Reportasje

«Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo

«Du skal ikke være her, du», sa den første betjenten jeg møtte.

Tafsing, vold, dop og håndarbeid – hvor rehabiliterende er det å sone en fengselsstraff i Norge? Vi har snakket med fem personer som har erfart fengselslivet på kroppen.

Dette er 3. del: «Tom» Anonym (46)

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les 2. del: Trond var «Norges farligste»: – Det skjedde noe med meg, noe jeg holdt hemmelig i 38 år (krever abonnement)

Del 4:  Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

2 år og 7 måneder var dommen. «Tom» (46) som vil være anonym, gjorde underslag på jobben. For trebarnsfaren som aldri før hadde gjort noe ulovlig, ble fengselsoppholdet en sjokk. Etter soning har han fått fast jobb hos Oslo Røde Kors, Nettverk etter soning. Vi treffer han på verkstedet der han soner resten av dommen med fotlenke.

– Jeg tenkte at jeg kommer nok på lavsikkerhet. Jeg har aldri vært voldelig eller noe sånt. Alle sa til meg også at «du kommer nok på åpen soning». Så jeg hadde sett for meg Krogsrud eller noe sånt, hadde så smått begynt å forberede meg mentalt, tenkte det skal jeg takle, sier han. Men, turen gikk rett til Ullersmo, et høysikkerhetsfengsel der det satt folk han kaller «skikkelig kriminelle».

– Men i helskotta, er jeg SÅ farlig? husker jeg at jeg tenkte. Men det første betjenten som tok imot meg sa var: «Du skal ikke være her du. Du må bare søke deg videre». Men så fikk jeg ikke vite noe mer. Det var på dagtid, alle var på jobb og jeg ble ført rett til cella – et lite trangt rom. Og så ble døra smekka igjen og jeg ble sittende. Etter en tre-fire timer kom de og låste opp. Jeg spurte om hva jeg skulle gjøre for å søke meg videre, og fikk beskjed om at det måtte jeg ta med de to betjentene jeg var tildelt.

– Og da ordna det seg?

– Vel, kontaktbetjenten hadde akkurat dratt på ferie, og skulle være borte i fire uker. Og den andre hadde permisjon og de visste ikke når han kom tilbake.

Han kan le av det nå. Men der og da føltes det håpløst og skremmende å skulle venne seg til dagliglivet. Mangelen på informasjon føltes også fortvilet.

Indre justis

– På nabocella bodde det en hyggelig kar. En nordmann. Og det var ikke så mange nordmenn på den avdelinga for å si det sånn. Han hadde vært der noen måneder og kunne forklare meg litt hvordan ting foregikk. Men ute i luftegården fikk jeg fort høre: «Hallo – han der går du ikke sammen med!» Og da torde jeg ikke det.

– Sedelighetsforbryter?

– Ja, sikkert. Jeg fikk aldri vite hva han hadde gjort og ville ikke vite det heller. Men han satt stort sett på cella si også. Kom ikke ut. Den indre justisen er hard. Jeg tror ikke folk skjønner hvor hard. Er du pedofil eller voldtektsforbryter får du bank. Jeg var veldig åpen om dommen min med en gang.

Han ble sittende på Ullersmo i fem uker før han ble flyttet til Krogsrud, hvor han var i 10 måneder. Deretter ble det overgangsbolig og så som i dag - soning med fotlenke.

Selvinnsikt

– Jeg tenker at når det kommer en førstegangssoner bør han få noe informasjon, så man vet hvordan ting foregår. Jeg kan skjønne at folk får soningsskader. Hvis du føler deg isolert, glemt eller motarbeidet på alle bauer og kanter, kan du sikkert bli litt negativ. Mange blir negative til systemet. Men blir du det, er det kun deg selv det går utover. Du må gå noen runder med deg selv og finne ut hva du skal gjøre utav det.

For «Tom» er en av konsekvensene etter endt fengselssoning også et økonomisk krav han vil betale på i mange år framover.

– Synes du straffen du fikk fungerte?

– Ja. Og kanskje var det helt riktig å sette meg på et høysikkerhetsfengsel fordi det var en så sjokkarta opplevelse. Men du lærer deg sjøl å kjenne, og du skjønner hvor bra du egentlig har det når alt er normalt. Så det kom faktisk noe godt ut av det. Folk som soner lenge har sikkert et annet syn, men for mange tungt kriminelle kan fengsel til og med føles trygt, et sted der kan slappe av fra miljøet ute.

Tilbud bak murene

– Det er ikke tilfeldig hva du tilbyr folk under soning, sier historiker Ståle Olsen, tidligere underdirektør i Åna fengsel og seniorrådgiver i Kriminalomsorgen. I 2012 ga han ut boka «Virker straff?», der han sammen med sju norske forskere tar opp situasjonen i norsk kriminalomsorg. Boka kom ut dagen før dommen mot Anders Behring Breivik falt – ifølge forfatteren var det helt tilfeldig.

– Om du spør hva som fungerer best av strenge og repressive straffer eller mer humane regimer er jeg ikke i tvil: lukkede fengsler der man kun legger opp til at folk skal oppholde seg for å sone sin brøde, resulterer i at det er færre som kommer ut bedre skikket til å fungere i samfunnet, og flere som ender tilbake i fengslet. Jeg vil si det er nesten lovbestemt at det skal gå galt. Får man muligheten til å utvikle sine positive, kreative evner, gjerne gjennom arbeidstrening utenfor fengslet gir det bedre resultater, både for de menneskene det gjelder og samfunnet, sier Ståle Olsen.

Men dessverre er bredden av tilbud som gis ikke så stor Ståle Olsen skulle ønske.

– Men alle kan jo ikke slippes løs, folk kan vel jobbe inne i fengslene?

– Det kan de. Men arbeidsoppgavene innenfor er gjerne enten veldig enkle, repeterende jobber eller mer akademiske studier. Det mangler noe i mellomsjiktet. Derfor har jeg stor tro på åpen soning med arbeidslivstrening før løslatelse. Får man delta i et aktivt arbeidsliv mens man ennå sitter inne, blir ikke overgangen til friheten for brå. Men dessverre er det vanskelig å få til avtaler med potensielle arbeidsgivere om slike ordninger. Og fengslene som bygges viser jo at vi bare går i motsatt retning, sier Ståle Olsen.

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les 2. del: Trond Henriksen var «Norges farligste»: – Det skjedde noe med meg, noe jeg holdt hemmelig i 38 år (krever abonnement)

Del 4:  Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

Mer fra: Reportasje