Annonse
Her i midten skimter vi frøken Fougners barnehjem i St. Olavs gate 23, på hjørnet av Pilestredet. Bygget, som politikonstabel Redvald Larssen (1872-1951) senere beskrev som «Torturanstalten i Pilestredet», ble revet på slutten av 1800-tallet. FOTO: Fredrik Johannes Gottfried Klem/Oslobilder

Torturanstalten i Pilestredet

De var fattige, forsvarsløse barn. Hun var en mektig kvinne av borgerskapet og fanatisk religiøs. Dette er bakgrunnen for en av norgeshistoriens mest sadistiske barnehjemssaker.

Annonse
Reportasjen

I november 1893 satt en godt voksen, stram og velkledd kvinne på tiltalebenken i Oslo lagmannsrett. Kvinnen var barnehjemsbestyrerinne Johanne Sofie Fougner. Blant vitnene mot henne var sju småjenter: Ingeborg Kristiansen, Alma Kristoffersen, Alfhild Victoria Halle, Janna Karoline Olsen, Johanne Katharine Nilsen, Signe Nathalie Hermandsen og Elisabeth Møller. De kunne fortelle detaljert om livet på frøken Fougners barnehjem, historier som inneholdt så mye fornedrelse, tortur og vold at det opprørte både rettssal, publikum og presse langt utenfor landets grenser.

Saken er den første barnehjemssaken i norsk rettshistorie. I boka «Fra vekterstuen til Møllergaten 19» beskriver politikonstabel Redvald Larssen (1872-1951) barnehjemmet på hjørnet av St. Olavs gate og Pilestredet som «Torturanstalten i Pilestredet». Saken ble nøye dekket i både norsk og utenlandsk presse. Mye handlet om den 63-år gamle ugifte Johanne Sofie Fougner, som retten slo fast helt fra ungdommen av hadde «henfalt til religiøse grublerier og svermerier». Ifølge henne selv var hun drevet av et ønske om å hjelpe de svake, et kall hun påsto å ha fått under konfirmasjonen.

Les også: Redvald Larssen: Vokter av byens lov og moral

Johanne Sofie Fougner, eller frøken Fougner som hun ble omtalt som, kom fra en velstående familie. Faren satt på Stortinget og broren var ordfører i Aker herred 1889-91. En periode arbeidet hun som lærerinne på Lindern skole for vanskeligstilte, men i 1873 bestemte hun seg for å starte sitt eget barnehjem.

Dette var lenge før barnehjem ble et offentlig eller statlig anliggende. Det var nærmest fritt fram for den som ønsket å hjelpe fattige og foreldreløse barn å starte barnehjem, og det var gjerne kristne personer og organisasjoner som tok den slags initiativ.

Johanne Sofie Fougner valgte å starte opp for egne midler, og imot familiens vilje. Hun skal ha møtt liten eller ingen støtte blant sine nærmeste for prosjektet. Men den idealistiske kvinnen, som hadde plettfritt skussmål fra sin lærergjerning, fant et passende hus for sin virksomhet sin i St. Olavs gate nummer 23 i Oslo, et hus hun senere kjøpte.

Av utenforstående ble hun betraktet som en uselvisk, engasjert velgjører. Og barnehjemmet ble ansett som et respektabelt og godt hjem for barn som enten var foreldreløse eller av andre grunner ikke kunne bo hjemme. Lite visste verden om hva som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. De gamle rettsreferatene, som kan leses i sin helhet på Nasjonalbiblioteket, gir et kikkhull inn i en grotesk verden der barn fra den fattigste klassen ble utsatt for fysiske og psykiske krenkelser for den minste forseelse eller lyte. Mishandlingen foregikk i en periode på 5 år, både på barnehjemmet i St. Olavs gate og på Hamar under barnehjemmets sommeropphold der.

