Annonse
Oversetterne Magne Tørring og Gøril Eldøen møttes på skriveloftet og har sammen skapt Tobias (6 mnd). Av andre verk de takker loftet for, er «Merkelig vær i Tokyo» (Hiromi Kawakami).

Skriveløftet

På ti år har Skriveloftet i Oslo gitt liv til «Bienes historie», hyllemeter med andre bøker, og en baby.

Annonse
Reportasjen

 

– Ja, kjøpekaffe.

Emil Bernhardt går ned trappen til Kafé Oslo. Litteraturhuset har ikke åpnet for morgenen ennå.

Eks-frilanseren løper til Åpent Bakeri etter spesialkaffe. Han har blitt stipendiat på Musikkhøgskolen og vil også gjerne spandere. Men kritikerkollega Merete Røsvik Granlund venter her trappetoppen, der hun har drukket iskaffe tatt med fra Kiwi, spist matpakke og sett ut over kafégjester som bestiller middager og vinflasker. Hun forteller om da hun gjorde det motsatte av Bernhardt: Da hun sa opp en fast jobb som anmelder for å bli frilanser.

I 2007 blir Granlund invitert til åpningen av Litteraturhuset. «Dette er mitt hus,» tenker hun. Noen år senere avslutter hun sine mer faste frilansavtaler og flytter kontoret til Litteraturhusets gratiskontor for frilansere, Skriveloftet.

Fordi hun hørte om skrivesalen?

– Nei, jeg visste ikke noe om loftet da. Jeg var frustrert med arbeidet, hadde fått nye ambisjoner og ville mer enn bare å levere en anmeldelse nå og da. Nå er Skriveloftet hovedargumentet mitt mot å få fast jobb igjen. Men det er ikke for det økonomiske at jeg ønsker Skriveloftet som arbeidsplass. Man kan jo leie et kontor. Det er det sosiale.

Bernhardt kommer tilbake med kaffebeger. Så går vi rundt Litteraturhuset. Bernhardt har nøkkelkort til sidedøren og låser opp. Selv om han har fast kontor på Musikkhøgskolen, hender det fortsatt at han sitter her. For det sosiale, fordi det er sentralt, fordi han jobber med egne prosjekter.

Selv sidedøren er høy og tung i dette bygget. Trappene brede og gelendrene feite og ornamenterte ved hver trappesats. Det var krav til arkitektur for Slottets nest nærmeste nabo. Wergelandsveien 29 var Oslo lærerskole, ble pusset opp for 100 millioner i 2006, og er nå et kompleks av saler og scener for litteraturarrangementer, kontorer for skriverelaterte organisasjoner, kafé, bokhandel og helt på toppen; skrivesalene. Her fant Bernhardt og Granlund fagmiljø og arbeidsrom fra tidlig 2013. På tekjøkkenet står titalls krus med Nescafé, pakker med knekkebrød og brukeres private favorittkopper. Granlund skal sitte her og jobbe etter intervjuet.

Oppvaskmaskinen er full av nyvaskede kopper og glass. Milde formaninger på kopiark: Rydd etter deg, sett inn i oppvaskmaskinen, osv. På toppen av skap og i hyller står pakker med knekkebrød, te, kaffe, peanøttsmør, en boks Nugatti. Alt merket med navn. Her er et spisebord med stoler som ikke matcher. Loslitte sofaer og bokhyller med bøker satt igjen av brukerne.

Til venstre er den lukkede skrivesalen, med kontorer, munkeceller og plasser forbeholdt medlemmer av skriveorganisasjoner. Granlund og Bernhardt låser seg inn der. Jeg går inn til den ulåste salen på andre siden. Under skråtaket med loftsvindu tar Hanne Ramsdal ut en datamaskin fra ryggsekken sin. Er forfatteren og dramatikeren her nå, klokka ti en onsdag? Hun pleier jo å være her på «odde tider», som hun kaller det: sent på kveld og lørdager.

– Ja, men jeg ødsler liksom med sola da.

