Annonse
Nawal, Alwiya og Maida går i tredjeklasse på Tøyen skole. Før sommerferien var de med i et hageprosjekt og ryddet opp i den gamle rektorhagen. Skolen har slitt med et dårlig rykte, men nå er ting i ferd med å snu.

Tøyens framtid

Beboerne på Tøyen sitter ikke stille og venter på at politikernes løfter om bedre tider og storslagne bygg skal realiseres. Framtida former de selv - sammen med de små.

Annonse
Reportasjen

- Jeg føler jeg er med på å forandre verden. Det skal ikke mer til.

Forfatter Tonje Tornes sitter på en tjukkas i gymsalen på Tøyen skole. Det er sommeravslutning for femårsklubben. Sønnen Askil og de andre barna er opptatt med å se på flaggermus og leke.

- Det er et vakkert syn å se at tilsynelatende ulike barn har det så bra sammen, sier Tornes og smiler.

Den svære, rosa skolebygningen fra slutten av 1800-tallet er innbydende og i god stand. Men å få foreldre på Tøyen til å bruke den har vært vanskelig. De siste årene har det knapt vært etnisk norske barn på skolen.

- Tøyen skole har inntil nylig hatt et veldig dårlig rykte. Vi fikk høre at vi ikke måtte la Askil begynne her.

Tornes og mannen Bjarte Breiteig, som også er forfatter, ville ikke godta det alle sa som en sannhet. Forfatterparet tok kontakt med rektoren ved skolen.

- Han fortalte hva de har gjort de siste årene. All undervisning skjer i dag på norsk. De har fått inn gode lærere og følger opp elevene tett. Skolen har gjort sitt. Nå er det opp til oss foreldre å fylle den.

 

Blitt lovet tiltak før

Politiske prosesser går treigt. Det vet folk på Tøyen bedre enn de fleste. «Tøyen har vært Tøyen lik i hundre år. Det e‘kke snakk om farge, men om fattigdom og levekår», rapper Don Martin i låten «Nilsen». Det er nå gått et år siden oslopolitikerne ble enige om å plassere Munch-museet i Bjørvika. Mange uttrykte glede da den endeløse politiske dragkampen endte med en tiltakspakke for å løfte levestandarden på Tøyen samtidig som området skulle få nye attraksjoner. Men Tøyens beboere har blitt lovet lignende tiltak før. En rekke byutviklingsprogrammer har hatt som mål å gjøre området mer attraktivt. Det er ikke lett å få øye på resultatene. I hvert fall ikke på Tøyen torg.

- Jeg synes Tøyensenteret er tristere i dag enn da jeg vokste opp. Jeg mistrives på torget. Det er ikke et sted jeg oppsøker.

Helge Renå sitter på kafeen Carinas nedenfor T-banestasjonen på Tøyen. Renå er med i Tøyeninitiativet. Denne beboergruppen følger de politiske prosessene rundt Tøyenløftet tett. 32-åringen er født og oppvokst på Tøyen. På ungdomsskolen var han den eneste eleven i klassen som var etnisk norsk.

- Jeg ville gå der og tenkte ikke så mye over det. Det var ikke noe stort tema. Barndommen var fin den, mimrer Renå.

Han mener utfordringene på Tøyen i stor grad handler om levekår. I dette området bor det flere flyktningfamilier enn noe annet sted i hovedstaden. Hvert tredje barn vokser opp i fattigdom. Hver fjerde familie mottar sosialstøtte. På Tøyen ligger Oslos største Nav-kontor. Narkomane fra hele byen kommer til Tøyensenteret der poliklinikken med utdeling av Subutex og metadon er plassert. Selv om han ser at det skjer mye positivt på Tøyen i dag, har Renå, som er statsviter, vært skeptisk til politikernes satsing på Tøyen fra dag én.

- Det som skjedde føyer seg inn i et mønster. De tok bort Munch-museet. Så skulle vi få noe tilbake, et plaster på såret. Jeg ser mange fysiske tiltak, men få sosiale. Rus- og psykiatritilbudene skal kartlegges. Det er ikke særlig forpliktende. Og et vitensenter, hva er det? Det er sosiale tiltak vi, befolkningen på Tøyen, først og fremst trenger, sier Renå.

