Scener fra et vennskap

LONDON (Dagsavisen): Hun sitter i en sofa på Ritz hotell i London, i fasjonable Piccadilly Street der hun som 17 år gammel trøndersk skuespillerstudent i 1956 blåøyd takket ja til å bli kjørt hjem av ukjente. Liv og venninnen hadde lang vei tilbake til hybelen, de visste de ikke burde sette seg inn i en fremmed bil, men tanken på gåturen gjorde utslaget. Så gikk bildørene i lås og de fikk øye på glassveggen mellom forsetet og passasjerene.

– Jeg skrek og ropte på mamma, livredd, jeg trodde jo jeg skulle bli kidnappet. At jeg skulle havne i haremet til en arabisk sjeik, for jeg var, om jeg kan si det selv, ganske pen den gangen.

Liv Ullmann (78) ler av seg selv, og avslører at det slett ikke var håndlangere for en sjeik som kjørte bilen, men politimenn i sivil som ville gi to utenlandske studenter en lærepenge.

– Det virkelig dumme var jo at jeg ringte hjem og fortalte mamma om det. Hun ble så engstelig at hun ringte meg hver eneste dag etter det.

Noen år etter, denne gangen i Stockholm, satt den nokså ukjente Liv Ullmann og stjernen Bibi Andersson på hver sin side av en av Sveriges mest berømte menn, Ingmar Bergman, under en pressekonferanse på Grand Hotel. Et tilfeldig møte på gaten der Bergman hadde spurt Liv Ullmann om hun ville være med i en av hans filmer, utviklet seg via noen omveier til noe mer enn den først påtenkte birollen i en film som uansett ble skrinlagt. Nå kunne han stolt presentere skuespillerne for sin 21. film, «Persona». Selv om de frammøtte journalistene klok av skade aldri spådde på forhånd om Bergman ville levere et mesterverk eller en bagatell, hadde de merket seg en ting. Liv Ullmann. Året etter ble «Persona» hyllet som en av Bergmans mest komplekse og sterke filmer. Vel så mye oppmerksomhet fikk pressemeldingen som bekreftet ryktene som hadde summet lenge, at regissøren og den 20 år yngre norske hovedrollen var et par. De skilte seg på hver sin kant, Bergman fra sin da fjerde kone Käbi Laretei og Ullmann fra Jappe Stang, og flyttet sammen på Fårö nord for Gotland.

Før «Persona» var Ullmann mest kjent i Norge for litt naken hud i Edith Carlmars «Ung flukt». Nå skulle hun bli verdenskjent gjennom Ingmar Bergman, samlivet dem imellom og de i alt ti filmene de skulle lage, fra «Persona» til «Sarabande». Mellom dem blant andre «Vargtimmen», «Hviskninger og rop», «Ansikt til ansikt», «Høstsonaten» og «Scener fra et ekteskap», med motspillere som Max von Sydow og Erland Josephson. Golden Globe og en Oscar-nominasjon skulle Liv Ullmann riktignok få for rollen i Jan Troells drama «Utvandrerne» i 1971, men i fem tiår har navnet hennes vært uløselig knyttet til Bergmans.

– Vi var ikke sjenerte overfor hverandre. Og vi var barnslige. Jeg var jo veldig ung og ganske uskyldig, mens han var den store skapende og mye eldre mannen. Han kunne jo ikke være uskyldig, så gammel som han var, men likevel var han jo det, mye mer uskyldig enn noen kanskje vet. Vi var gode lekekamerater, sier Liv Ullmann når Dagsavisen møter henne i London.

Det er selvsagt Ingmar Bergman som er anledningen. Kvelden før har hun flydd inn fra Boston for å være det selvfølgelige sentrum når det bredt anlagte programmet for Ingmar Bergmans 100-årsjubileum skal legges fram for internasjonal presse. Hele 2018 og mye av det gjenstående 2017 står i den svenske filmskaperens, teaterinstruktøren og forfatterens tegn. En fullsatt pressekonferanse i den svenske ambassaden får høre om et jubileumsløft inspirert av det norske Ibsen-året. Bergman100 skal bestå av festivaler, filmer og nye bokutgivelser, en digitalisering og tilretteleggelse av alle Bergmans arbeider, hans egne skrifter og notater som skal utgis for første gang, teateroppsetninger fra Kina til Washington og mye annet. Alle fra Svensk filminstitutt til Dramaten, stiftelsen på Fårö, forlag og forskere forteller om Bergmans storhet. Og på podiet, levende engasjert og som en rød tråd gjennom det hele står Liv Ullmann og minnes Bergman, hans kunst, ordene, historiene, myten og det livet de hadde sammen. Som da han satte opp Luigi Pirandellos klassiker «Seks personer søker en forfatter» på Nationaltheatret i 1967, med Ullmann i en av rollene.

