Få med deg Dagsavisens påskelesning: Skurk i Norge – frihetshelt på Færøyene

– Fantastisk landskap! Nesten mer dramatisk enn Lofoten!

Per Arne Drangsholt speider ut vinduet på minibussen som suser forbi gresskledde fjell og gråe knauser, ujevnt strødd med brunhvite sauer og mer og mindre slitte husklynger.

Han og de andre ansatte i Saga Bok er på tur, til Færøyene. Følget har nettopp landet på Vága, flyplassen vest på øyene. Nå går ferden nordøstover, gjennom tunneler og over bruer til Eusturoy, en av de midterste øyene.

Far og sønn Torgrim og Bård Titlestad gleder seg stort. De er på Færøyene for å oppleve noen av stedene de har lest om i «Flatøybok», sagaverket som beskriver norsk historie fra mytisk tid til 1300-tallet. Inntil nylig en godt bevart, håndskrevet hemmelighet oppbevart på Island. Takket være særlig Titlestad-herrene nå også tilgjengelig i moderne norskspråklig praktutgave. Hittil er tre bind klare. Fire til kommer.

Første stopp er Leirvik, ei lita bygd like ved munningen av en lang tunnel som har gjort stedet tilgjengelig også om vinteren.

– Da de skulle lage tunnelen her i 1982, fant de et vikingbosted. Man antar det er fra 860. Treverket veggene var laget av, var importert, kanskje fra Sibir. Det har aldri vært skog på Færøyene, sier kjentmann Kristian Martin Eliasen.

– Det stemmer at vikingene hadde forbindelser langt inn i Russland. Dette huset er omtrent like stort om et på Ullandhaug i Stavanger, fra 700-tallet, sier Torgrim Titlestad.

Han er professor i historie, og nylig hedret med den Islands eneste orden, Falkeordenen, for sin innsats for å få «Flatøybok» ut i verden. Nå kikker oppover fjellsidene. Det vokser ikke skog nå heller, rundt 1150 år senere.

Men grønt er det. Veldig. Også underveis til neste stopp, det enda mindre tettstedet Gøtu.

– En av de sentrale historiene i «Flatøybok», er den om Trond i Gata. Eller Trond i Gøtu, som de sier her. Den utspiller seg på Færøyene, forklarer Bård Titlestad, som er prosjektleder for utgivelsen av «Flatøybok» for første gang på norsk.

Svært kort fortalt er dette den historien «Flatøybok» forteller om Trond i Gata:

Den slu og maktsyke hedningen Trond bor på Færøyene. Han dreper Sigmund Brestessons far, og tvangssender niårige Sigmund til Norge. Der blir gutten kjent med jarler og konger. Sigmund tjener først Håkon Ladejarl, og får han halve Færøyene i gave, mot at det ligger under Norge. Da Sigmund vender tilbake til Færøyene, er det for å gjøre Færøyene kristent, slik Olav Haraldsson – siden Den Hellige, og en av Flatøysbok store helter – ønsker. Sigmund skal dessuten kreve inn skatt til den norske kongen. Trond i Gata yter stor motstand. Sigmund og hans menn seiler derfor til Tronds gård, kaster seg over ham i senga midt på natta, og krever at han enten blir kristen eller halshugget. Trond velger å beholde hodet. Siden tar han hevn ved å jage Sigmund på sjøen, men Sigmund er en «nesten like god» svømmer som superhelten Olav, overlever han.

– Nei. Feil, sier Árant Hansen, lærer ved Fuglafjarðar skúli og vertskap for de sagalærde norske gjestene i selveste Gøtu, alias Gata der Trond bodde.

– Flatøyboks versjon stemmer ikke. Trond i Gata var en tenker. Vi ser ham som den første færøyske frihetskjemperen. Ingen hedensk barbar. Det at han ikke tok imot Sigmunds kristendom, betyr ikke at han ikke var kristen. Klart Trond var kristen! Han var av keltisk slekt. Kelterne var kristne. Det Trond ikke tok imot, var nordmennenes krav om skattlegging. Han ville ikke at Færøyene skulle ligge under Norge, ganske enkelt. Vi ser ham som en stor helt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Torgrim og Bårds øyne blir trillrunde. Haka må hentes opp nesten fra knærne. Dette strider imot alt de kan om hvem som er snill og hvem som er slem i sagaen. Den hedenske Trond – en klok kristen? Den dyktige Sigmund – kun en grisk kolonist?

