Bilde 1 av 5
Reportasje

Rjukan i rampelyset

Siden nyttår har Norge sittet klistret til TV-dramaet om tungtvannet på Vemork ved Rjukan. I morgen sendes den siste episoden, men uansett vil livet i den lille telemarksbyen aldri bli helt det samme igjen.

RJUKAN (Dagsavisen):  Vi kjører i klart vintervær langs den sølvblanke Tinnsjøen på vei til Rjukan i Telemark. Og der, like overfor veien, får vi øye på minnesteinen. På den står navnene på de 14 norske passasjerene som omkom da den dampdrevne jernbaneferja DF «Hydro» ble sprengt i filler av norske tungtvannssabotører søndag den 20. februar 1944. Nederst står også fire, navnløse tyske soldater oppført. Alle de 47 passasjerene om bord var på vei fra Rjukan til Tinnoset, der de skulle ta toget videre. De var alle helt uvitende om at ferja også fraktet fem tønner med tungtvann. En av passasjerene var fire år gamle Unni-Lise Anderson. Hun hadde vært på en Beethoven-konsert på Rjukan, og nå skulle hun hjem til Notodden sammen med foreldrene sine. Hun ble den yngste som druknet denne dramatiske dagen for over 70 år siden, og sprengningen av «Hydro» var den aller siste aksjonen som ble utført i krigens lange tvekamp mellom Hitler-Tyskland og de allierte om tungtvannet på Vemork.

I snart fem uker har nærmere 1,5 millioner nordmenn hver søndag sittet klistret til TV-dramaet «Kampen om tungtvannet». I morgen er det klart for den aller siste, og antakelig mest smertefulle, episoden, der vi får se senkningen av «Hydro» på Tinnsjøen. Skuespiller Frank Kjosås, i rollen som sjefssabotøren Knut Haukelid, kommer til å vise oss hvordan den tidsinnstilte sprengladningen ble plassert om bord i ferjen. Mens Espen Klouman Høiner, i rollen som hjernen bak aksjonene, Leif Tronstad, vil vise oss de norske sjelekvalene når de på ordre fra London satte i gang aksjonen, uten at noen av de sivile passasjerene ble varslet på forhånd.

Men en av de viktigste hovedrolleinnehaverne i hele serien er likevel den lille telemarksbyen Rjukan. Nå er vi på vei for å finne ut hvordan innbyggerne der har opplevd disse ukene i det nasjonale rampelyset. Før vi dro, snakket vi med en strålende fornøyd Tinn-ordfører Steinar Bergsland (H).

– Serien er jo en snakkis her. Den viser en historie som vi alle er stolte av her i Tinn kommune. Flere av sabotørene vokste jo opp her på Rjukan, så dette er noe som ligger godt under huden på folk. Jeg sitter sjøl klistra til TV-en hver eneste søndag. Etter hver episode må jeg google litt for å finne ut enda mer, sier han til Dagsavisen.

Ordføreren er også fornøyd med at serien nå selges til utlandet.

– Det blir selvsagt en veldig god markedsføring av Rjukan, Tinn og Telemark ute i verden!

Heller ikke Karin Røe fra «Visit­Rjukan» kunne ha vært mer fornøyd over all oppmerksomheten, og hun håper på storinnrykk av «tungtvannsturister» i månedene framover. Turisme har fra før lange tradisjoner i området, og Rjukan skal ha vært en av de første norske byene som markedsførte seg selv som eget turistmål.

– Det har alltid vært interesse for å komme hit til Rjukan, og da særlig for å se Vemork og museet der. Etter at TV-serien kom på lufta, merker vi at enda flere har lyst til å komme hit, sier hun.

Den som kanskje vet aller mest om tungtvannshistorien fra krigsårene på Rjukan, er lokalhistorikeren Tor Nicolaysen, som driver Rjukan fjellstue. Han kjente sabotørene personlig og har samarbeidet med TV-folkene bak serien.

– Regissør Per-Olav Sørensen har vært ærlig på at dette er et TV-drama og ikke en dokumentar, og dette er noe folk må være klar over. Jeg ser jo hva som er fri diktning og hva som er fakta i serien, men jeg greier likevel å nyte den på TV. Det er blitt en fantastisk serie, med spektakulære bilder og en rå historie. Jeg er spent på denne siste episoden og på hvordan de vil framstille senkningen av ferja på Tinnsjøen. La oss håpe at de ikke gjør som i Hollywood-filmen «The Heroes of Telemark», der sabotørene varslet ferjepassasjerene og reddet dem ut før eksplosjonen. For det skjedde jo ikke, sier Nicolaysen.