Les også: Feirer Bergman i 100

– Alle historiene som gikk om han i Oslo, som at han skal ha beordret kirkeklokkene til å stanse, er usanne. Men som instruktør fikk han alle til å føle at de spilte hovedrollen. «Jeg kan gjøre alt for deg», sa jeg til Ingmar, jeg var jo så ung, bare 26 år, «bare ikke få meg til å le». «Du skal le», var svaret jeg fikk og jeg måtte lære meg å le, i butikker, på gaten, på kafeer og hjemme sammen med min da ett år gamle datter. Jeg lo og jeg lo, hele tida. Ikke rart Linn skrev «De urolige», sier Ullmann med hint til datteren Linn Ullmanns erindringsroman om sine foreldre, med utgangspunkt i minner, samtaler og opplevelser med faren Ingmar Bergman og oppveksten med Liv. Boken skal neste dramatiseres for scenen på Dramaten i Stockholm av Pernilla August. Ullmann ler så hun får hele salen til å knekke sammen.

Slik har noen av oss sett henne utallige ganger, på en scene, omringet av folk enten som juryleder i Cannes, som prismottaker i Barcelona eller som æresgjest i Berlin med Ingmar Bergmans filmer på lerretet, hvor hun helt naturlig trollbinder en tilhørerskare som med ord og hyllest viser hvilken posisjon Liv Ullmann har internasjonalt, hvor respektert hun er som filmskaper og filmstjerne.

– Ingmar Bergman ga meg et fantastisk liv foran og bak kamera, sier hun i sofaen på Ritz.

For en gangs skyld er det nettopp Ingmar Bergman hun skal snakke om, noe som er et paradoks siden hun gjennom alle år ikke har kunnet unngå å snakke om han selv når hun ikke ville.

– Jeg har gjort mange intervjuer og de har handlet om meg selv og alt jeg har gjort for meg selv, noe jeg kan skjønne kan være kjedelig, men journalistene ender alltid opp med å spørre om Ingmar Bergman. Nå skal det handle om Ingmar, og det er fint, og så må jeg passe på at jeg ikke snakker om meg selv.

– Mange ser dere kanskje ikke løsrevet fra hverandre, i og med at du har videreført hans tekster. som for eksempel filmen og senere teaterversjonen av «Fortrolige samtaler» («Enskilda samtal»).

– Det gjør de jo ikke. Men nå skal vi ikke snakke om Liv, nå skal vi snakke om Bergman. «Nå må du ikke snakke om deg selv», sa datteren min. Det er fantastisk å få lov til å være her og delta i feiringen av hans jubileum, som skal foregå over hele verden og handle om alt fra han ble født. Og det er nok mange som ikke husker han slik vi går rundt og tror at han er husket, sier hun og blir blank i blikket slik bare Liv Ullmann kan bli.

– Jeg skulle så inderlig ønske at han levde, og hadde fått oppleve dette, for det han aller innerst inne ønsket var å være forfatter, og nå får han være det fordi det er nettopp skriveriene hans som vil få oppmerksomheten, sier Ullmann, vel vitende om at Bergman selv ville bivånt det hele på trygg avstand fra sitt hjem på Fårö.

– Han ville sagt at han kom, for det gjorde han alltid. Da vi levde sammen var det kjempepinlig for meg, fordi han sa at han skulle komme og så gjorde han ikke det likevel. Jeg husker en gang i Sorrento, på en stor filmfestival til ære for ham. Vi var invitert og skulle bo i et slott bare vi to. Jeg reiste ned i forveien, og så avlyste selvsagt han. Og der måtte jeg bo helt alene under filmfestivalen, i et slott med sånne ridderrustninger og det var grusomt fordi jeg var jo så mørkredd. Og Ingmar som ikke kom og all pinligheten rundt det ... Ja, han ville selvsagt ikke kommet hit til London heller, men nå bor jeg i det minste på Ritz, sier hun.