 

Tøyenfolket skvises ut

Dette var et av beboernes hovedbudskap under et folkmøte som ble arrangert på Tøyen skole før ferien, der politikerne gjorde opp status ett år etter avtalen. De frammøtte fikk se skisser av hvordan Tøyenparken kan bli seende ut med badeanlegg og vitensenter i framtida. Planene for opprusting av Tøyen torg er også godt i gang. Eiendomsselskapet DTZ Corporate Finance har fått i oppgave å lokke næringsdrivende til torget. I sin presentasjon av prosjektet skriver selskapet: «Tøyen skal gjøres om til en moderne oase (…). Her skal den urbane city-beboeren få dekket sine handlebehov, og pirret sansene i et spennende møterom mellom kultur og næringsliv».

Som del av Tøyenløftet har kommunen gått sammen med de næringsdrivende i et spleiselag. Kommunen har også forpliktet seg til å selge noen av de kommunale boligene som omkranser senteret. På torget som de færreste vil kalle en oase i dag, møter vi noen av beboerne i Hagegata 30. De har fått beskjed om at de må flytte. Blokka skal nå huse studenter. Beboerne gjør det klart at de mener Tøyenløftet handler for mye om fasade og for lite om menneskene på Tøyen. Solfrid Dimmen Hansen bor i Hagegata 30 sammen med sin mor. Hun synes beboerne har fått for dårlig informasjon om det som skal skje med dem.

- Vi ble tilbudt en leilighet som ikke var egnet for moren min som er over 80 år. Jeg har nå spurt banken om lån, men har ikke fått svar. Jeg har ikke råd til å kjøpe noe her. Vi som er født og oppvokst på Tøyen, blir dyttet ut. Jeg kommer nok til å se etter noe langs T-banelinja i nærheten av Romsås.

Med alt som skal skje på Tøyen (se egen faktaboks), mener mange at boligprisene vil skyte i været og at området vil bli for middelklassen med god råd. For beboerne, har dette vært en vanskelig debatt. Det argumenteres for at det må gjøres noe med befolkningssammensetningen, samtidig vil de færreste som har deltatt i den offentlige debatten at Tøyen skal bli et nytt Grünerløkka. I dag har Tøyen skolekrets alene over 1.000 kommunale leiligheter. Helge Renå i Tøyeninitiativet mener antallet må ned.

- Jeg skjønner at mange av dem som bor i de kommunale boligene på Tøyensenteret nå opplever at de blir kastet ut. Vi snakker om kommunale boliger som om det er noe negativt per se. Jo færre, jo bedre, liksom - det ligger implisitt i debatten. Det blir altfor enkelt, dette er ingen enkel problemstilling. Problemet her på Tøyen er at det er så mange på et lite avgrenset område. Når det blir en så høy konsentrasjon av kommunale boliger, mener jeg det er bra at noen av disse flyttes. Men hvis de som må flytte ender opp på et sted med enda dårligere tilbud og oppfølging, vil det være i strid med intensjonen med Tøyenløftet.

Han understreker at han ikke vil ha et nabolag fritt for kommunale leiligheter.

- Jeg mener det er farlig hvis vi ikke greier å leve sammen med folk som sliter med psykiske problemer og rus, sier Renå.

SVs Marianne Borgen var med å framforhandle Tøyenavtalen, og er kanskje den politikeren som har engasjert seg mest i det som skjer på Tøyen det siste året.

- Vi har vært opptatt av at alle som må flytte skal få en bedre og tryggere leilighet. Mange av de kommunale leilighetene har vært i veldig dårlig stand. Jeg skjønner at noen er engstelig. Vi må følge med så leietakerne blir behandlet ordentlig. For oss er det viktig at Tøyen skal være for folk med ulik etnisk og sosial bakgrunn.

Under folkemøtet var beboerne opptatt av at politikerne ikke må glemme de små tiltakene mens de jobber med de store. Som bedre belysning og oppgradering av lekeplassene og grøntområdene. Borgen mener det ikke er noen tvil om at Tøyen er blitt forsømt, og skjønner at folk er utålmodige.

- Jeg er også utålmodig, og jeg synes det går for treigt med en del ting. Men jeg mener vi har god framdrift. Avtalen er godt forankret i bystyret. Derfor er jeg sikker på at vi skal greie å holde det vi lover. Vi er også i tett dialog med de frivillige som peser på oss. De fortjener honnør.

 

- Handler om folk, ikke image

Tonje Tornes og Bjarte Breiteig var med å starte Tøyenkampanjen lenge før politikerne vedtok Tøyenløftet. Tøyenkampanjen har som mål å skape flere aktiviteter og sosiale møteplasser for beboerne i området. Forfatterparet ønsker ikke at Tøyen skal selges inn som et nytt Grünerløkka.

