Helg

Til hunden som har alt

Hunder i moteklær med egne rom på designhoteller, valper i barnehage og på skole. Er vi i ferd med å gjøre norske hunder til små, bjeffende mennesker?

Det er en tidlig høstmorgen i en barnehage på Alnabru. På veggene i gangen henger bilder av de små som holder til her, og nå står vi og venter på at den første skal komme inn døra sammen med mammaen sin, ivrig etter å leke med vennene. Der stopper en bil utenfor, og der går døra opp. Inn kommer en liten kar løpende i full fart, mens han logrer entusiastisk med halen.

Det er hunden Cazo, klar som et egg for enda en dag i hundebarnehagen.

Ennå har ikke myndighetene laget en offisiell oversikt over alle norske hundebarnehager. Ennå stilles det ingen formelle krav om hundepedagogisk leder, mønsterplaner eller et visst antall ansatte per snute. Men i et land med minst 500.000 hunder, der antall hundeeiere trolig har økt med minst 10 prosent de siste årene, ifølge Norsk Kennel Klub, er det blitt mer vanlig med «hundebarnehager», et sted der hunden kan være når eieren er på jobb.

Vår venn Cazos hundebarnehage på Alnabru, Oslo Kennel og Hundepark, er også en stor kennel med plass til 60-70 hunder på det meste. I disse lokalene finnes i alt 54 små «rom» på rekke og rad bortover en lang korridor, 33 av dem med direkte tilgang til en luftegård av betong. Til enhver tid kan det være et titall hunder som er her på døgnopphold mens eierne er bortreist. Men hver dag kommer det altså i gjennomsnitt 10 «barnehagehunder» hit. «Vår kjerneideologi består av fire verdier: Trygghet, Kvalitet, Omsorg og Trivsel», skriver kennelen på hjemmesidene. «Når du leverer en hund hos oss garanterer vi at hunden passes godt på, at den får førsteklasses behandling, at den blir viet personlig oppmerksomhet etter individuelle behov, og at den skal få et gjennomført trivelig opphold med høyt aktivitetsnivå, så den er i sprudlende humør når den blir gjenforent med deg».

«Mamma» Margareth Magistad bor alene med Cazo, og veldig fornøyd med hundebarnehagen. Hun leverer ham hver morgen i 8-tida, og henter ham i fem-seks-tida om ettermiddagen. Cazo kom hit da han var en tre måneder gammel valp, og har vært her nesten hver eneste arbeidsdag i 10 år.

- Han stortrives, han, vet du! Han logrer når han skal inn hit om morgenen. Det er bra for sosialiseringen hans, og han slipper å være hjemme alene hele dagen mens jeg er på jobb, sier Magistad til Dagsavisen.

- Han har også en sykdom, så får han et anfall, kan han dø ganske fort. Det er betryggende for meg at han kan være her, for her blir han godt tatt vare på. Han får sine tre piller om dagen av folk som kan hund, sier hun, og legger til:

- Og så er det veldig deilig for meg å hente en sliten og nyluftet hund når jeg kommer fra jobb. Da kan vi dra hjem og lage middag og hvile litt, før vi går en oss en tur om kvelden, sier hun, og gir fra seg hundelenken til «barnehagetanten», kenneleier Kirsti Jarlgard. Jarlgard tar med seg Cazo inn til «rommet» sitt i en lukket, lang korridor. Der inne oppdager de andre «barnehagebarna» nykommeren og oss to fremmede fra Dags­avisen, og en voldsom bjeffing bryter løs. En stund er det ikke ørens lyd å få, for der bjeffer de fra hvert sitt lille rom, bulldogger, terriere, pudler og retrievere. Noen hopper mot glassruta i iver, andre har allerede bjeffet fra seg, resignert lagt seg ned på gulvet og ser ut som om de har mest lyst til å legge labbene over ørene. Et par små terriere står og skjelver der bak glassvinduene, men det er vanskelig å si om det er vakthundinstinkter, opphisselse over alt bråket, eller ren og skjær redsel. I dette øyeblikket ligner ikke hundebarnehagen det minste på en «vanlig» barnehage, men mer på et fengsel, der «fangene» langs korridoren roper og skriker til nyankomne.

Straks vi forlater korridoren, blir det nesten helt stille der inne. «Barnehagetante» Kirsti Jarlgard forsikrer oss om at en liten, nyankommet valp ikke blir satt rett inn til de andre med en gang, og at det er tilvenning først.