Bergman var ikke bare Sveriges, men en av verdens største og mest feirede filmregissører. Men store sosiale sammenhenger likte han ikke, og mot slutten av sitt liv valgte han å isolere seg på Fårö. Ullmann mener det viser hvem Bergman var. Hun beskriver en mann bundet av vaner og egne regler som levde et liv ulikt den nysgjerrige og innovative kunstneren.

– Hans siste film «Sarabande» ble innspilt digitalt, men han forsto seg ikke på de nye tekniske tingene. Jeg husker det skulle benyttes to kameraer, og han nektet. Ikke tale om! Kun ett kamera skulle han ha. Så begynte vi, men han kunne ikke stå ved siden av kameraet slik han alltid hadde gjort. Han var tvunget til å sitte i en krok og se inn i en monitor. Hans storhet besto jo i å være ved siden av kameraet og se på oss skuespillerne og på den måten være vårt første og beste publikum. Den siste dagen på innspillingen satt han i kroken sin og så inn i det digitale bildet av oss, mens jeg satt ved et bord og snakket vendt mot kameraet. Det slo meg hvor ensomt og rart det var, uten Ingmar der, men da tenkte jeg jo på meg selv, at jeg ikke fikk ha han ved siden av kameraet slik jeg alltid hadde hatt, sier hun, og forteller at han reiste seg fra stolen i hjørnet og sa takk, nydelig, da siste scenen var i boks.

– Vi skulle gå rett til en stor fest som en avslutning, men han ble bare stående ved døren. Så sa han plutselig: «jeg blir ikke med på middagen. Jeg reiser. Ha det». Han sa bare «ha det», tok privatflyet sitt og dro hjem til Fårö, og etter den dagen, gjennom nesten ti år, reiste han aldri fra Fårö igjen. Han ble en øyboer, og det ble hans sosiale liv, i sin sjel, sier hun.

Bergmans siste år på Fårö ble en nærmest selvpålagt isolasjon. Han ville ikke se mennesker, men la planer og Ullmann forteller også om en konkret filmidé med bare han, et kamera og skuespilleren som skulle henvende seg direkte til kameraet.

– Men det var jo bare snakk. Barna hans kom, jeg var der, jeg vet at Bibi Andersson var der en gang, men han ville nesten ikke se mennesker. Erland Josephson, hans nærmeste venn, fikk ikke lov til å komme, men de hadde faste telefontider da de snakket sammen. Og likevel, jeg kom til Ingmar like før han skulle dø, og over sengen hadde han hengt et stort bilde av Erland Josephson. Det overrasket meg. Jeg visste de var nære, men så nære?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv bodde Liv Ullmann på Fårö i fem år, fra hun og Ingmar ble et par under innspillingen av «Persona». Hun bodde der da hun fødte Linn Ullmann, men selve fødselen skjedde i Oslo, uten Bergman til stede. I selvbiografien «Forvandlingen» skriver Ullmann om voldsomme følelser og mørke drifter, som utdypes videre i dokumentarfilmen «Liv & Ingmar», der forholdet mellom den unge skuespilleren, Ingmars «stradivarius», og den middelaldrende regissøren, genierklært og legendarisk, gikk fra ren lykke og hengivenhet til svart sjalusi og maktbegjær. Om lidenskap, sorg, frykt og elendighet, men også et vennskap som varte livet ut både på et personlig og profesjonelt plan.

– Jeg var jo bare 25 år, jeg hadde vært skuespiller i sju år da vi flyttet dit, til Fårö, men han bygget jo en mur rundt huset fordi det kom så mange turister som ville se, sier Ullmann nå.

– Han likte ikke at jeg fikk besøk fra Norge, og alt ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Men så begynte han å lage filmer der, på Fårö, og da var filmteamet i sin egen leir og da kunne jeg være der. Ingmar og jeg opplevde øya helt forskjellig. For han var øya sjelefred og alt det som var godt for han, for meg var den merkelig og naken. Etter fem år reiste jeg, og så ble vi de beste venner, sier hun.