Under rettssaken ble det spekulert i om hun kanskje hadde fått en likedan oppdragelse selv, for Johanne Sofie Fougner uttrykte klokkertro på at vanlig oppdragelse ikke var nok dersom man skulle lære barn folkeskikk. For eksempel hevdet hun hardnakket at det var meget effektivt å vise barn forakt ved for eksempel å spytte dem i ansiktet, og hun hadde derfor med glede og entusiasme oppdratt de eldre barna på barnehjemmet til å spytte på de yngre når de hadde gjort noe galt. Alle barna kunne fortelle at de hadde måttet gå med såkalt tvangskjole, og Fougner forklarte dette med at hun hadde angst for sinnssykdom gjennom overdreven selvbesmitelse (onani red.anm.), og at det var årsak til at hun hadde gått til anskaffelse av tvangstrøyeliknende innretninger lik de man tidligere hadde brukt på asylene men hadde sluttet å bruke. Når barna fikk på seg tvangskjole kunne de gå med den på imellom 6 til fjorten dager i strekk, en ufattelig smertefull og traumatisk opplevelse.

Opprinnelig ble frøken Fougner tiltalt for mishandling av 13 barn, alle sammen jenter. Men det endte med sju, etter at retten fant de andre barnas vitnemål upålitelige. Påtalemyndigheten lurte også på om de måtte være ekstra skeptiske til vitnemål framsatt av jenter, noe politilege Brandt svarte bekreftende på med at: «kvinner har en nærmest umettelig trang til å gjøre seg bemerket». Av de gjenstående sju jentenes forklaringer kunne man høre:

Alfhild Halle var under en sommertur til Hamar i 1892 blitt kledd naken, slått med spanskrør, dukket i badebaljen og lagt i tvangskjole etter å ha blitt beskyldt for å ha tråkket på en kylling i hønsegården. Året etter fikk hun ris, slag, nebbebad – en sterk vannstråle opp i nese og munn – og ble tråkket på føttene, lagt i tvangskjole og spyttet i ansiktet fordi hun hadde gått hjem til sin mor. Når det gjaldt tråkkingen på føttene – så foregikk dette ved at frøken Fougner tok på seg sine høyhælte støvletter og tråkket med full kraft hælene på barnas tær. En sakkyndig lege undersøkte Alfhild Halles føtter og fastslo at de var merket av mishandlingen, men pressen engasjerte selv en lege for å undersøke henne, og fant at hun ikke bare var merket men hadde fått varige men av den grove behandlingen. En gang hun lå syk med hodepine fikk hun pryl fordi frøken Fougner trodde hun skulket.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Janna Olsen var blitt lugget, slept bortover gulvet etter håret, fått nebbebad og lagt i tvangskjole under en sommertur til Hamar i 1891. Hun ble også klemt i ansiktet, en egen metode bestyrerinnen hadde funnet på selv, ved å klemme underleppen mot tennene til huden nesten sprakk.

Alma Kristoffersen fikk ørefiker, nebbebad og slag i ansiktet og under føttene. Under sommeroppholdet på Hamar i 1891 var hun uheldig og kom til å ødelegge armlenet på en gyngestol, og det resulterte i at hun ble bundet og slått, kastet bortover gulvet så hun slo hodet i en benk og endte med en diger kul i pannen og blåveis. Deretter måtte hun gå i tvangskjole og bli spyttet på av både frøken Fougner og andre. Hun fikk også ørefiker, spark og slag, klyping i ansiktet og verbale ydmykelser i forbindelse med sengevæting.

Ingeborg Kristiansen opplevde flere ganger i løpet av 1891 å bli vekket om natten for å få pryl. En gang ble hun vekket, slept ut på badet og gitt nebbebad for å ha sladret om at en annen jente hadde sittet og gnisset på stolen tidligere på dagen. Hun fikk også smake pisk, spanskrør, stokkeslag under føttene og på tærne for å ikke ha gjort lekser. Og da hun kom i fare for å ha ytret noe om at det var smult, ikke smør de fikk på brødskivene fikk hun flere dobbelte ørefiker og ble spyttet i ansiktet og tildelt slag av andre barn på bestyrerinnens ordre.

Elisabeth Møller ble slått, pisket og lagt i tvangskjole ved tre anledninger: en fordi hun ikke kunne leksene, to fordi kåpen hennes var falt ned fra knaggen på veggen og tre, fordi hun kom til å knuse en rute. Når hun kastet opp maten ble hun tvunget til å spise sitt eget oppkast ved å bli lagt bakover over en vannbøtte og stappet i maten igjen, samtidig som hun ble tråkket på føttene og dukket i vannet for at hun skulle svelge. En jul fikk hun en omgang med spanskrøret, lagt i tvangskjole og sperret inne i et lite mørkt kott fordi hun hadde unnlatt å pryle et annet mindre barn.