- En valp får ro til å begynne med. Det samme gjør de som virker litt shaky når de kommer hit. Vi kan ikke kaste dem inn der, det blir for brutalt, sier Jarlgard som understreker at hundene får frisk luft og turer ut hver dag.

- På hvilken måte ligner en hundebarnehage en vanlig «menneskebarnehage»?

- Den ligner ikke i det hele tatt, egentlig, sier Jarlgard.

- Så det er ikke samlingsstund, foreldremøter, eller…?

- Nei, men det er nok andre, mindre hundebarnehager som driver mer på «barnehagemåten». Dette er også en stor kennel, sier Jarlgard som er av den gamle skolen hundefolk. Oppvokst med hunder rundt seg, egne hunder i alle år, og i kennelbransjen siden slutten av 1990-tallet.

- Hundehold i Norge har forandret seg veldig de siste 10-15 årene. De er jo blitt så menneskeliggjorte, disse hundene. Det er ikke lenger sånn at de tar til takke med litt sekkestrie ute i gangen. Altså, jeg liker det at folk er blitt så raske til å gå til veterinæren, folk strekker seg veldig langt for dyra sine nå. Veterinærmedisinen har også utviklet seg, slik at hundene kan «repareres» og leve lenger. Det er helt greit. Det er denne «menneskeliggjøringen» jeg ikke er enig i, sier Jarlgard, og forteller om en helt ny, myk, og mer «dullete» type hundeeier, som behandler hundene sine som om de var deres egne barn. Enkelte hunder kommer til kennelen med detaljerte følgebrev der «foreldrene» gir beskjed om hva «barnet» foretrekker av kosedyr når den skal legge seg. Når en familiehund settes på kennel for første gang, er det gjerne gripende avskjedsscener i gangen.

- Da står nærmest hele familien der og gråter, fnyser Jarlgard som mener hundene blir urolige av så mye styr rundt dem. De blir også urolige når en hel familie vil bli med inn i kennelanlegget for å «si ha det», og dermed setter i gang «bjeffesymfonien» i korridoren.

- Hunden lukter alt adrenalinet, vet du. Og hva med den påkledningen folk holder på med? Jeg har ikke noe imot et enkelt dekken som er funksjonelt når det er steinkaldt ute. Men hva skal en chihua­hua med en dress med hette og lomme på? Skal de ha nøklene i lomma, fryser de på ørene, eller hva er det som skjer?

- Min chihuahua har det, innrømmer Wenche Stenberg med et lite smil, en av de ansatte som nettopp har kommet inn.

- Men hun er ikke bare en selskapshund. Hun veier to kilo, men løper ved siden av sykkelen min fra Teisen til Oslo City hver dag, sier hun, og kommer inn på flere av kenneleier Kirsti Jarlgards store kjepphester: Hundene må få flere timers skikkelig mosjon hver dag. Det holder ikke bare å slippe dem løs i parken for så å stå å skravle med andre hundeeiere. Og: Hunder må få bruke hodet. De må få mental trening.

- Gi dem oppgaver, lær dem sporing! Alle hunder elsker sporing.

Men i dagens Hunde-Norge stopper det ikke med chihuahuaer med hetter og lommer. Markedet for å skjemme bort menneskets beste venn er blitt stort de siste årene. Hos butikken «Pet Shop Girls» i Oslo kan man for eksempel få spesialdesignede hundesenger med matchende matskåler. I kles- og utstyrsavdelingen har de halsbånd i alle tenkelige varianter, både med og uten juksediamanter, gode, varme termotrøyer og vinterfrakker, lune strikkegensere, potesokker for de med psoriasis eller rett og slett bare blir litt kalde på potene, og lekre hettegensere fra Juicy Couture. Og selve rosinen i pølsa: En hundeseng i moderne, spaceage-aktig design laget av rent gull. Vidunderet kan spesialbestilles til den nette sum av 43.000 kroner. I tillegg finnes et rikholdig utvalg av sjampo- og spaprodukter, og ellers mange gode gavetips til «hunden som har alt».

Selvsagt er Paris Hilton, alle miniatyrhundeeieres mor, sitert på hjemmesiden: «Life is too short to blend in».

- Vi er en livsstilsbutikk, og det er noe annet enn en vanlig dyrebutikk, forklarer Vigdis Johnsen som startet konseptet for 10 år siden. Nå lar hun den vakre, brune og fotovante wheatonterrieren «Whitney Johnsen» posere på en standsmessig hundeseng i svart lær og nagler. Og etterpå, i hagen, er hun iført en vannavstøtende og vindtett jakke fra Ruff Weather Gear-kolleksjonen til Tanner & Dash i New York.

