Bilde 1 av 11
Reportasje

Redselsnatten på Scandinavian Star

Natt til 7. april i palmehelgen 1990 våknet Norge opp til nyheten om brann på danskebåten «Scandinavian Star», og at flere hundre mennesker var savnet. Først nå kan det gå mot et svar på hvem som sto bak mordbrannen.

Denne reportasjen har tidligere stått på trykk.

6. april 1990. 14 år gamle Vidar Malvik Skillingsås fra Blystadlia i Rælingen skal snart gå om bord. Han skal på sin aller første ferietur til utlandet uten foreldre, og han gleder seg. Det er stas å få reise alene uten mamma og pappa. Han føler seg jo stor nok. Om en måned skal han konfirmeres, og i september fyller han 15 år. Han skal dessuten dra sammen med trenere og lagkameratene sine fra friidrettslaget på Strømmen. De skal tilbringe påsken på treningsleir i Århus i Danmark, og for å komme dit skal de ta danskebåten til Frederikshavn. Moren hans var likevel litt urolig på forhånd, slik mødre ofte er, men også fordi hun følte skepsis til rederiet. «Ring når du kommer fram, da», sa hun. Det var alt hun kunne håpe på, i en tid der folk flest ikke hadde mobiltelefoner. «Det er jo ikke noen vits i å ringe. Hvis det skjer noe, så kommer det på nyhetene», spøkte Vidar.

Så gikk 14-åringen om bord i «Scandinavian Star».

De hadde stått i lang kø for å komme inn. Det var kaotisk under innsjekkingen denne dagen, og båten skulle bli tre timer forsinket ut fra kaia i Oslo. Vidar fikk til slutt tildelt en lugar han skulle dele med tre kamerater. Like etter seilte båten ut gjennom Oslofjorden, stappfull av forventningsfulle påsketurister. Dette var starten på palmehelgen og det var derfor ekstra mange familier om bord, pluss altså en god del ungdommer som skulle til Danmark, som Vidar. De passerte Færder fyr, kom seg ut i Skagerrak, og det mørknet der ute på havet. Vidar og kameratene la seg i lugaren.

Like etter klokka 2 om natta fikk Vidar og en av kameratene hans nok. De fikk ikke sove, de syns det var varmt og dårlig luft i den lille lugaren, der fire gutter lå i køyesenger og skravla. Nå ville de gå opp på dekk for å trekke litt frisk luft. De gikk ut i korridoren, og bort tverrgangen på vei mot trappa. Akkurat idet de skulle gå opp trappa, traff de på to andre gutter fra friidrettslaget. Mens de sto og prata, så de plutselig grå røyk sive opp fra dekket under. Da løp de til resepsjonen og sa fra om at de trodde det var brann. Damen i resepsjonen ville først ikke helt tro på dem, tenkte kanskje at ungdommene tulla med henne, og ingen brannalarm har gått av. Men da røyken kom sivende inn i resepsjonsområdet, skjønte hun alvoret. Hun ringte opp til brua for å si at det brant om bord på «Scandinavian Star».

– Løp opp på dekk, så skal jeg si fra til de andre, sa Vidar til kameratene.

Selv løp han i retning lugaren sin, der de to andre kameratene lå. I korridoren ble han møtt av en vegg av røyk. Han husket plutselig noe han hadde lest i en sikkerhetsbrosjyre på et fly en gang, og han hadde også hørt noe om det på skolen: Når det brenner stiger den kvelende røyken opp, og da er lufta friskest nede ved gulvet. Han la seg ned på alle fire, og krabba bort til lugaren sin. Han varslet de to andre guttene, og da han hørte at de hadde stått opp, snudde han og var på vei tilbake. På veien fikk han varsla treneren sin også. Da han kom til midten av trappa på vei opp til dekket, var det blitt enda mer røyk, Vidar tok et åndedrag og tenkte for seg selv: «Blir jeg stående her komme jeg til å dø». Så han snudde for å løpe ned igjen, men besvimte på vei ned trappa. Da han kom til seg selv igjen, lå han på gulvet i resepsjonsområdet. Han fant seg selv holde i døra inn til et kott, og der inne var det fortsatt frisk luft. Han kom seg inn, men besvimte igjen. Da han igjen våknet, tittet han ut av døra. Der lå det en voksen mann på gulvet, bare ikledd underbukse og hvit singlet. Omtåket løp Vidar forbi ham, og kom ut på dekk. Der klarnet tankene, og han kom på at han burde sjekke om mannen var i live. Vidar løp derfor inn i den brennende båten igjen.

