Annonse
Industrigiganten Norske Skog ligger nede for telling. Hvis fabrikkene i Skogn og Halden går under, vil det få store konsekvenser for alle som lever av skogens råstoff.

Svinn på skogen

I desember 1969 gikk den første treforedlingsbedriften konkurs i Norge. Samme måned kom nyheten om oljefunn i Nordsjøen. Siden har norske skoger grodd igjen.

Annonse
Reportasjen

 

– 2013 var det mørkeste året.

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er tilbake på Tofte, 33 år etter at han først trådte inn de rødmalte gitterportene som lærling. Året var 1984 og 17 år gamle Hans-Christian kjørte mopeden fram og tilbake mellom brakkeriggen han bodde i og den blankpolerte og toppmoderne cellulosefabrikken. Nå er vaktboden tom og vinduene mørklagt. Fire år etter at fabrikken ble stengt, står kun en brøkdel av bygningsmassen igjen. Maskinene er for lengst solgt unna til Vietnam. Fem skipslaster tok det å få fraktet alt.

Tofte ble den siste i rekken av treforedlingsfabrikker som i løpet av noen ganske få år klappet sammen. Union i Skien røk først, i 2006. Deretter fulgte Follum i Hønefoss i 2011. Tofte i 2013.

– Desperasjonen var til å ta og føle på, særlig blant skogeierne. Så langt har den gunstige kronekursen gjort at de kan eksportere mye til Sverige, men det går jo ikke an å basere skognæringen på valutasvingninger, sier Gabrielsen.

Felles for dem alle, var at de ble kjøpt opp av Norske Skog i selskapets storhetstid. I dag ligger industrigiganten nede for telling.

– Mange av de store avtakerne av tømmer her på Østlandet er forsvunnet. Det er nesten ingenting igjen, og det eneste som er blitt gjort for å bedre situasjonen, er å tilrettelegge for bedre kaier slik at vi får eksportert tømmeret ut av landet. Det var sånn vi holdt på med på 1800-tallet da vi dreiv og hogga tømmer og sendte det til Frankrike for å bygge opp flåten til Napoleon, sier Gabrielsen.

Mange mørke år

Hvis ikke kreditorene finner en vei ut av det økonomiske uføret, kan Norske Skogs fabrikker i Skogn og Halden ende på papirindustrihistoriens skraphaug som Tofte. Etter hver nedleggelse, stilles det samme spørsmålet: Hvorfor greier vi ikke å ta vare på treforedlingsindustrien? Norges landareal er tross alt dekket med rundt 40 prosent skog – og volumet øker år for år.

– De siste tiårene har vi hatt én dominerende næringsvei som heter olje. Vi har hatt inntekter nok, derfor har det blitt vurdert som greit nok at annen industri forsvinner, sier Eli Moen, professor ved BI.

Kriser i denne industrien er ikke noe historisk nytt.

– Rett før jul i 1969 gikk Vestfos som den første treforedlingsbedriften konkurs i Norge. Men det skjedde jo også noe annet den måneden.

Moen snakker om tilfeldighetenes spill i historien. Lille julaften 1969 kom nyheten om funnet av Ekofisk, som skulle bli starten på det norske oljeeventyret.

– Treforedlingsindustrien var Norges olje før vi fant olje. Fra slutten av 1800-tallet og fram til årene etter andre verdenskrig var den vår viktigste eksportnæring, forteller Moen.

På det meste var det over 100 treforedlingsbedrifter i Norge. Men gjennom 1970- og 80-tallet forsvant nesten alle. Moen forteller at fabrikkeierne valgte å ignorere den teknologiske utviklingen som skjedde på 1950- og 1960-tallet. I samme tidsperiode ble konkurransen fra internasjonale aktører hardere etter at man fant ut hvordan man kunne bleke cellulose fra andre og mer hurtigvoksende treslag som vokste andre steder i verden. De nordiske landene mistet sine fortrinn, og verst gikk det ut over de norske bedriftene.

Etter fallet

Moen forteller at det var skogeierne som fikk papirindustrien opp igjen. Etter mye strev ble Nordenfjeldske etablert på Skogn. Der ble det bygget fabrikk med de nyeste maskinene på markedet innenfor papirproduksjon. Nordenfjelske, som senere skiftet navn til Norske Skog, satset på avispapir. Mot slutten av 1990-tallet hadde Norske Skog blitt et globalt selskap med produksjon i samtlige verdensdeler.

– Norske Skog fulgte de entydige rådene fra finansmarkedene: Fokuser og skaff så store markedsandeler som mulig– altså fjerne alt som ikke bygget opp under kjerneproduktet.

Men rundt årtusenskiftet startet problemene.