Signe Hermandsen klarte ikke å forklare seg i detalj om sine traumatiske opplevelser men forklarte at hun var blitt utsatt for gjentatte omganger med spanskrør og ridepisk, nebbebad, ørefiker, slenging bortetter gulvet og klemming av leppene mot tennene, i likhet med det Janna Olsen fortalte.

Johanne «Kathe» Nilsen var en av de yngste og svakeste som fikk føle avstraffingsmetodene til frøken Fougner på kroppen. Lille Kathe var særdeles avmagret da hun kom i Johanne Sofie Fougners varetekt. Folk bemerket hvor tynn og blek hun var, med blå ringer under øynene. Dette likte bestyrerinnen dårlig, hun fryktet at utenforstående skulle tro at barna ikke fikk mat og stell. I det gamle rettsdokumentet fortelles det at barn fra fattige kår på den tida ofte var oppfostret på vann og brød, og at de uvant med annen kost, ikke ville ha annet. For en jente som Kathe Nilsen var møtet med ting som smør og pålegg skremmende, hun likte det ikke og nektet å spise. Dermed begynte en lang og smertefull tvangsforingsprosess av den lille jenta. Hun ble også lagt bakover over en vannbøtte, tvunget i mat, og kastet hun opp måtte hun spise oppkastet – hodet ble dukket under vann for å tvinge henne til å svelge. På grunn av den «uskikkelige» spisevegringen gikk hun sommeren 1892 kontinuerlig i tvangskjole under hele sommeroppholdet på Hamar, og kunne ikke delta i lek eller sosial omgang og gikk glipp av all skolegang.

Les også: Gjaldkeren i Oslo passet på når folk burde legge seg

Det var først da tre av jentene klare å rømme at saken kom i politiets søkelys. En snekker som jobbet på barnehjemmet hadde ved flere anledninger sett jentene få pryl, men da han spurte dem om de ville flytte var det ingen som våget å si noe. Han sa til dem at dersom de trengte et sted å gå til fikk de komme til han. I februar 1893, samme år som saken mot frøken Fougner kom opp, rømte Alma Kristofersen til han. Deretter tok han og kona til seg to andre jenter fra hjemmet, Janna og Olga Olsen og utpå våren rømte også Ingeborg Kristiansen til snekkerens familie. detter begynte en kamp mot frøken Fougner, først i det stille før han til slutt valgte å anmelde forholdet. Under etterforskningen kom det fram fra både tidligere ansatte og foreldre at det hadde vært nærmest umulig å få innsyn i barnehjemmet. Alt som foregikk innenfor husets fire vegger ble strengt voktet, og kom det besøk fikk ikke pårørende lov til å tilbringe tid alene med barna – frøken Fougner sørget alltid for at en av hennes betrodde ansatte var til stede. Moren til Kathe Nilsen fortalte at da hun hadde forsøkt å besøke sin datter fikk hun beskjed om at datteren var for syk til å kunne motta besøk. Og en sjømann, hvis to døtre hadde bodd på barnehjemmet, skrev i et innlegg i Social-Demokraten at han fryktet jentene var blitt sendt til Amerika under tvang, høyst sannsynlig solgt som slaver. Mistanken hadde han fått etter å ha møtt en Olava Olsen i Amerika som hadde fortalt han at hun var blitt utsatt for det samme. Og at slik var barnehjemssaken blitt kjent også i USA, og i flere immigrantaviser i Colorado skrev om den fryktelige barnehjemssaken fra Kristiania.

Saken mot fru Fougner ble vurdert kjørt for lukkede dører fordi man fryktet skandale og forhåndsdømming. Det ble ramaskrik og skriverier igjen, og til slutt ble det bestemt at saken skulle gå for åpne dører. Avisene kunne fortelle om stappfulle saler, at folk strømmet til, og sto langt ut i korridorene og ut på gaten for å få med seg detaljene, og kanskje også et glimt bestyrerinnen. For dem som ikke var heldige nok til å få et glimt av henne skrev Social-Demokraten:

«Klædt i en elegant, sort drakt satt en høy, staselig dame med energiske ansigstræk på anklagebænken. det var frøken Fougner som er sat under tiltale for paa det grusomste at have mishandlet de børn hun havde i sin varetægt paa sit barnehjem.»

Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Aftenposten at den straffen livet gir nok ville bli langt verre å leve med for frøken Fougner og at dette måtte få betydning for dommernes beslutning. Journalistene i Social-Demokraten var atskillig mer kritiske, de hevdet hele saken handlet om klasse, at de sakkyndige legenes og forsvarets uttalelser oste av forakt for de fattigste i samfunnet. Og at frøken Fougner fikk særbehandling på grunn av sin sosiale rang.

Forsvarer var høyesterettsadvokat Fredrik Stang Lund. Frøken Fougner ble også undersøkt av to sakkyndige leger, doktor Winge og doktor Brandt, sistnevnte politilegen som mente kvinner var upålitelige vitner. De la fram hennes medisinske historie som blant annet handlet om at hun ved ett par anledninger var blitt behandlet med kaldtvannskurer mot nervøsitet og blodmangel på Grefsen Bad. Utover det kunne de ikke annet enn å slå fast at hun kom fra en god familie, og selv om hun slet med dårlig helse, ikke kunne kalles sinnssyk. Men de var enige om at hun var fanatisk religiøs og herskesyk, og konkluderte at «dette har frambrakt en ekstravagant karakter slik at hun neppe kan kalles normal».

I retten ble det diskutert om hennes handlinger skulle betraktet som overdreven refselse eller mishandling. Misgjerningene ble omtalt som «en eiendommelig kombinasjon av kur og straff» der hun hadde handlet i god tro. Fra legehold ble det hevdet at kalde bad ikke var farlig dersom rommet ikke var for kaldt, eller at barnet fikk varme i kroppen med en gang det sto opp av vannet – i form av ris eller eventuelt en varm seng,

Johanne Sofie Fougner ble tiltalt etter 41 punkter for grov barnemishandling, under straffelovens kapittel 15, paragraf 9. Retten konkluderte med at hennes onde gjerninger hadde vært godt ment, og etter en og en halv times rådslagning konkluderte Lagretten: full frifinnelse.

Etter frifinnelsen valgte forsvareren å utgi hele prosedyren, lagmannsrettens rettsbelæring og de sakkyndige legers uttalelser i sin helhet for allmennheten, slik at ingen skulle kunne dømme frøken Fougner for feilaktige referater eller løse rykter skapt av sensasjonslystne journalister. Ironisk nok er dokumentet nesten verre lesning enn noe av det som ble skrevet i avisene.

I Arbeidersamfunnet ble det avholdt en rekke protestmøter der mulighetene for å få saken videre til Høyesterett ble diskutert. Og i Social-Demokraten hevdet journalistene at frifinnelsen av en person som hadde begått så fryktelige handlinger svekket hele folkets rettssikkerhet.

Og når det gjaldt frøken Fougners kall fra gud skrev de foraktfullt:

«Hun nevnte for øvrig ingen ting om at herren hadde pålagt henne å mishandle de små barna i hennes varetekt».

Dessverre er ikke dette en enestående historie. Tidligere barnehjemsbarn har stått fram og fortalt om overgrep og mishandling på institusjoner som både barnehjem og sykehus fram til vår tid. Det kan nesten se ut som om institusjonsformen ikke er heldig for mennesker.

– Ja, det kan nesten se sånn ut, at det bringer fram uønsket atferd hos mange. Ikke minst ser man også mange tilfeller der eldre barn på institusjoner mishandler eller forgriper seg på yngre bran. Men – nå skjer også mishandling i private hjem og fosterhjem også, sier Kjersti Ericsson, professor i kriminologi og forfatter av boka «Samfunnets stebarn».

I boka skriver hun om hvordan vår kunnskap og forståelse for barn og barndom har utviklet seg gjennom historien.