På vei ned fikk han se mannen komme opp trappa. Han hadde våkna av seg selv. Vidar kjente en stor lettelse. Ute på dekk så han seg om etter en ledig plass i en livbåt. Det var tilløp til panikk og knuffing i trengselen for å komme seg med livbåtene. Vidar kunne se noen voksne menn helt miste kontrollen, menn som skubbet alle andre unna for å komme først fram. Han bestemte seg for en av livbåtene lengst bak. Der så det roligere ut.

Heller ikke Grete Holen fra Oslo, som var 39 år gammel denne påsken i 1990, lå og sov i lugaren sin da brannen brøt ut. Det vil si, hun var i lugaren og hun hadde lagt seg ved midnatt, etter at hun hadde sett ferdig showet om bord. Grete Holen var en tidligere lærer som jobbet med opplæring av skoleledere, og nå var hun på vei for å besøke kjæresten sin i Århus i Danmark. Kjæresten skulle feire sin 40-årsdag, og Holen reiste dit alene, men delte lugar med en fremmed, tysk dame. I likhet med Vidar Malvik Skillingsås’ mor, følte også hun en viss uro før hun skulle gå om bord i «Scandinavian Star» denne fredag 6. april. Ikke en mors udefinerbare uro, men mer den uroen en voksen føler når hun gjør seg sine egne observasjoner.

Grete Holen hadde reist med danskebåten mange ganger før, men dette rederiet var nytt for henne, og «Scandinavian Star» hadde nettopp blitt satt inn på ruta mellom Oslo og Frederikshavn. Hun fikk en rar følelse allerede da hun kjøpte billetter dagen før avgang. Der ble navnet hennes ført inn i passasjerlisten for hånd. Det hele ga et provisorisk og tilfeldig inntrykk, og det skulle vise seg at også ombordstigningen ble preget av forsinkelser og lange køer. Følelsen av uro ble forsterket da Grete til slutt kom inn i «Scandinavian Star». Innvendig lignet båten nærmest et anleggsområde, det noe var halvferdig og noe ikke gang påbegynt. Det var avflasset maling og det var ledninger som stakk ut. Hva slags båt var dette, egentlig?

Holen ble først tildelt en lugar langt under dekk, men nøkkelen var ennå ikke klar. Hun maste om dette flere ganger, men fortsatt var den ikke å få. Til slutt ble hun så ergerlig at hun fikk mast seg til en annen lugar, som lå på 5. dekk, like ved resepsjonen. Hun fikk utlevert nøkkelen til lugar nummer 500. Der la hun seg til å sove etter showet. Etter å ha sovet en stund, bråvåknet hun av «noe spetakkel» utenfor i korridoren. Etter mange danskebåtturer regnet hun oppgitt med at det var fulle folk som var på vei til lugarene sine for å legge seg, og resolutt sto hun opp for å rope noe i retning av: «Det må da være mulig å vise litt hensyn til oss som sover?!» Men da hun stakk hodet ut av døra, var korridoren bekmørk og hun så røyk velte innover. Hun skjønte straks at det var alvor, og at det var brann. Hun vekket sin tyske medpassasjer, og de to kvinnene fuktet først håndklær som de la rundt halsen, tenkt som en beskyttelse mot røyk og varme. Grete Holen fikk også nappet med seg den lille overnattingsbagen sin. Den tyske damen forsvant for å se etter kjæresten sin, som bodde i en annen lugar, og Grete kom alene ut på dekk. Alt var uvirkelig, hun gikk liksom på siden av seg selv. Hun så seg om etter en ledig livbåt.

Både Vidar Malvik Skillingsås og Grete Holen fant en plass i hver sin livbåt. Begge opplevde at livbåtene ble låret ned til sjøen, men at de så ble hengende der fordi ingen av passasjerene visste hvordan de skulle løsne dem fra vaierne. Mannskapene var ikke å se. Vidars livbåt roterte rundt den bakerste vaieren, og hver gang livbåten traff skipssiden, slo det gnister. Til slutt kom livbåtene endelig ordentlig ned i sjøen, og de begynte å drive av gårde med havstrømmene. Bort fra «Scandinavian Star».

Nå, på litt avstand, begynte passasjerene i livbåtene å forstå omfanget av katastrofen. Båten sto i brann. Flammer og tjukk røyk sto ut fra skipssiden, akkurat fra det området der Grete og Vidars lugarer lå. Grete satt og holdt rundt en gammel dame, Vidar satt sammen med noen av kameratene sine fra friidrettslaget, og med treneren sin som hadde vondt etter en brannskade. Vidar la merke til noen voksne i livbåten som så ut som om de kom rett fra baren. De hadde sittet i lystig lag, og nå var de plutselig i en livbåt ute på Skagerrak, mens båten sto i full brann. En av dem ville tenne seg en røyk, men de andre sa til ham det kanskje ikke «passet seg» akkurat nå, husker Vidar. I et par-tre timer lå de der og drev, og kunne se alt som skjedde rundt «Scandinavian Star»: Andre båter som kom til for å hjelpe, redningshelikoptre som begynte å svirre over dem. De lyste ned på livbåtene, for å sjekke at passasjerene var i live og trygge, og dro videre for å hjelpe andre. Til slutt kom det norske lasteskipet «Radnes» og plukket opp både Vidar og Grete og de andre i livbåtene. «Radnes» satte kursen tilbake til Norge, til Sandefjord. På veien hørte de på radioen at «Scandinavian Star» var toppsak på nyhetene. Det kom som det sjokk på dem at man fryktet mange omkomne. Først da gikk det store alvoret opp for dem. Hva var det de hadde vært med på?