På veien videre langs Tinnsjøen, ikke lenge før vi svinger inn mot Rjukan, ser vi DF «Hydro»s søsterskip DF «Ammonia» ligge til kai. De to ferjene var nokså like, og «Ammonia» spiller hovedrollen som «Hydro» i morgendagens aller siste episode av «Kampen om tungtvannet». Vi blir stående og betrakte den tomme, mørke ferja, mens frostdisen driver over vannet i bakgrunnen. «Ammonia» ser gammel, shabby og merkelig tander ut. Likevel kunne altså en ferje av denne typen frakte opp til 12 jernbanevogner og inntil 120 passasjerer. Den 20. februar 1944 var det altså bare 47 passasjerer om bord. 29 av dem ble reddet av folk fra gårdene i nærheten som rykket ut for å hjelpe da de hørte den voldsomme eksplosjonen drønne utover Tinnsjøen. Senkningen av «Hydro» gjorde et dypt inntrykk på folk i Telemark under krigen, og i årene etterpå levde særlig historien om lille Unni-Lise og foreldrene hennes videre på Notodden. De skulle bare på konsert på Rjukan, men forsvant ned i dypet. Fortsatt ligger også DF «Hydro» på 430 meters dyp i Tinnsjøen.

Monica Thomter, frisør på Rjukan, var en av statistene som var med da den siste episoden av «Kampen om tungtvannet» ble spilt inn. Hun er en av telemarksbyens litt over 3.300 innbyggere, og vi treffer henne midt i hjertet av Rjukan. Vi står akkurat der det berømte solspeilet oppe på fjellet sender sine sparsomme vinterstråler ned på torget. Som kjent skygger Rjukan-fjellene for sola seks måneder i året. I bakgrunnen ruver Norsk Hydros kraftstasjon Såheim, som sammen med anlegget på Vemork dannet grunnlaget for industriproduksjonen på Rjukan tidlig på 1900-tallet. I enden av torget står industrigründer Sam Eyde på sin sokkel og betrakter oss alle med en litt skeptisk mine.

– Sønnen min og jeg spilte passasjerer på «Hydro», sier Monica Thomter.

– Vi møtte opp klokka sju om morgenen på innspillingsdagen og var ferdige langt på kveld. Vi måtte gå om bord og i land igjen mange ganger. Det var beinkaldt den dagen, og jeg holdt på å fryse i hjel! Jeg gleder meg veldig til å se siste episode på søndag. Kanskje jeg får se meg selv på TV? håper Thomter.

– Samtidig hadde jeg en liten klump i magen da vi var om bord i ferja. Jeg kunne ikke la være å tenke på passasjerene i 1944. Der satt de i båten og visste ingenting, sier Thomter.

Sønnen hennes, Tim Thomter Børjesson på 13 år, slutter seg også til oss på torget. Han kommer rett fra Rjukan ungdomsskole, der han går i åttende, og er en ekte Rjukan-patriot. Han elsker krigshistorie, og da særlig den som fant sted på Rjukan. Det var han som fikk ideen om å melde seg som statist.

– Vi måtte ha på oss tynne, gammeldagse klær, og de var ikke akkurat varme. Så vi frøs mye på båten, sier Tim, som også vet mye om Rjukans stolte industri- og arbeiderhistorie.

– Sam Eyde, det var han som grunnla Rjukan, sier Tim og nikker mot bronsestatuen.

– Men hvem er han der, da? spør Dagsavisen og peker på en annen statue lenger bort på torget, en mann med en sykkel.

– Det er Gunnar Sønsteby, han som ble kalt for «Kjakan». Han vokste opp her på Rjukan, men under krigen holdt han mest til i Oslo, sier Tim Thomter Børjesson, som har særlig en stor helt blant tungtvannssabotørene: Claus Helberg.

– Han rømte fra tyskerne, og de i England trodde han var død – men så var han ikke det! Han vokste opp her på Rjukan, og jeg har en gang vært inne i huset der han bodde, her oppe i Villaveien, sier Tim, som vet det meste om tungtvannsaksjonene på Vemork under krigen.

Hjemme har han laget sitt eget museum, der han har stilt ut gamle gjenstander og effekter han har fått av TV-folkene. Han har blant annet en fallskjermsekk av den typen tungtvannssabotørene hadde på ryggen da de ble sluppet ned over Hardangervidda.

– Og så var den ekstra spennende, den episoden som viste hvordan sabotørene hadde det oppe på vidda. Tenk at sabotørene overlevde ved å spise mose, sier Tim, som vil bo på Rjukan resten av sitt liv.

– De fleste tungtvannsgutta var fra Rjukan. Kanskje folk herfra er modigere enn andre?

Tim smiler bredt.

– Kanskje. Det er vel litt tilfeldig. Men Rjukan er jo tøffest, da!