– For første gang i verdenshistorien falt etterspørselen etter avispapir. Fram til da hadde det bare gått en vei – oppover. Det var ikke mulig å se at dette markedet skulle falle da de store investeringene ble gjort på 90-tallet, sier Moen.

Professoren er derimot svært kritisk til at Norge ikke har klart å utvikle industrien etter fallet. I dag er det Finland som regnes som det ledende landet i verden innenfor trebasert bioøkonomi.

– Finland måtte også legge ned fabrikk etter fabrikk da etterspørselen etter avispapir falt, men finnene hadde en mer differensiert produksjon og flere bein å stå på. Finnene og svenskene har også hatt større forskningsmiljøer innenfor treforedlingsindustrien. De så at det grønne skiftet var i ferd med å komme.

Hun mener Norge har mye å lære av finnene.

– Finland klarte å omstille seg fordi de løftet i flokk. De har også hatt regjeringer som har hatt full forståelse for at et skifte måtte komme. Staten har gått inn og støttet prosjekter finansielt i startfasen, med klare rammebetingelser og et kommersielt perspektiv.

Moen mener det er store forskjeller i industriell tenkning mellom Norge og Finland.

– Vi er gode på dugnader og ad-hoc-hjelp, men vi er ikke gode på å få til langsiktig samarbeid mellom det private og det offentlige. I Norge er det mer rivalisering mellom «småkongerier», og det er også en viss polarisering mellom staten og det private næringslivet. Dette er et problem man ikke har i Finland.

– Hvis det skal anlegges nye produksjonsanlegg i Norge blir det fort krig mellom kommuner. Det er ikke det at vi ikke har dyktige folk i Norge, men vi ender ofte opp med endeløse lokaliseringsdebatter.

Moen tviler på at krisen i Norske Skog vil føre til en storstilt satsing på trebasert bioøkonomi.

– De som fortsatt tenker at det er viktigst å satse på olje har en sterk stemme, og de legger føringer for hvordan situasjonen skal forstås. Så lenge skogeierne tjener penger, og staten har nok inntekter, tror jeg ikke det vil skje så mye.

– Vi har sett det ved tidligere nedleggelser, det kommer noen skrik, men så går det seg til – og man glemmer det som har skjedd.

Investerer i nabolandene

LO-leder Gabrielsen vil ikke glemme det som skjedde med Tofte. Han er fortsatt innom det som var arbeidsplassen hans i 11 år.

– Jeg blir litt sånn., sier han og tørker en innbilt tåre.

– Forrige gang jeg var her, holdt de på å rive inne i tørkemaskinbygget. Det var helt tomt der, og det var jeg ikke forberedt på. Det er ingenting som er så stille som et tomt industribygg, sier han.

Selv LO-lederen, med sine 1 meter og 95 centimeter, ser liten ut ved siden av de nedstrippede betongveggene. Borte er alle maskinene. Kun skjelettene av det som en gang huset 31.000 tonn produksjonsutstyr og 600 arbeidere, står igjen.

Han går opp en snirklete trapp og forbi kontrollsenteret. Gabrielsen peker mot et rom som nå er blitt oppbevaringsplass for støvete møbler og campingvogner.

– Her sto pressa. Første gang jeg var gammel nok til å ha nattskift, satt jeg og en kollega her og fortalte skrøner til hverandre. Det var en jævla morsom tid.

På den tida lå Tofte langt foran teknologisk, forteller Gabrielsen. Alt var automatisert. Hadde fabrikken fortsatt vært i drift, ville den vært en gullgruve, tror han.

– Det er skapt et inntrykk av at Tofte var en dårlig drevet bedrift, men den var utrolig effektivt drevet og gikk med overskudd så det plystret etter, men det handlet om å frigjøre kapasitet i markedet. Södra er eid av svenske skogeiere. Hadde vi eid en cellulosefabrikk i Sverige, ville vi antakelig tenkt på samme måte. Man må jo først og fremst ta hensyn til sin egen næring.

Det som trengs nå, er ifølge Gabrielsen å skape et hjemmemarked – både for treforedling, massivtre til bruk i bygninger og biodrivstoff til bruk i tungtransportsektoren. Han forteller engasjert om et pilotprosjekt hvor Studentsamskipnaden i Trondheim er i ferd med å bygge et åtteetasjes bygg av tre. «Helt strålende», mener Gabrielsen, før han legger til at massivtreet kommer fra Østerrike.

– Dette er en næring som virkelig trenger lang forutsigbarhet. Fra du planter et tre til du hogger det, tar det mellom 60 og 70 år. Vi må satse mer på industrireising basert på skogen som ressurs, som massivtre. Skal vi lykkes med å nå målet i klimaforliket innen 2030, må vi også innom biodrivstoff. Det krever at Stortinget fører en forutsigbar politikk med tanke på innblandingskrav og avgifter. Ikke minst vil innblandingskrav skape et marked.