Ramsdal er en av seniorene på Skriveloftet. Men var ikke den aller første. Heldigvis. Høsten 2007 drar noen madrass, dyne og sengetøy inn på det nyåpnede skriveloftet. Han flytter inn i et hjørne av skrivesalen, pynter med utklipp fra bokanmeldelser av boken sin over «senga» og lager seg middag på tekjøkkenet. Samtidig sitter Ramsdal på sitt leide kontor ved St. Olavs plass, har nettopp debutert med en roman og får høre om skriveloftet. Hun sier opp kontoret og får innvilget plass på Skriveloftet. Rett før hun kommer inn blir tjuvboeren kastet ut av en som jobber på huset. Ramsdals erfaring med loftet og brukerne blir god. Så siden har hun hatt nøkkelkort non stop, og har skrevet kortfilmen «E-18», teaterstykket «Happy, happy love», redigerte «Sola kommer opp/ eller verden snurrer rundt/ kall det hva du vil», en bok med tekster av innsatte i Oslo fengsel, og mange søknader til Kulturrådet.

– Jeg har aldri overnattet, altså. Jeg fikk streng beskjed om at man ikke flytter inn her.

Men kommer altså til odde tider.

– Hvis jeg har krangla med kjæresten min så kan jeg bare gå hjemmefra, sykle bort og jobbe i to timer. Fra halv ti til tolv. Så er jeg ikke sint lenger. Og har fått gjort kjempemye.

Nå er det fellesferie. Ramsdal er nesten helt alene her. Hun begynner arbeidsdagen med å velge arbeidsbord.

– Etter ti år her kjenner jeg folk igjen. Jeg vet hvem som kremter, krafser, skriver kjempehardt på tastaturet, rasler med papirer eller begynner å snakke i telefonen før de er ute av døren. Jeg har også lært at det er lurt å sette seg langt unna de jeg kjenner. Det må ikke bli for koselig.

Ramsdal er jo på jobb. Det kreative skrivearbeidet er skjørt. I dag er det heldigvis ledig ved favorittpulten. Innerst i hjørnet men likevel under et av loftsvinduene som slipper sommerlyset og, utover dagen, glade utelivslyder fra Lorry, inn til arbeidsplassen. Ramsdal legger fram det viktige utstyret: telefonen, manuset, laptopen. Når hun starter maskinen lager den mac-lyden. Fra et par pulter nedenfor sier forfatter Marie Aubert: Det der er irriterende altså. Folk som glemmer å slå av lyden før de åpner maskinen.

En vanlig dag med full sal ville Aubert ha lagd en udefinert strupelyd og sendt et passivtaggressivt signal om å skru av lyden. Men det er tidlig julimorgen og bare de to på loftet. Disiplinen og konsentrasjonen her er vanligvis så høy at Aubert, som hadde som mål å sitte fra ni til fem, ofte måtte legge sammen datamaskinen tidligere og kalle det en arbeidsdag.

– Jeg prøver å holde strukturen. Ni til fem. Folk her jobber så konsentrert. Det minner om lesesalsfølelsen på universitetet. Det er liksom å være på jobb, sier Aubert, som har full stilling som informasjonsrådgiver i Kagge forlag, men fikk permisjoner fra jobben for å skrive ferdig novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem». I vinter fikk hun nye tre måneders permisjon, satt igjen her på «Loftet», og begynte et nytt prosjekt. Hun kaller seg heldig som får permisjoner fra jobben for å gjøre egne prosjekter, og som kan komme hit, til det åpne og fleksible tilbudet som Skriveloftet er. Ramsdal trenger også fleksibiliteten i systemet. Som frilanser får hun uregelmessige oppdrag som varer over tid, eller må ut på lengre reiser, og hadde et par år med kontorplass på KHiO da hun tok master i dramatisk skriving.

– Vi kan komme og gå som vi vil. Loftet er her når vi trenger det. Men vi tar ikke opp en plass.

Ramsdal er nettopp ferdig med en mastergrad i dramatisk skriving og hadde kontor på KHiO. Men hun gikk likevel hit nå og da.

– Jeg gikk hit for å smugskrive på romanen min.