– Kunsten bandt oss sammen. Da kjærlighetsforholdet tok slutt fikk vi et sterkere vennskap. Jeg skjønte jo kunsten hans og hva han sa, selv om jeg ikke kunne verbalisere den slik han kunne når han skrev og lagde filmer. Jeg skjønte også at han brukte meg, at jeg var ham fordi jeg forsto ham slik han så og forsto meg. Jeg kom ofte til Fårö etter at jeg hadde reist fra han, og da var alt, også selve øya, helt annerledes. Da slapp jeg å leve med ham, jeg slapp å sitte sammen med han ved frokostbordet da han satt der med hodet i hendene, ville være i fred og tenke på sine skapelser. Vi kunne jobbe sammen og lage kunsten vår sammen, men vi behøvde ikke å være private sammen på den måten to elskende er både når de elsker og hater hverandre. Derfor sier jeg at virkelige venner ble vi da jeg reiste. Selv sa jeg aldri at jeg reiste. Vi tok aldri avskjed.

Hun husker at hun var i Roma et par år etter at hun hadde tatt med seg Linn og sakene og flyttet fra Fårö tilbake til Norge. Hun var på besøk i Roma, hun var så glad og nyforelsket, og sammenlignet Roma nå og den gangen hun var der med Bergman, men hvor han var sint, tverr og sur og ville kun spise på den samme restauranten og ellers sitte på rommet sitt. Det var den gangen de var invitert i middag til Federico Fellini, hvor Bergman snudde i døren fordi Fellini hadde invitert andre enn han og Liv.

– Men nå, tilbake i Roma, så tenkte jeg at ja, nå er det slutt. Jeg sendte til og med et brev til han der jeg skrev, «Ingmar, nu er det slutt!». Jeg var så glad, det var en god frigjørelse.

Likevel forble hun Bergmans kunstneriske muse, det Bergman selv har kalt hans «stradivarius».

Saken fortsetter under bildet.

Teaterprøver på Dramaten i Stockholm sent 60-tall. En regissør og hans muse. AFP/Pressens Bild/NTB scanpix

– Jeg beklaget overfor Ingmar på telefonen en gang at jeg alltid snakket om han i intervjuer, men fortalte at det var fordi dere journalistene alltid spør. Da svarte han: «Du forstår ikke det du Liv, du er min stradivarius», og jeg tror det var sant også. Jeg så han, jeg gjenkjente han og det var min beste evne i forhold til han, allerede fra «Persona».

– Hvor fikk du den evnen fra?

– Jeg vet ikke. Noen mennesker gjenkjenner du selv om du ikke kan forklare det. Jeg er flink til å lytte, flink til å fatte og på mange måter var vi også like selv om vi var så ulike. Min egen teori er at han brukte meg til å framstille seg selv, sier hun.

Bergmans kompliserte forhold til kvinner helt fra starten av er velkjent. Han kunne ulik noen andre sette fingeren på motsetningsforholdet mellom kvinner og menn, likevel hadde alltid mennene i hans filmer behov for en kvinne. Han sa selv at han hadde et spesielt forhold til det å arbeide med kvinnelige skuespillere, fordi de «står nærmere livet» enn menn gjør.

– Jeg tok ikke – og dette er min egen teori – roller fra Bibi eller Harriet (Andersson) eller Gunnel (Lindblom) eller Ingrid Thulin. Jeg tok faktisk roller fra Max von Sydow og Erland Josephson ved at Ingmar satte meg inn i hovedrollen og ikke dem. Som Erland sa så ofte, «ja da, jøss, jeg spiller jo bare nakken jeg, når jeg spiller med Liv». Ingmar brukte meg. Det er noen som sier at han skrev om meg, men det nærmeste jeg kan gjenkjenne meg selv i er «Scener fra et ekteskap», der har han kanskje stjålet noen enkelte skriverier. Også det med «Hviskninger og rop», hvor jeg står og ser i speilet, hvor det lille smilet og egenkjærligheten setter spor. Noen mener det var hans måte å se meg på. Men når Ingmar ble sint kunne du ikke se det på noen annen måte enn at han hadde det lille skjeve smilet. Det han beskriver gjennom speilscenen, som mange mener er en beskrivelse av Liv og ikke rollefiguren jeg spilte, er en beskrivelse av han selv.