– Dette! Dette er grunnen til at vi elsker å reise! På Færøyene lever folk fortsatt med sagaen! Tenk det! Helt utrolig. Fantastisk! sier Bård Titlestad.

– Sigmund er erobreren. Se statuen av ham foran Vesturkirkjan i Torshavn: Han står der som en kriger, med sverd og kors. Trond, derimot, er en visjonær. En tenker. Uten sverd. I en bok jeg har skrevet beviser jeg at begge har kristne forfedre, sier Sigfríður Joensen, skipsfører, lokalhistoriker og patriot.

– Det nye Sigmund hadde med seg, var norsk kristendom. Altså katolsk, på denne tida. Og den katolske kirke har aldri anerkjent andre kristne retninger. Men kristne var nå folk likevel. I den færøyske salmeboka har vi en salme Trond i Gata har skrevet. Men ingen tekster av den liksom så voldsomt fromme Sigmund, forklarer Joensen og Hansen.

I det lille kapellet i Gøtu synger sistnevnte noen strofer av den, Trond-salmen. Viser oppslaget, svart på hvitt. Salmen har mange vers.

Nordmennene blir geleidet ut for å se på den nylig oppførte statuen av Trond. Han står midt i Gøtus beskjedne sentrum. I gata. På skrå.

– Kunstneren, Hans Pauli Olsen, valgte posisjonen med omhu. For å vise at Trond var en motstandens mann. En som snudde rundt på ting, og som satte Færøyene fremst, sier lærer Hansen.

– Den typiske færøyske overleveren, sier skipsfører Joensen.

– Men Sigmund er også en som sier først nei, så ja. Han er pragmatisk, prøver Torgrim Titlestad seg.

– Sigmund var også færøysk. Stemmer. Men Norges mann likevel, svarer færøyingene rolig.

Det skinner likevel tydelig igjennom hva de syns om Sigmund. Han er ikke helten deres.

– På Færøyene er det mange som påstår å nedstamme fra Trond. Ingen fra Sigmund. Nedstammer du fra Trond, er du stor og sterk. Navnet Trond, eller Trondur på færøysk, er bevart og brukt her gjennom alle tider. Sigmund, derimot, kom ikke i bruk før langt utpå 1800-tallet. Det var fordi de som het Sigmund var svakelige og døde, mens de som het Trond ble sterke og overlevde. Altså ifølge tradisjonen, sier skipsfører Joensen.

Vel tilbake i minibussen er den norske delegasjonen fremdeles helt i hundre. Dette hadde de ikke ventet – å få servert en helt ny tolkning av sagaen de kjenner så godt. Forventningene er store før neste post på programmet: et besøk til kongsgården i Kirkjubø, ikke så langt fra Færøyenes hovedstad Torshavn.

– Ifølge sagaen er Kirkjubø stedet der Kong Sverre vokste opp før han kom til Norge som 25-åring, og ble opprører og birkebeiner. 25 år gammel. Da var han en ferdig formet mann, tenker jeg. Derfor er det spennende å se stedet som må ha formet ham, sier professor Titlestad.

Sverre var født rundt 1151, og konge i Norge fra 1177 til 1202. Han er mest kjent for å ha «talt Roma midt imot» fordi han ville at biskoper skulle ansettes som embetsmenn og tjene kongen, altså for eksempel ham selv – mens paven i Roma mente at det var Kirken som skulle bestemme både over ansettelser, kirkebygg og kirkens eiendom.

På Kirkjubø tar kongsbonden Jóannes Patursson vel imot. Tittelen hans – kongsbonde – er fjong. I praksis betyr det at han driver en gård som er så viktig historisk at han ikke får lov til å kjøpe og eie den, men som han likevel plikter å vedlikeholde i pakt med historien. Noen prins med heftig gasje er han dessverre ikke. Krona, den store magen og hermelinskappa kjent fra eventyrene er heller ikke å se. Selv om han stilte i færøysk nasjonaldrakt da han viste dronning Sonja rundt på gården i 2014.

– Klart Trond i Gata er feilframstilt i «Flatøybok»! Olav den hellige og Håkon Jarl sa til Sigmund at han skulle få halve Færøyene for innsatsen sin. Men altså. Olav hadde da ingen rett på land på Færøyene! Trond, derimot, han eide faktisk halve Færøyene på ekte. Sigmund ville bare kjapt innom og innkassere skattene, og så stikke igjen like raskt som han var kommet, uten at Trond eller noen andre lokale skulle få nyte godt av sitt eget land. Typisk makta, dét, sier Patursson.