Kunstneren jobber med sin andre roman, 11 år etter at hun ga ut «Jeg lukket døren bak ham da han gikk». Siden har hun jobbet med film, teater, kunstprosjekter og holdt skriveverksteder. Også Ramsdal har hatt «munkecelle» i den andre skrivesalen, gjennom Dramatikerforbundet. Og hun vil prøve seg der igjen nå som hun skal bruke loftet aktivt igjen.

– Jeg liker å sitte her. Høre lydene fra Lorry. Jeg føler meg litt som en turist der inne. De er så … flinke. Jeg satt her en natt klokka ett og tenkte «Hvorfor kjenner jeg meg så trygg her?»

– Ja, hvorfor gjorde du det?

– Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg kjenner huset så godt?

Litteraturhus i Oslo, Bergen, København og mange andre tilbyr nå skrivesaler for frilansere. Alle folkebibliotekene i landet har større eller mindre arbeidsrom for skrivende og lesende. «La Oficina» i København er en kombinert medlemsklubb og -kafé og kontorfellesskap. Da Litteraturhuset i Oslo åpnet i et av hovedstadens stasbygg, så stiftelsen, med leder Aslak Sira Myhre i front, muligheten for å gi sin «penthouse», salene på loftet, til de som jobber med litteraturens grasrotarbeid, frilanserne.

Wergelandsveien 29 blir bygd fra 1921 til 1932 og er ifølge Riksantikvaren påkostet for sin tid. Som nærmeste nabo til slottsparken og Grotten, er det føringer på byggingen, og følgelig for ombygginger. Organisasjonen Fritt Ord tar initiativ til å gjøre huset om til litteraturhus, og renoverer og utstyrer huset for 100 millioner kroner før åpningen i 2007. Aslak Sira Myhre leder huset de første sju årene før han blir sjef for Nasjonalbiblioteket.

Når han går av, inviterer ledelsen alle på huset, også skriveloftbrukerne, til en stor fest i kafeen. Han går gjennom huset og beskriver det, rom for rom. Når han kommer til loftet forteller han at dit kommer det skribenter hver dag. «Og gudene vet hva de skriver.» Guds barn, Bienes historie, Superbitchene og noe av Helga Flatlands litteratur ble skrevet her. Endre Ruset skrev «Elsket og savnet» her og her sitter Jon Rognlien og skriver sakprosa, anmeldelser og essays. Forfatterne har rotert, har sittet her, der, alt ettersom hvor det er ledig når de kommer om morgenen, og hatt muligheten til å gå ut i fellesarealet for kaffe, matpakke og en prat om været eller livet eller skriveprosjektet.

Andreas Wiese blir sjef for Litteraturhuset i 2014. Stiftelsen leier bygget fra Entra fram til Fritt Ord kjøper huset for 166 millioner kroner i juni i år. Stiftelsen dekker sine utgifter fra en blanding av egeninntekter og privat og statlig støtte.

Et spleiselag som betaler leie, vask, strøm, vann, forsikring, dopapir og Zalo. Skriverne står for resten av produksjonsmidlene: datamaskinen, researchbøkene og telefonene. Investerer tiden sin, og betaler tilbake med bøker, tidsskrifter, artikler eller tanker og ideer som inngår i programmet på Litteraturhuset, eller artikler, anmeldelser og annet som skaper eller går inn i debatter nedover etasjene. Aslak Sira Myhre arrangerte i 2011 et arrangement med opplesning fra verk skrevet på Huset.

– Det er fint å bli minnet på om. Den ideen bør vi ta opp igjen, sier Andreas Wiese. Han er på ferie, men på telefon, og forklarer gratistilbudet slik:

– Som litteraturhus skal vi legge til rette for at litteraturen får økt status og bedrede produksjonsforhold. Forfatterne må ha en sentral plass. Skriveplasser er viktig fordi det gir muligheten for at samfunnet har en kritisk masse. Vi er veldig glade når forfatterne ber om nøkkelkort og loftet fungerer, som det gjør – tross i de mange ulike behovene, ulike gruppene. Det eneste er at det hoper seg opp mange glass med Nescafé på kjøkkenet. Alle har med hvert sitt glass og så blir de stående igjen.

