rund i kantene, mens der kom hun og bare krasja inn døra! Jeg ser på Listhaug som en bråkete sunnmøring, og de kan jo være frekke i kjeften. Men jeg syns vi skal prøve å overse all støyen og retorikken rundt henne, og heller følge godt med på det hun faktisk gjør i politikken. Det er den hun skal svare for, sier Yusuf, som har et råd for 2017: Vi burde ta det rolig, lytte mer til hverandre, ikke bare kakle i vei på sosiale medier.

– Vi burde høre godt etter hva folk faktisk sier, og ikke bare henge oss opp i onelinere. 2016 var virkelig onelinernes år. Altså, en mann som ikke gjør stort mer enn å produsere onelinere på Twitter, greide faktisk å bli valgt til president i USA!

– «Trump, twitterkongen som ble president»? – Ja! Der har du det! Jeg mener at i 2017 er det bare å komme seg opp av sofaen, ta på seg boksehanskene, og kjempe for en bedre verden. Altså, du kan jo melde deg helt ut og bare være på sosiale medier. Men da har du ikke lov til å komme å klage etterpå.