- Det er folkene som må løftes, ikke Tøyens image, sier Breiteig.

Beboerne har kjempet mange kamper etter at de ble lovet et løft fra politikerne. Først var det biblioteket og ungdomsklubben som sto i fare for å bli stengt. Så kom nyheten om at Politiets utlendingsenhet skulle legges til Tøyen. Breiteig var med å skrive et brennende leserinnlegg mot denne beslutningen. Han og mange av de andre beboerne i nabolaget mener Tøyen er blitt brukt som et «opphopningssted» for alt man ikke ønsker andre steder.

- Fordi ingen har brydd seg, har politikerne plassert alt andre ikke ønsker her. Det er automatikken i denne praksisen som gjør at vi reagerer, sier Breiteig.

Forfatterparet bor i en leilighet som ligger rett nedenfor Tøyensenteret. I bygården til forfatterparet bor det bare hvite mennesker. I den kommunale blokka på andre siden av gjerdet i bakgården er sammensettingen en ganske annen. Mange av naboene har kommet til Norge som flyktninger. Breiteig og Tornes ønsker å åpne gjerdet, bokstavelig talt. Gjennom Tøyenkampanjen har de vært med å dra i gang gatefester og ulike arrangementer for å skape sosiale møteplasser. Det siste året har de også engasjert seg mye i det som skjer rundt skolen.

- Det blir jo sagt at barna må få slippe å ta konsekvensene av foreldrenes idealisme. Men vi gjør dette fordi vi mener det er det beste for våre barn. Vi vil at Askil skal gå på nærskolen og bli kjent med barna i nabolaget. For oss handler det om integrering og en tro på at våre egne barn har godt av å få kjennskap til andres kulturer.

De mener at Tøyen skole er selve nøkkelen for å få til varige endringer.

- Vi er blitt kjent med foreldre som har ønsket at barna skal gå på Tøyen skole, men mange har nok vært redde for å være de eneste. For oss gir det en spesiell mening å engasjere seg som foreldre her. Det føles godt å drive nybrottsarbeid.

Etter sommerferien begynner eldstesønnen på Tøyen skole. Forfatterparet forteller at femårsklubben, som er en klubb for førskolebarn drevet av foreldre i nabolaget, har vært avgjørende for deres valg. Klubben ble startet opp i januar i år og ledes av Sigrid K. Jacobsen. Ideen fikk hun i fjor høst.

- En av mødrene i barnehagen vår sa det var så trist at ingen barn med norsk bakgrunn begynte på skolen. I barnehagen hadde ungene hennes flest norske venner, men de ble borte når barna kom i skolealder. Vi bestemte oss for at vi måtte gjøre noe for å snu dette.

Jacobsen har selv to døtre. Eldstedatteren skal begynne på skolen til neste år. Å drive femårsklubben er noe hun og fire andre småbarnsfamilier har gjort på fritiden. Gjennom året har stadig flere barn og foreldre sluttet opp om klubben.

- Vi er inne i en positiv spiral. Flere bryr seg om Tøyen og flere foreldre ønsker at barna skal gå på skolen. Til høsten starter det over dobbelt så mange barn i førsteklasse sammenlignet med i fjor. Vi håper det vil føre til et mer stabilt bomiljø. Jeg opplever også at politikerne tar oss mer på alvor nå når flere engasjerer seg i nærmiljøet, sier Jacobsen.

 

Positiv utvikling

Marianne Borgen og oslopolitikerne mener det positive som skjer med skolen viser at Tøyenløftet går i riktig retning. Skoleresultatene er forbedret, og til høsten er det ventet en dobling i antall førsteklassinger. Helge Renå i Tøyeninitiativet har ikke barn selv. Han er usikker på om han ville sendt egne barn til Tøyen skole om han måtte bestemt seg nå.

- Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg helt sikkert ville gjort det, men jeg er usikker. Og grunnen til det er at Tøyen skole i lengre tid har hatt en høy andel elever med svake skrive- og leseferdigheter. De siste par årene har trenden snudd. At den positive utviklingen på Tøyen skole fortsetter, tror jeg er viktig for at Tøyenløftet faktisk skal bli et løft for lokalbefolkningen. Som et ledd i dette tror jeg det er viktig at flere ressurssterke barnefamilier som sogner til Tøyen skole, velger nærskolen sin framfor å flytte eller søke seg til en annen skole, som dessverre har vært trenden i mange år, sier Renå.