Han snakker mye om «virkemidler» og «rammevilkår» og «verdikjeden». Det er sånne kjedelige saker som på plass for at næringen skal bli lønnsom, understreker han. Aktiv skogplanting. Skogsbilveier. CO2-kompensasjon. Støtteordninger for statlige investeringer, ikke minst. Han blir engasjert.

– Det er et paradoks at oljefondet har investert 21 milliarder kroner i Sverige og Finland. I samme periode har den norske stat med sine virkemidler investert 97 millioner kroner i Norge. Millioner! Når oljefondet synes det er lønnsomt å gå inn i svensk og finsk skogsindustri, er det ikke fordi de har så utrolig mye sympati med Sverige og Finland, men fordi de ser på det som en lønnsom investering. Det trengs en mer aktiv næringspolitikk på dette området, sier Gabrielsen.

– Råtner på rot

Stortingets ivrigste skogforkjemper Per Olaf Lundteigen (Sp) har plassert det ene beinet oppå en voksen tømmerstokk, hogget i Buskerudskogene. Han er i duell med Une Aina Bastholm fra Miljøpartiet De Grønne (MDG). Bonden og skogeieren har dratt med seg stokken helt fra Vestfossen til Karl Johan i Oslo for å få fram sitt budskap: Skogen råtner bokstavelig talt på rot.

– Det lønner seg ikke for meg å ta dette tømmeret ut av skogen. Fabrikkene bruker det ikke. Verdien er for liten. Dermed blir det liggende igjen i skogen og råtne, slik at det avgir C02 og forverrer klimaregnskapet. Det er realiteten, sier Lundteigen.

Han mener MDG, i likhet med naturvernorganisasjoner, oljeindustrien og Finansdepartementet, trekker i retning av å verne skogen i stedet for å bruke den. Resultatet er at skogbruket og treforedlingsindustrien svekkes for hvert år, ifølge Senterparti-politikeren.

En forferdelig dårlig analyse, parerer Bastholm. Hun påpeker at oljen har satt skogen i skyggen, og mener Norge selv har valgt å ikke bli verdensledende på treforedling.

Bastholm mener det er fullt mulig å kombinere vern med aktiv skogbruk, som hun understreker at MDG er for.

– Til og med Lundteigen sier at han er enig i at man skal verne sårbar natur. Men når man først skal verne, virker det som han er imot det. Noe skog har sjeldne arter og naturtyper, og må vernes for å ivareta artsmangfoldet. Her bør trærne også råtne. Det gir biologisk mangfold og bidrar til en av verdens største karbonlagre, nemlig i skogsjorda her nord. Det er ikke vern som er klimaproblemet. Klimaproblemet er at Sp vil at Norge skal fortsette å lete etter olje og gass, og er imot miljøavgifter på drivstoff.

Hun mener det er på tide å tenke forbi tradisjonell treforedling.

– Jeg tror det er viktig å ikke bare tenke på hvordan vi skal øke lønnsomheten i den tradisjonelle skogbruken, men også hvordan vi kan satse penger og kunnskap på å bruke skogen smartere. Hvis vi får brukt mer av treet, vil det øke verdiskapingen. Det vil si at mesteparten av trestammen går til bygningsmateriale, mens restene kan gjøres om til mer høyverdige biologiske produkter, som for eksempel dyrefôr, sier Bastholm.

Lundteigen mener det nesten ikke er «praktikere» igjen på Stortinget.

– Det er svært få som forstår hva den praktiske løsningen på klimautfordringen går ut på. Vi har sølt bort mange milliarder på Mongstad og statlige investeringer i CCS (karbonfangst- og lagring, journ.anm.) og gasskraftverk, samtidig som vi nærmest er allergiske mot å investere i skogbruk treforedling. Det er helt tanketomt.

Han beskriver situasjonen i skognæringen som «dramatisk negativ».

– Man kan nesten ikke kjøre noe sted i Norge uten å se store skoger, men de blir dårligere og dårligere skjøtta og gir mindre og mindre inntekt for landet i en tid der alle snakker om det grønne skiftet. Fra skogen kan vi produsere alt vi i dag får fra olje og gass. Det gir jo fantastiske muligheter, men stikkordet er kraftig bedring av lønnsomheten. Når næringen er kjørt så på knea, må den statlige innsatsen, i form av nye og bedre rammebetingelser, være stor, sier han.