– Har du følt det urettferdig at man snakker om Ingmar Bergman når man snakker med Liv Ullmann. Mye av det du har skapt de senere årene er løsrevet fra han?

– Det er det. Akkurat det kan iblant slå meg, og det slo Ingmar også. Jeg har laget 10–11 filmer og så har jeg regissert filmer og teaterforestillinger. Han gjorde ikke så mye mer. Han var i Tyskland i landflyktighet, og selv om han gjorde mye teater da han kom tilbake til Sverige arbeidet jo jeg absolutt hele tida, spilte teater og film overalt i verden og tilbrakte mange år av mitt liv i den tredje verden, møtt mange fabelaktige mennesker og skrevet bøker og deres historier. Jeg har jo gjort så mye mer uten Ingmar enn med Ingmar. Men på den annen side kan jeg forstå det. Han var et unikum, og jeg var, ja, jeg var Liv. Det skjønner jeg nå, når jeg nærmer meg den alderen han var, at det finnes helt spesielle mennesker, og han var en av dem. Selv om jeg har gjort alt dette andre så var det en kvinnes reise, og den er ikke så utrolig. Hans reise var utrolig.

– Mener du en kvinnes reise ikke kan oppfattes like utrolig?

– Noen kvinner kan reise inn i det helt store, men det er langt vanskeligere. Hva du enn måtte mene om Hillary Clinton, så ser man hvor vanskelig det var for henne. Det er ikke slik at jeg ikke klarte det, men det jeg har gjort er en mer vanlig kvinnereise, Jeg er veldig stolt av og står helt og holdent inne for den. Men jeg mener helt oppriktig fra mitt hjerte at den reisen han gjorde, den var større, sier hun.

– Jeg er bedre på menneske til menneske, men det han gjorde nådde flere og det vil leve mye lenger. Jeg går ikke nå rundt og kjenner på ... ja, hvorfor man ikke er mer opptatt av alt jeg har gjort, som var mye mer enn Ingmar gjorde, men jeg har aldri gjort en av de tingene som vil stå igjen slik hans verk står igjen.

Nordmenns forhold til Liv Ullmanns har alltid vært et tema. At hun skilte seg og ble sammen med Ingmar Bergman, hun som kom fra en familie der yrket skuespiller var verst tenkelige valg, har hatt gjenklang opp gjennom karrieren. Den seksuelle frigjøringen på slutten av 1960-tallet så man lite til da Ullmann fikk datteren Linn utenfor ekteskap og internasjonal suksess med Bergman. Det kom hundrevis av brev til Fårö der innholdet lik mange av dagens kommentarfelt ikke kan gjengis. Det ble så ille at hun til slutt ble tvunget til å gå offentlig ut og forsvare seg. Mange år senere snudde vinden, og Liv Ullmann skulle bli bejublet for sine egne filmer, for teaterstykker og ikke minst Riksteatrets triumfturné med «Lang dags ferd mot natt» fra lengst i nord til ytterst i sør.

– Men nu er det på vei nedover igjen, sier hun og smiler.

– Jeg hadde masse jantelov-år i Norge, så hadde jeg mange fantastiske år og da var det ikke måte på. De skulle kalle opp kinoer og kulturhus etter meg, men jeg klarer visst ikke helt å holde på det. Nå går det litt nedover, og det er greit. Det er sånn det er. Men jeg tror at det aldri vil gå nedover for Ingmar. Kanskje vil noen av filmene bli glemt, eller stemplet som dårligere enn de er husket som, men skriveriene hans, selv om de kan virke gammeldagse, de er unike, og det vil 2018 vise. Hans ord blir spilt over hele verden. Det han ofte ikke fikk ros for, hans humanisme og måte å snakke til sjelen på, vil stå igjen. Han er ikke vanskelig, det han skriver er helt direkte.

Hun forteller at tekstene hans, bøkene og dialogen har kommet i skyggen for filmene og mannen selv. Da hun satte opp «Fortrolige samtaler» var det noen skuespillere som lurte på om de ikke kunne endre litt på teksten.