- Når vi for eksempel kjøper en puff til å ha bena våre på, så tenker vi alltid på at den skal stå i stil til møblene i stua, vi sitter jo ikke med bena på en bruskasse selv om det gjør samme nytten. Hvorfor skulle ikke hundesengen stå i stil også? Det er jo møbler som synes godt, sier Johansen til Dagsavisen.

Hun mener også det er en klar forskjell på dem som kler på hunden ballettskjørt og tiara, og de som vil ha komfort for sin firbente venn.

- Noen trenger dekken for å holde seg varme. Andre plages med at de aldri blir skikkelig tørre i pelsen og kan utvikle eksem som er veldig plagsomt for hunden, forklarer hun, og legger til at for eksempel potesokker ikke er tull og jåleri. Det er snarere en dyd av nødvendighet for spesielt tandre hunder som nakenhund og chihuahua, hunderaser som slett ikke er ment for norske forhold.

- Dette er ikke jåleri, alt er tenkt ut fra hundens behov og med et smil, sier Vigdis Johnsen, som er opptatt av dyr og design og mener man må kunne ha humor samtidig som man tenker på hundenes beste.

Hos «Aqua Dog»-kjeden kan hunden få svømme i varmt motstrømsbasseng, få massasje, fysioterapi og løpe på tredemølle under vann for å bli kvitt plager, i tillegg til generelt pelsstell og «grooming».

- De fleste hundene vi behandler blir sendt til oss som et ledd i rehabiliteringen etter at de er blitt operert, oftest for prolaps eller beinoperasjoner, eller de har røket et korsbånd eller leddbånd, forteller Lisa Trøim, som er hundefysioterapeut og daglig leder hos «Aqua Dog» i Tønsberg.

Hun ser stor forskjell på behandlingstilbudet for hunder i dag enn det var for 10-15 år siden. I dag kan hunder behandles for kreft, og få cellegiftbehandling, akkurat som mennesker.

- Behandlingen er mer avansert, med mer avanserte operasjoner på dyr, sier Trøim som også påpeker at menneskeliggjøringen av hunder kan ha gjort at de er ferd med å adoptere våre livsstilssykdommer.

- Mange er overvektige og får diabetes. Vi har tilbud om svømming i tillegg til dietter for å komme fortere ned i vekt og få opp kondisjonen, sier Trøin som mener hunder i dag rett og slett får for mye mat, og for mange godbiter mellom måltidene.

Men om man VIRKELIG vil skjemme bort hunden sin, kan man la dem sjekke inn på designhoteller som «The Thief» på Tjuvholmen. Dagsavisen lot hunden Bella få prøve seg på en dag som «very important dog».

- Vi behandler gjester som rockestjerner. Vi vil løfte folk ut av hverdagen, og gi dem en god opplevelse, og vi vet at mange er knyttet til dyrene sine. Derfor ønsker vi at de firbente skal ha det like hyggelig og komfortabelt som eierne sine, sier hotelldirektør Espen Karlsen til Dagsavisen.

Han og staben i resepsjonen tar imot Bella med en hjertelig imøtekommenhet. Så blir vi geleidet opp i andre etasje til ett av de fasjonable rommene der hund er tillatt. Her er det lagt til rette for Bella som om hun skulle vært en Madonna på alle fire: Luksuriøs plysjseng, drapert med et tykt pelspledd Bella kan slange seg i. Og på puten ligger et lekebein i mykt naturmateriale.

For et ekstragebyr får gjester med hund ekstra oppvartning: Matskåler i mørkt tre og stål, pyntet med hundens navn. Ved ankomst er det fylt opp med tørrfôr om Bella skulle være sulten, luksuriøs sjampo og myke håndklær. Hotellet kan også skaffe veterinær, hundevakt og lage litt kos dersom hunden har bursdag.

- Et «do not disturb, dog is sleeping»-kort til å henge på døren kan vi også skaffe, sier Karlsen, mens Bella snuser godlynt rundt og finner seg til rette i all designmoroa. Forskanset foran dobbeltsengen. Der ligger hun og kikker ut av vinduet, med utsikt til Akershus festning, taket på Astrup Fearnley-museet og en flik av en gressplen det sikkert går an å tisse på. Voff, for et hundeliv.