Damene inne i Monica Thomters frisørsalong er imidlertid ikke så sikre på om Rjukan-folket er like tøffe i dag. Flere av sabotørene gikk for eksempel over 50 mil på ski til Sverige etter en av aksjonene.

– Jeg sliter alvorlig etter to kilometer på langrennsski, flirer Hilde Olsen, salongens yngste med sine 27 år.

– De kunne ikke akkurat sette seg ned underveis, på flukt fra tyskerne og si: «Nei, vet du, nå orker jeg ikke gå lenger»?

– «Nå setter vi vårs ned litt», liksom? Nei, de kunne jo ikke det, sier Olsen, som også er ekte Rjukan-patriot.

– Jeg er ekte patriot, ja. Ingen må si noe stygt om Rjukan! sier Olsen, som har vendt hjem igjen etter ti år i Telemarks «hovedstad», Skien.

– Jeg lengtet hjem. Her på Rjukan er det trygt og godt, og alle kjenner alle, på godt og vondt, selvsagt. Mange unge kommer hjem igjen etter noen år ute. Min venninnegjeng på tolv jenter, som jeg har kjent siden barnehagen, har alle kommet tilbake igjen, sier Olsen.

– Men er det jobber nok her, da?

– Jobber skulle vi absolutt hatt mer av. Noen pendler til Notodden og Kongsberg, og så er det en del som jobber i Nordsjøen. Det er også noen som ukependler til Oslo.

Hilde Olsens besteforeldre traff hverandre her på Rjukan under krigen, og som de fleste andre i byen er hun vokst opp med historier om tungtvannet på Vemork.

– Er det mulig å vokse opp på Rjukan uten å høre om tungtvannsaksjonene?

– Nei. Det er obligatorisk! smiler Olsen.

– Da jeg var liten, kunne jeg bli litt lei av alle historiene om krigen. Men jo eldre jeg blir, jo stoltere blir jeg av historien på Rjukan, sier hun til Dagsavisen.

– Alle vi på Rjukan følger med på TV-serien, selv om vi har hørt historiene hundre- og ørten ganger før. Farmoren min var veldig liten under krigen, men hun har fortalt om at hun måtte rømme i skjul da de bombet Rjukan.

– Men hva annet har Rjukan enn krigshistorie og industritradisjoner?

Damene i frisørsalongen ler og rister og på hodet av spørsmålet.

– Det er da masse som skjer her på Rjukan! utbryter daglig leder Irene Morgen, og sammen ramser damene opp navnene på en rekke festivaler som går av stabelen på Rjukan i løpet av året. Det er Kjerringsveiven, Rjukan Rockfestival og World Cup Telemark på Gaustablikk.

– Og når sola kommer tilbake i månedsskiftet mars-april, har vi solfest. Da kler vi på oss kostymer og går ut i gatene, store som små, forteller Olsen.

– Da kårer vi årets «solprins» også. Dere, hvem var det som ble solprins i fjor, da?

Ingen av damene husker hvem som ble årets solprins i fjor. Men de avviser på det sterkeste at folk på Rjukan henger med hodet bare fordi de lever uten sol seks måneder i året.

Selv om vi har sittet og sett det majestetiske Vemork-anlegget på skjermen i hver episode av «Kampen om tungtvannet» siden nyttår, er den gamle kraftstasjonen likevel et mektig syn når vi kommer kjørende opp fra Rjukan. Det berømte juvet stuper bratt ned, og på nært hold er det sterkt å tenke på at tungtvannssabotørene sto på ski ned der den kvelden de skulle sprenge Vemork, den 27. februar 1943. Nede på den smale brua treffer vi tilfeldig på en gjeng moderne «sabotører», en gruppe soldater fra Luftforsvarets flytaktiske skole. De er på vinterøvelse, og en av dem er i ferd med å rappellere ned fra brua. Forsvaret har lange tradisjoner i området, her det bratte fjell, skiterreng og gode treningsforhold, pluss at historien om tungtvannsguttas innsats kan inspirere rekruttene i dag.

– Jeg har sett hver eneste episode av «Kampen om tungtvannet», sier Per Morten Strømmen, en av de ansvarlige for vinteoverlevelseskurset.

– Men vi i Forsvaret er kanskje mer opptatt av de fysiske detaljene enn av selve dramaet. Ta flukthistorien til Claus Helberg, den var det veldig lite om i serien, mener Strømmen.

– Det var jo en prestasjon av de sjeldne, han rømte med brukket arm og mye mer primitivt utstyrt enn vi er i dag. Vi bruker slike historier til å motivere soldatene: Når du tror du er sliten, så er du jo egentlig ikke det, sier Strømmen til Dagsavisen.

Oberstløytnant Christian Waldemo er enig:

– Tungtvannsaksjonene viser hva som er mulig for et menneske som er motivert. Man gir ikke opp selv om ting kan virke håpløst, sier han til Dagsavisen.