– Sitter du der og skriver og drikker kaffe selv?

– Det hender at jeg går oppom. Som når det kommer besøk til huset og jeg viser dem rundt. Men vi lar forfatterne være i fred.

Fra Bergen kommer snart Kristian Hæggernes' åttende bok. Den har han skrevet på Skrivestua på Litteraturhuset i Bergen. Dette er et av flere eksempler på rom i andre norske byer som tar inspirasjon fra Skriveloftet. Hæggernes har gått hit nesten hver dag i et halvt år, skrevet, og tatt en prat og en kopp kaffe med noen av bergensskribentene som jobber her: Eline Lund Fjæren, Silje Stavrum, Anette Mattsson.

– Jeg har alltid sittet på kafé og jobbet. Men jeg liker ikke å sitte der med datamaskin. Det ser så ordentlig ut, som om jeg jobber. Så det er greit å ha en plass å sitte med datamaskin og gjøre redigeringsarbeidet i fred og ro.

Den lukkede salen er en blanding av åpne pulter, kontor som leies av Norsk Shakespeare Tidskrift, og munkeceller som leies av skriveorganisasjoner for medlemmene deres. Både Bernhardt og Granlund har hatt kontorer der i perioder, av og på, siden 2013:

For Bernhardt kan skriveloftet ha betydd at han satset på kritikken og skrivingen framfor utøvende musikk. Han utdanner seg til komponist ved Norges musikkhøyskole og tar mastergrad i filosofi ved UiO. Etter mange år der han prøver å overleve som utøvende fiolinist og komponist, før han satser på å skrive om musikk og komposisjon. Han får oppdrag fra Morgenbladet men har ikke mange andre kontakter i kritikertmiljø og media når han får tipset om skriveplass på Litteraturhuset.

– Det var redningen. Eller. Jeg hadde vel ikke akkurat ligget i rennesteinen. Men det har betydd veldig mye å ha et sted å gå til, for det sosiale, for en struktur, og for å få nye venner. Her kan man også snakke om faglige ting. Mange her er opptatt av de samme ting som meg. Det er eksempler på at jeg har knyttet kontakter som har gitt meg oppdrag. Jeg ble hyret til «Oversatte dager», for eksempel. Det var fordi jeg snakket med noen oversettere her.

– For meg har det tverrfaglige betydd mye, sier Granlund:

– Da jeg kom hit var det mange oversettere her. De er veldig hyggelige, og var også de som tipset meg om Norsk faglitterær forfatterforening, som jeg da meldte meg inn i. Det medførte mye. Jeg fikk oppdrag på arrangementer for NFF. Og det å møte Emil. Han er musikkritiker og jeg litteraturkritiker, og vi ville ikke automatisk ha møttes og vært i et fagmiljø. Men vi jobber med beslektede ting. Denne plassen utvider det sosiale for meg.

Miljøet betyr så mye for henne at hun føler det som at hun må være her og holde kontakten.

– Det er ting som er knyttet til selve huset også, sier Bernhardt:

– Det er så sentralt. Jeg merker det når jeg må helt til Majorstuen og Musikkhøgskolen. Det er ikke usentralt det altså. Men Litteraturhuset er helt midt i sentrum. Det er alltid liv her. Alltid liv og ting som skjer nede. Man kan ta seg en kaffe der eller slå på stortrommen og spise middag og … sier Bernhardt. Granlund innvender fort med at frilansere ikke ofte spiser middag der nede.

– Vi er vel heller de som rusler gjennom restauranten og ut og til Kiwi, kjøper bananer og havrekjeks og pakker med kaffe og setter oss på trappa og spiser der. Men oftest sitter vi her. Lunsjen er når alt skjer. Vi samles i tolvtiden. I en periode hadde vi også en pause for kaffe klokken tre. Mange går fra og til. Men vi har en ryggrad av noen som er særlig regelmessige, og som gir strukturen.