Hel ved

Alt er ikke mørkt i skognæringen, og det er treindustri som går svært godt her til lands. Onsdag denne uka var stortingskandidatene fra Hedmark og Oppland og en rekke bransjeaktører samlet i Moelv til debatt om skognæringens og treindustriens framtid. Moelven Industrier ligger i hjertet av Innlandet, som har enorme skogressurser. Over 40 prosent av hogsten i Norge skjer i Hedmark og Oppland. Konsernsjef Morten Kristiansen i Moelven fortalte suksesshistorien til selskapet som omsetter for milliarder og stadig utvikler nye produkter. Limtreproduktene fra Moelven finnes i en rekke signalbygg i Norge, og i disse dager reises trekonstruksjonene til det som skal bli verdens høyeste trehus i Brumunddal. Kristiansen kom også inn på krisen i Norske Skog «som absolutt er viktig for alle» fordi det må være lønnsomhet i hele verdikjeden hvis Norge skal få til en storstilt satsing på skogens råstoff. I Moelv gjorde førstekandidatene fra samtlige partier i Hedmark og Oppland det klart at de skal kjempe for skognæringen og treindustrien hvis de kommer på Stortinget. «Vi er hel ved» ropte en av dem da bilder skulle tas foran trekonstruksjonene som skal brukes til verdens høyeste trehus.

Litt bortenfor sto Erik A. Dahl, administrerende direktør i Mjøsen Skog, som leverer tømmer til blant andre Moelven. Dahl er også styringsgruppeleder i Norwegian Wood Cluster, som har satt seg som mål å utvikle mjøsregionen til å bli et internasjonalt kraftsenter for industriell bygging med tre. Da han snakket til politikerne, var han opptatt av å få fram at det er avgjørende at skogens råstoff utnyttes bedre hvis Norge skal greie å nå målene i Parisavtalen og FNs bærekraftsmål.

– Den industrielle produksjonen må drives på en annen måte i framtida. Vi vet det vil komme en endring, og i Norge er det et særlig stort behov for omstilling. Det positive er at vi har råstoffet som passer perfekt for å nå bærekraftsmålene.

Men Dahl la ikke skjul på at det er langt fram før Norge kan bli en stor aktør i internasjonal sammenheng.

– Det er mye kapital i Norge, men vi er fattige på industrielle eiermiljøer. Vi trenger også en stat som er bedre organisert. Departementene kan gjøre en god jobb hver for seg, men vi er avhengig av at de jobber bedre sammen. Gjennomføringskraften er for dårlig.

Han ville ikke svare på hvilket parti som har den beste politikken for treindustrien og skogbransjen, men han hadde en klar oppfordring til den nye regjeringen:

– Vi trenger en regjering som setter seg ambisiøse mål, og vi trenger en aktiv stat. Satsingen må starte i dag.

Inn i granskogen

I Lismarka, noen mil fra Moelv, styrer Tommy Stener en enorm hogstmaskin. Tre etter tre faller tungt mot bakken. Stokkene kvistes på sekunder. Stener forteller at han vokste opp med skogsdrift og at han var med faren på arbeid fra 12-årsalderen. Før var det et fysisk slit å være tømmerhogger. Det er det ikke i dag.

– Det er en kontorjobb – en kontorjobb med fin utsikt, sier Stener og skuer utover åsryggene med granskog.

Han viser fram førerhuset der alt styres av datamaskiner. Når han feller trær, følger han med på detaljerte kart som viser hva som skal hogges og hvilke områder som skal vernes.

– Det beste med jobben er at jeg får være ute i skogen, sier Stener, som driver sitt eget firma.

Han opplever at det er mer optimisme i skognæringa enn på lenge.

– Oljenæringa har nok vært en skylapp, men det grønne skiftet har ført til at det har kommet mange positive signaler. Jeg har i hvert fall bra med oppdrag – det ser lyst ut.

I dette området er det flere sagbruk som tar imot tømmer. Det er alt som blir igjen etter at tømmerstokkene er tatt ut som er problemet. Mesteparten av massevirket, også kalt slip, fraktes til Sverige.

Jan Gaute Lie, regionsjef i Mjøsen Skog, skulle ønske at mer av massevirket kunne leveres i Norge.

– Jo lenger man må frakte massevirket, jo mer risikabelt er det. Vi må redusere avhengighetsforholdet til Sverige, sier Lie.

Han blir stående og prate litt med skogeier Morten Storlien.

– Det er ikke i skogen jeg henter ut mine inntekter, sier Storlien, som driver med kjøtt- og melkeproduksjon.

Prisene på tømmeret er ikke så verst, men han synes han får for lite igjen for massevirket.

Storlien mener Norge kunne utnyttet skogressursene mye bedre.

– Det er synd vi ikke greier å utnytte mer av ressursene vi har rett utenfor døra.

Annonse