– Nei, sa jeg, og de, «jammen, det er jo ikke Ibsen vi snakker om». Nei, det er ikke Ibsen, det er Ingmar Bergman, men hadde jeg sagt det, ville jeg blitt latterliggjort fordi alle kjenner jo historien om oss. Men man rører ikke på hans tekst, for det fikk vi aldri gjøre heller da vi lagde film og teater med han. Mine tekster kan man gjerne røre med når jeg står ved roret. Jeg er jo ikke Ingmar Bergman, sier hun, og legger til at skuespillere, gjerne de som hadde småroller og ville hevde seg overfor mesteren ved å stille spørsmål ved teksten eller ville vite om rollefigurenes bakgrunn, fikk sitt pass påskrevet.

– En sånn skuespillere fikk aldri lov til å komme tilbake igjen. Den eneste virkelig fantastiske skuespilleren som har stilt spørsmål ved hans tekst, var dessverre Ingrid Bergman. Hun ble jo med i filmen, «Høstsonaten», og hun er jo så nydelig og jeg beundrer henne så mye der, men gud at hun turte å si det hun sa. Ingrid Bergman sitter under en leseprøve og sier at, «men herregud Ingmar, sånt sier man jo ikke». Etterpå ville Ingmar egentlig avlyse det hele. Ikke fordi hun var slem, men fordi hun rokket ved ordene hans. Det ble aldri et vennskap mellom de to, sier Ullmann, som innrømmer at hun var enig med Ingrid Bergman og sto på hennes side under innspillingen der de to ikoniske skuespillerne framstiller et vanskelig forhold mellom mor og datter.

– Jeg syns Ingrid var så modig. Det er en lang monolog med tre manussider der jeg skjeller ut henne, og så er kameraet på henne og hun skal bare si «Elsk meg, hold om meg». Det nektet Ingrid å si. Hun ville slå meg i ansiktet og gå. Men nå har jeg forstått hva det handlet om, for nå er jeg eldre. Det han skrev som var så viktig, det er at alle de stygge ordene datteren sa til moren ikke var sanne. Det er slikt man sier når man er forarget på sin elskede eller på sin mor eller far, så står man der og lyver. Da jeg gjorde scenen for 30 år siden, så tenkte jeg på hvor flott Ingrid var fordi hun tok det på den måten, men nå skjønner jeg at hun, som var en generasjon eldre enn meg, hun forsto. Mye av det Ingmar har gjort forstår jeg bedre nå 30 år etter, fordi ordene er viktigere enn måten jeg framførte dem på, sier hun.

– Jeg har aldri skjønt hvor sensitiv han var når det gjelder ordene. Alt jeg visste var at jeg ikke kunne tulle med dem, men nå forstår jeg at ordene var sjelen hans, og det var den han ville vise oss.

Ullmann vender tilbake til det personlige og sterke vennskapsforholdet de hadde sammen helt til Bergman døde på Fårö i 2007 – det som ga henne trygghet.

– Han fikk meg til å føle at jeg var ok, men akkurat den manglende selvtilliten man har som 13-åring, som 25-, eller 40-åring, den kommer snikende igjen og igjen. Nå kommer den fordi jeg er blitt et menneske som i min alder har vanskelig for å kjenne at jeg kan hevde meg blant andre, blant dem som er unge og de som vet så mye. Hadde Ingmar levd kunne jeg ringt han, så kunne vi forstått hverandre og han kunne satt ord på det. Han ga meg absolutt trygghet på hvem jeg var og at jeg var ok.

Hun vil skrive en bok, sier hun, men ikke om ham, selv om det var så mange ting, sider og episoder som må med uansett hva hun skriver om.

– Han var litt eldre enn det jeg er nå da han gjorde «Sarabande». Jeg har lyst til å skrive om det. Jeg skrev en bok der jeg fortalte om da jeg var 13, og den 13-åringen er der ennå. Jeg er eldre, men inni oss er vi de samme, og Ingmar ga også 13-åringen i meg trygghet. Men nå er det ingen som lenger kan gi meg trygghet.

Les Dagsavisens portrett med Liv Ullmann fra 2012: Liv, død og kjærlighet