– På 16-1700-tallet var ikke begrepet barndom oppfunnet, og man hadde ingen forståelse for barndommens betydning. Barn ble kun ansett som små voksne, og med puritanismen, bærere av arvesynden. Man hadde også et annet forhold til straff. Å slå sine barn var lov og ansett som en form for refselse for å lære barna god folkeskikk, sier Kjersti Ericsson, og legger til:

– Det er viktig å huske på at også i private hjem ble unger slått og behandlet så ymse, så det var ikke sånn at det var så helt eksepsjonelt på barnehjemmene, men det blir særlig ille når det skjer i en institusjonskontekst fordi barna kanskje føler seg mer utlevert.

– Når ble så omsorgen for foreldreløse og fattige barn et offentlig anliggende? Og når fikk man om tilsyn av barnehjem og fosterhjem?

– Den første barnevernsloven var vergerådsloven som ble vedtatt i 1896, og satt ut i livet i 1900. Den var mest rettet mot barn som bodde i hjem som ikke ble regnet som bra, og som kunne stå i fare for å utvikle seg til å bli kriminelle, prostituerte, alkoholikere og så videre. Staten var mest opptatt av å bygge såkalte skolehjem for denne gruppen utsatte barn, mest litt eldre gutter. Barnehjem var det i lang tid først og fremst private organisasjoner som drev, religiøse organisasjoner som stort sett kunne drive slik de ville, sier Ericsson.

Når det gjelder statens ansvar kom det sent.

– Fylkeskommunen overtok ansvaret for institusjonene i 1980, og staten fikk et overordnet ansvar i 2004, sier Ericsson.

I boka si forteller hun hvordan omsorgen for foreldreløse barn har gått hånd i hånd med ønsker om kontroll og makt. Mye har handlet mye om kjønn, og hva man har hatt en oppfatning om at samfunnet måtte beskyttes mot: gutters kriminalitet og jenters seksualitet.

Dårlig hygiene er blitt straffet spesielt på særlig ydmykende måter, spesielt urenslighet i forbindelse med sengevæting. Her finnes historier om alt fra frøken Fougners spytting og tvangskjoler til det å måtte gå med en potte bundet rundt halsen i et tau, eller å bli påført fysisk smerte gjennom å få sennepskaker lagt direkte på kjønnsdelene.

– Renheten var et åpenbart klassespørsmål. Å lukte vondt, være skitten, det var noe som man mislikte og forbandt mest ved underklassen. Klasseforakten har i det hele tatt spilt en vesentlig rolle for hvordan man har forholdt seg til barn på institusjoner enten det dreier seg om barnehjem eller sanatorier. Og tragisk nok har det pågått og pågår helt fram til vår tid, sier Kjersti Ericsson.

– I 1936 ble det forbudt å slå unger på skolen i Norge, og fra 1953 ble det forbudt på barnevernsinstitusjoner. I 1972 ble foreldrenes refselsesrett tatt ut av loven. Før det sto det eksplisitt at foreldre hadde lov til å refse barna sine fysisk. men med fjerning av refselsesretten sto det ikke direkte at foreldrene ikke hadde lov å slå barn, det kom ført inn i loven rundt 1986, en lov som ble skjerpet i 2010. Så egentlig er det først nå at det er blitt ekstra tydelig at det ikke er lov å slå barn, ikke engang i oppdragelsesøyemed i Norge. Det er fortsatt mange land, også i vår egen kulturkrets – som Storbritannia og USA – der det ikke er noe lovforbud mot å slå barn, forteller Ericsson. Hun mener likevel det fortsatt er grunn til å følge nøye med på institusjoner og andre omsorgsorganisasjoners behandling av barn og ungdom.

– Det er viktig å huske på at det er skjedd mye på dette området og at vi i Skandinavia kanskje skiller oss litt ut. Vi skal passe oss litt for å sette oss på vår høye hest og tro at er alt perfekt. Det er det så langt ifra, overgrep på institusjoner foregår også i dag.

Her fortsetter historien. Les også:

Eksklusivt intervju fra 1894 med Frøken Fougner: Mitt livs store feil har vært den at jeg trodde at man av barn som ble tatt fra pøbelen, kunne oppdra mennesker. Det har vist seg at det ikke lar seg gjøre

Snekker Nils Johansson er helten som reddet jentene fra torturanstalten

 

 

 

Kilder: «Barnehjemssagen. de sagkyndiges udtalelser, proceduren og retsbelæringen», Aftenposten, Social-Demokraten, og Colorado Historic Newspapers, Beate Muri.

Annonse