Og når hundelivet en dag er slutt, er det nå mulig å bestille eget gravsted til den, for eksempel på «Poten minnelund» utenfor Lillehammer. «Poten minnelund er gravstedet og minnelunden for ditt kjære kjæledyr. I vakre omgivelser av blomstereng, natur og fantastisk utsikt utover landskapet så langt det strekker seg. Dette gir ro i sjelen både for deg og ditt kjæledyr», skriver minnelunden på sine nettsider, der det også er stor forståelse for sorgreaksjoner. «Når du opplever døden av et høyt elsket kjæledyr, kan det skape noe av en krise i livet ditt.»

Siri Martinsen, veterinær, hundeeier og leder for NOAH - en organisasjon for dyrs rettigheter, kan godt smile av chihuahuaer i moteklær og glamour-galskapen som nå fins for hunder. Men hun ser ikke noe galt i å «menneskeliggjøre» hunden, men snarere i forståelsen av begrepet.

- Det spørs hva man mener med «menneskeliggjøring». Hvis det betyr at man gir dem noe de ikke trenger og tvert imot kan bli hemmet av, er jeg enig i at det er negativt. Å kle på dyrene etter siste mote, det er jo åpenbart noe dyret ikke trenger. Men hvis man med «menneskeliggjøring» mener at man bryr seg for mye om dyrene, og at det er galt fordi de «bare» er dyr, så blir det feil for meg. Det er vi mennesker som har tatt hundene med oss inn i vårt samfunn. Da plikter vi å gjøre det beste for dem, sier Martinsen som selv er veterinær og ergrer seg over dem som sier at hunder får «for god» medisinsk behandling når de er syke.

- Veterinærmedisinen har utviklet seg mye. Mye som var avansert før, er nå standard prosedyre, som kan gi dyrene flere år med glede. Å gi dyret en sjanse til å bli frisk og leve videre syns jeg faktisk er helt riktig å gjøre, når man har tatt på seg ansvaret for et dyr, mener Martinsen.

- Folk bruker penger på så mye annet, på oppussing, på bilen. Og så skal det da være noe galt i å bruke penger på å redde et dyr, fordi de «bare» er dyr, spør Martinsen som mener det er helt OK å behandle en hund som et kjært familiemedlem.

- Det er jo nettopp et familiemedlem eller flokkmedlem både vi og hunden er. Dyret legger følelser i deg, da får du pent legge følelser i dyret. Det er ikke «menneskeliggjøring» å anta at dyret har følelser. Det å ha sterke bånd, føle savn, å bli trist fordi noen forsvinner - det er noe mennesker, hunder og andre arter har felles, mener Martinsen.

- Minni, er du her? Og hva med Nomi? Alex? Bra! Da er vi ferdig med oppropet, sier Trude Løken, instruktør ved Oslo Hundeskole. For moderne hunder går selvsagt også på skole, og akkurat nå står Dagsavisen midt en skolegård på Huseby og ser en mengde valper få dagens kursleksjon, som er «lineføring med pendling».

- Klart vi menneskeliggjør hunder, vi blir jo så glad i dem! Se på dem, de er jo så søte, sier Løken og betrakter valpene som ellevilt løper rundt i skolegården sammen med eierne sine.

- De fleste hunder i Norge blir som familiemedlemmer. Vi blir nok også så glad i dem fordi de er så avhengige av oss. De trenger oss mer enn vi trenger dem, sier instruktør Løken som legger til at det er godt for alle hunder å lære lydighet, noe som samtidig er god mental trening.

Hundeeier Cathrine Reid og valpen Dina følger nøye med på hva kurslederen roper ut i skolegården.

- Jeg tror hunder syns det er morsomt å jobbe. Jeg håper å kunne bruke Dina som terapihund for demente og for funksjonshemmede barn, sier Reid som kommer til å trene henne til å være alene hjemme på dagen.

- Hundebarnehage er sikkert bra for noen, men jeg tror ikke min hund får den oppfølgingen hun skal ha der. Jeg vil ikke at hun skal være en del av en hundeflokk på dagtid, med innbyrdes ranking. Jeg kommer til å lære henne å vente og være rolig hjemme sammen med min andre hund. Men når jeg kommer hjem fra jobben, så skal vi ut og gjøre ting sammen!

I hundebarnehagen på Alnabru er det blitt ettermiddag og hentetid. «Mamma» Margareth Magistad har hatt en lang dag på jobben, og er kommet for å hente Cazo, som ivrig kommer henne i møte i gangen. Bak ham høres høylytt, indignert bjeffing fra de andre, som ennå ikke er blitt hentet.

- Hva har du gjort for noe i dag, da? Du er jo så skitten! sier Magistad, og leier Cazo ut til bilen. Så kjører de to hjem, med Cazo på plass i forsetet.

Mer fra Dagsavisen