Men Trond var i Gøtu. Sverre i Kirkjubø, rundt 200 år senere. Kongsbonden viser rundt i eldgamle hus.

– Hovedstua på gården er i laftet tre importert fra Sogn på 1100-tallet. Ólavskirkja er fra 1111, Magnuskatedralen fra 1290, sier Patursson.

Inne i laftestua er det mørkt, men koselig, med grove tømmervegger og møbler.

– Kan Sverre ha sittet her, spør Torgrim Titlestad, spent.

– Klart det. Han satt vel ned innimellom, han som oss andre, svarer bonden.

En hvit kirke lener seg sta mot vinden helt i sjøkanten like nedenfor gården, et steinkast unna staselig høyreiste ruiner av en enda større kirke, faktisk katedral.

– Før reformasjonen i 1537 var Færøyene fullt av rikdommer vi siden aldri har fått tilbake. På 1600-tallet var det langfart fra den holmen der borte. En tsunami på slutten av 1600-tallet endret alt, og et leirskred på 1700-tallet begravde det hele. Da hadde Færøyene blitt et fattig land, sier Patursson.

Hans tippoldefar begynte utgravinger på Kirkjubø på slutten av 1800-tallet, fordi folkeminnet sa at det fantes en gammel kongsgård her.

– Vi blir ofte fortalt at det i gamle dager kun bodde fattigfolk på Færøyene. Men det var ikke fattigfolk som bygde dette!

Han peker rundt. Selv som tomt skall med bare steinvegger er Magnuskatedralen et imponerende bygg, flere etasjer høyt. Jóannes Patursson viser hvor bjelker til feste av ikoner og annen kunst en gang stakk ut, og forklarer hvor det må ha vært relieffer og annen pynt. På et gjemmested sagaen fortalte om, fant man for noen generasjoner siden relikvier fra Magnus Orknøyjarls tid. En bit av Marias kappe, en splint av korset, og en del av helgenen Magnus' fingerbein. Gjenstandene er i hvert fall mange hundre år gamle, om de ikke akkurat stammer fra påsketider i år 33.

– Magnuskatedralen var i bruk fra 1350 til 1550. Etter det ble mange av materialene gjenbrukt. I mange år etter reformasjonen gikk det skip fra Færøyene som var tungt lastet med skifertaket fra Magnuskatedralen, sier Patursson.

Katedralen mangler tak, utenom en halvprovisorisk, nå ganske så grønskekledd, løsning satt opp for noen år siden.

– Det kom noen utlendinger hit fra et universitet og prøvde å redde restene, før de liksom skulle komme tilbake og restaurere på ekte. Ikke at de faktisk kom tilbake. De taket de satte opp, var av tømmer som ikke var trykkimpregnert, sier kongsbonden.

Han lar den opplysningen synke. Det yrer lett. Pålandsvinden fra Nordatlanteren har akkurat løyet, fra frisk til mildere bris.

– Ikke-impregnert tømmer. På taket.

Man trenger ikke kunne færøysk, eller dansk med færøysk aksent, for å gjenkjenne det internasjonale tegnet for «idiot».

De norske gjestene flirer, og nikker medfølende. Det er stridt å være kongsbonde på en gammel gård, der historie- og konserveringseksperter fra fjern og nær plutselig svipper innom og foreslår tiltak, uten å stille med verken penger eller gjennomføringsevne.

Nordmennene selv er imidlertid svært fornøyde. De har fått mye mer ut av turen sin enn de forventet før avreise.

– Når folk på Færøyene sier at «historikerne sier dette, men vi vet at ...»? Jeg elsker det! Vi har lært mye nytt her, sier historieprofessor Torgrim Titlestad.

– Om «Flatøybok» er sann? På det spørsmålet fins det to svar: «kanskje» og «ja». Ta historien om Sigmund Brestesson og Trond i Gata. Om du leser den og blir engasjert, ja, da er historien på ett plan sann, ikke sant? Som opplevelse? «Flatøybok» er høyverdig litteratur, i verdensklasse. For meg er det ikke så viktig nøyaktig hva som faktisk skjedde av det sagaen forteller. Avhengig av hvem du er som åpner boka, vil du finne litteratur eller politikk. Men alle som er åpne for boka, vil finne mye mer enn det som var planen for lesningen. For meg er det nok. Faktisk mye mer enn nok, sier prosjektleder Bård Titlestad.