Soldat Lars Sandvik har nå fått på seg sikkerhetsutstyret og henger utfor kanten, klar til å rappellere 80 meter ned i juvet.

– På en skala fra én til ti, hvor redd er du nå? erter kameratene på brua.

– Åtte, sier Sandvik og smiler skjevt.

Så forsvinner han ned i dypet.

Inne på Vemork-anlegget er det industriarbeider- og krigsmuseum. Daglig leder Runar Lia kan fortelle om en nesten «ekstrem interesse» for Vemork og museet de siste ukene.

– Disse ukene etter at «Kampen om tungtvannet» begynte på TV, har det vært mye presse og folk på døra, sier Lia.

Bare denne siste uka har VG Nett sendt direkte fra Vemork, og onsdag kveld var en stor debatt inne i industrihallen, direktesendt via NRK Telemark. I museumsbutikken kan du få kjøpt bøker om tungtvannssabotørene samt Hollywood-filmen «The Heroes from Telemark» og «Kampen om tungtvannet», den norske filmen fra 1948.

– Den norske filmen er den beste og mest sannferdige, sier Hanne Hovden Formo, som jobber i museet.

Hun er ekte Rjukan-jente, og når hun viser fram utstillingen «Helter i Telemark», ser vi hennes egen grandonkel Halvor Røysland i «heltegalleriet» på veggen. Han var redaktør for den illegale avisen Baunen under krigen.

Som alle andre på Rjukan er Formo vokst opp med tungtvanns- og krigshistorie, og hun påpeker at det ikke bare var sabotørene vi ser fremstilt på TV som var med i motstandsfronten.

– Det var mange mennesker, også kvinner, som utgjorde et stort og viktig nettverk for at sabotørene kunne gjennomføre aksjonene sine, sier hun og peker på alle ansiktene på helteveggen.

– Mange her på Rjukan har besteforeldre som kjente disse heltene eller som deltok i motstandsarbeid sjøl. Disse historiene har vi hørt siden vi var små, og vi føler jo et eierskap til dem. Krigen, arbeiderne og motstanden, det er det vi er stolte av her. Og vi kjemper fortsatt hardt for det som er vårt. Vi kjempa i mange år for sykehuset vårt, før det ble lagt ned. Vi dro 3.000 mennesker inn til Oslo for å demonstrere, sier Formo.

– Nå har vi søkt for å komme på Unescos verdensarvliste, fordi vi har de arkitekttegnede bygningene fra Hydros storhetstid. Kommer vi på lista, vil det bringe fram alt det andre vi har. Vi har Rjukanbanen, vi har museet, vi har veldig mye, sier Formo.
– Nå som TV-serien skal selges til utlandet, da vil i alle fall Rjukan komme på verdenskartet?
– Ja. Jeg tror den er solgt til 15 land! Jeg håper det vil trekke mer folk hit. Den historien vi har, den får du ikke noe annet sted, sier Formo, som så mange andre i byen har sittet klistret til skjermen hver søndag disse ukene etter nyttår.
– Men da den episoden med bombingen av Rjukan ble sendt, orket ikke mormoren min å se. Hun fikk helt vondt i magen og gikk heller og la seg. Hun var lita da dette skjedde og satt i bomberom, sier Formo.

22 mennesker ble drept på Rjukan den dagen Vemork ble bombet. Amerikanske bombefly slapp til sammen 711 bomber over området. Datoen 16. november 1943 regnes fortsatt som den svarteste dagen i Rjukans historie. Da «Hydro» ble senket på Tinnsjøen året etter, var flere av de omkomne også fra Rjukan. Norsk Industris leder og Rjukan-gutt Stein Lier-Hansen er sønn av en sabotørene på ferja. Han har fortalt VG at familien hans mottok trusler i årene etterpå, trolig fra folk som sto de omkomne nær.

Hanne Hovden Formo mener likevel solidariteten med sabotørene var overveiende sterk på Rjukan og at det er vanskelig for oss i dag å sette seg inn i det moralske dilemmaet sabotørene sto overfor den gangen.

– For oss i dag er det lite som står på spill. Vi trenger ikke ta slike valg. Vi må ingenting, for vi er så bortskjemte, sier Formo.

På veien tilbake fra Rjukan kjører vi igjen langs Tinnsjøen, denne gangen i retning Oslo. Igjen passerer vi DF «Ammonia», som ligger der så stille og taus ved kai. Men i morgen spiller «Ammonia» hovedrollen i den aller siste episoden av «Kampen om tungtvannet». Kanskje vil Monica Thomter og sønnen Tim være med der, kanskje er de blitt klipt bort. Og når episoden er slutt, er Rjukan ute av det nasjonale rampelyset for denne gangen.

Mer fra: Reportasje