De fleste som har frontet Tøyen i offentligheten er unge, norske akademikere med middelklassebakgrunn. Renå skulle gjerne sett at det var flere talspersoner med en annen bakgrunn.

- Under folkemøtet i fjor ble det veldig klart at den hvite middelklassen var dominerende, og den er jo ikke særlig representativ for Tøyen. Vi har jobbet med å få med folk med annen bakgrunn. Det har vært vanskelig, vi har fått med noen, men håper på å få med enda flere i tida framover, sier Renå.

 

- Flere norske barn vil være bra for integreringen

Fosia Adam står ved lekeapparatene på Tøyen skole. Det er siste uka før sommerferien. I skolegården vrimler det av barn som leker og spiller fotball. Adam er opprinnelig fra Somalia og jobber som legesekretær. Firebarnsmoren har bodd på Tøyen i ti år. De somaliske mødrene har en egen forening som samarbeider tett med de andre beboergruppene på Tøyen.

- Jeg vil at Tøyen skal bli som andre skoler. Vi vil alle det beste for barna våre. Jeg håper flere norske barn begynner på skolen. Det vil være bra for integreringen. Det siste året er skolen blitt mye bedre.

Legesekretæren forteller at hun engasjerer seg i nærmiljøet. Adam mener politikerne må sørge for bedre belysning og vakthold på kveldstid slik at området oppleves tryggere. Hun etterlyser også flere tilbud til ungdom på kveldstid.

- Skoleområdet er veldig bra. Men det er en del ungdommer her som selger ting og tang. Jeg går ofte bort til dem og sier: «Hei gutter, hva gjør dere her?». Da spør de: «Hvem er du?». De tror kanskje jeg jobber for politiet, sier Adam og smiler.

Adam er opptatt av at opprustningen av Tøyen ikke må føre til at folk med dårlig råd blir presset ut av bydelen.

- Vi må skape et bedre bomiljø for dem som allerede bor her. Hvis vi får til det, vil det skje positive ting også på andre områder.

 

Vilje til endring

Ungene flokker seg rundt Sindre Andresen. Han er leder for aktivitetsskolen. Som del av Tøyenløftet ble skolefritidsordningen gratis. Nå er over 90 prosent av barna med på ettermiddagsaktivitetene. Andresen er opptatt av det frivillige engasjementet rundt skolen.

- Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det er helt sinnssykt. Jeg kommer fra en tilsvarende jobb i Groruddalen. Det var engasjement der også, men her blir foreldrene og beboerne lyttet til i mye større grad av politikerne. Viljen til å skape varig endring er enormt sterk på Tøyen.

Andresen står i rektorhagen sammen med Ana Golub, som er arkitekt og tøyenbeboer. Hun har ingen barn i skolen, men har satt i gang et prosjekt som heter «Kom ut i vår hage», og dette prosjektet vil hun at Tøyen-elevene skal være med på. «Kom ut i vår hage» handler om å dyrke mat i urbane hager og ruste opp grøntarealene på Tøyen - skape grønne møteplasser på tvers av sosial og kulturell bakgrunn.

Tredjeklassingene i rektorhagen begynner å luke bort ugress der de skal bygge insektshotell. Elevene forteller om alle aktivitetene de har fått være med på det siste året, og at Tøyen er blitt en bra skole. En jente spør: Har du ikke hørt sangen vår? Så synger hun: «Tøyen er stedet i hjertet av by‘n, her bor vi og trives - det er litt av et syn».

Aktivitetsleder Andresen lar seg imponere av personer som Ana Golub - folk som bare kommer og bruker av fritiden sin på barna. Han tror de vil være en uvurderlig ressurs i framtida. Golub, som kom til Norge som bosnisk flyktning, begynte å engasjere seg i nærmiljøet fordi hun ville bli kjent med folk på Tøyen.

- Jeg savnet å ha et nabolag utover min egen familie. Det har kanskje noe med min kulturelle bakgrunn å gjøre, sier Golub.

Det har gått fire år siden hun flyttet til Tøyen. Hun har funnet det nære naboskapet hun har savnet. I dag vil hun ikke bo noe annet sted.

Arkitekt Golub håper nå at politikerne fortsetter å høre på beboernes ønsker når planene for framtida skal tegnes.

- Vi trenger ikke crowd-pleasing-prosjekter, men strukturelle endringer som gir alle beboerne en reell sjanse. Ellers kan Tøyen være som nå.

jens.marius.saether@dagsavisen.no

Annonse