Noen kjenner seg så forpliktet til lunsjavtalen klokken tolv at kommer hit og jobber bare på grunn av den. Det var rundt lunsjbordet at Granlund og Bernhardt ble kjent også. Og selv om Bernhardt nå har kontor med bedre fasiliteter på Musikkhøgskolen, så savner han Skriveloftet. Men, sier han:

– Jeg må innrømme at … man merker tydelig at man har et støtteapparat når man jobber innenfor et sånt system. Gratis kaffe, penner … Som frilanser har man bare seg selv. Men det man får her er akkurat tilstrekkelig. Skap, doen, tekjøkken, skriver …

– Men tenk på alt du slipper! Da jeg jobbet i administrasjonen på universitetet måtte jeg høre på klagene fra de faglig ansatte om all logistikken og de strukturelle kravene rundt dem, sier Granlund. Bernhardt nikker. Han opplever brukerne her oppe som konsentrerte, seriøse, og engasjert i prosjektene. «Innholdet i arbeidene driver dem. Det gir artige samtaler med folk. Samtalen i lunsjen dreier seg ikke om aggresso og excel-ark eller klage på at den gratis frukten ikke kom. Når man er så engasjert i prosjektet sitt er det ikke så viktig at den stolen er så slitt,» sier han og peker på en eldre skinnstol.

– Den stolen er en del av imaget vårt, smiler Granlund.

Japanskoversetter Magne Tørring hadde møtt kollega Gøril Eldøen noen ganger i Oversetterforeningen, og tenkte, da hun nevnte at hun skulle sitte og jobbe på Skriveloftet, at det kanskje var noe han også skulle gjøre selv. Fordi det hørtes ut som en bra arbeidsplass og fordi han ikke hadde noe imot å bli bedre kjent med Eldøen. På skriveloftet ble det lunsjer og god stemning og de ble kjærester. Etter et års tid ble Eldøen gravid med det som er den første fullblods «Oversetterforeningsbabyen» på noen tiår. Foreningen tøvet med at barnet måtte hete Bastian Heronimous. Bastian, etter oversetterprisen Bastian og Heronimous etter oversetternes skytshelgen. Dette lo Eldøen av. Men en dag hun satt med babyen i armene så hun at han var en Bastian.

Nå er Bastian 16 måneder, har nettopp lært seg å gå, og oppdager Litteraturhusets kriker og kroker i turbofart. Når han til høsten begynner i barnehage, kommer Tørring og Eldøen tilbake på jobb på Skriveloftet. Også de på grunn av fagfellesskapet og miljøet.

Det blir lunsjtid. Granlund, Bernhardt og Marie Aubert trekker etter vane til spisebordet ved kjøkkenet. For fotografens skyld tar også Ramsdal en pause sammen med de andre i dag.

– Jeg pleier å ta med meg sushi og sitte borti sofaen der, sier Ramsdal. Og så kommer gjengen inn i en samtale om den iblant uklare sosiale situasjonen på Loftet. Alle kjenner alle litt. Men sier man alltid Hei når man møtes? Aubert forteller om da hun håndhilste på en kvinne. «Hei, har vi hilst?» spurte Aubert. «Ja, tre ganger,» svarte kvinnen.

– Det er så mange måter å gå forbi hverandre her oppe. Skalaen går fra vanlig «Hei» ned til ingenting, sier Bernhardt med et smil. Og sånn fortsetter skribentene mens jeg, som man kan gjøre her på huset, bare går. Som jeg vil. Ned trappen og nå gjennom Kafé Oslo, som har åpent. Her sitter allerede folk og spiser bakst, drikker kaffe og leser. Endelig står jeg utenfor, på «frilanstrappa», og ser at det er husets fineste plass. Herfra er det utsikt over restaurantens uteservering til kastanjetrær og andedammer i Slottsparken. Folk rusler sakte gjennom den i dag. Nesten ingen halser forbi på vei til jobb i Oslo sentrum. Turister ser nysgjerrig på Oslo. Osloboere nyter den vakreste parken i denne forunderlige By, som ingen forlader før han har faaet Mærker af den.

Annonse