I Sandefjord ga Grete Holen sine første intervjuer som overlevende til norsk radio, mens Vidar ble intervjuet i Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen), under tittelen: «Vidar oppdaget brannen først».

– Jeg og kameraten min skulle opp på bakre dekk for å trekke frisk luft, da vi oppdaget røyk fra underetasjen, fortalte han A-pressens journalist.

Utpå formiddagen fikk alle de evakuerte fra «Scandinavian Star» ringe hjem til sine nærmeste for å si at de var i live. Men Grete Holen ringte ikke først til kjæresten sin i Danmark, eller til moren sin. Hun ringte til sin nære venninne Marianne Butenschøn, som et par års tid senere skulle bli hennes kjæreste og partner. Det var også Marianne som kom og hentet henne i Sandefjord. Dagbladets fotograf fanger opp det følelsesladede øyeblikket de da de to kvinnene ble gjenforent i en varm klem på kaia. «Møttes etter timer i uvisshet», sto det.

Vidar Malvik Skillingsås ringte hjem til moren sin. Samme morgen, i sekstida, hadde en fra friidrettslaget ringt hjem til familien og sagt at det brant om bord på sønnens båt, «Scandinavian Star». Noen hadde observert at Vidar gikk inn i den brennende båten igjen, men etter det var det ingen som visste noe mer om ham. Nå var klokka snart 11 om formiddagen, og saken hadde dundret og gått på nyhetene hele morgenen. Endelig ringte telefonen hjemme hos moren. Der var sønnens stemme. «Det er Vidar», fikk han fram. I den andre enden hørte Vidar at moren gråt av lettelse.

Først dagen etter fikk Vidar vite at tre av lagkameratene hans fra friidrettslaget døde om bord. Grete Holen hørte etter hvert at den amerikanske sangeren hun hadde lyttet så imponert til under kveldsshowet på båten, omkom om bord, men at den tyske lugarvennen og hennes kjæreste overlevde. Av 383 passasjerer og 99 besetningsmedlemmer, døde 159 mennesker denne redselsnatten i Skagerrak, 7. april 1990. 136 av de omkomne var norske, men det var også svensker, dansker og passasjerer fra Storbritannia, Portugal, Spania og USA. Nyheten om brannen sendte sjokkbølger gjennom Skandinavia, og folk satt lammet foran TV-apparatene og så den brennende båten bli slept inn til Lysekil i Sverige. Der fortsatte den å brenne. Lenge. Allerede i løpet av lørdag 7. april kom de første påstandene i mediene om at brannen måtte være påsatt, siden det var flere av dem som oppsto på forskjellige steder i båten og til ulike tider, også etter at båten var på vei med de omkomne til Lysekil. Mandagen etter hadde Arbeiderbladet denne tittelen på førstesiden: «Hvem drepte 200 mennesker?»

Mars 2016. Igjen står Vidar Malvik Skillingsås på kaia i Oslo og venter på å komme om bord i en båt. Men denne gangen er han ikke 14 år og på vei ut på sin første utenlandsreise uten foreldrene. Det har gått 26 år siden 7. april 1990, Vidar fyller 41 til høsten, og er blitt en voksen mann som jobber i Forsvaret og bor på Elverum. Bak seg har han et allerede langt yrkesliv, med i alt tre tjenesteopphold i Afghanistan. Denne gangen skal han heller ikke reise med en tvilsom, utrangert gammel danskeferje, men med en av Color Lines prangende Kiel-båter. Dagsavisen møter ham når han skal på samling og debrifing på Kiel-ferja sammen med andre norske veteraner som har tjenestegjort i utlandet. Det skal bli både alvor og jobb, og litt sosialt. Vidar har allerede truffet en av kollegene i avgangshallen, og ser ut som om han gleder seg til turen. Han har reist med båt mange ganger siden redselsnatten om bord på «Scandinavian Star», men han gjør som han også gjorde som 14-åring da han skulle reise med «Scandinavian Star»: Han gjør seg kjent med båten først, og sjekker alltid hvor nødutgangene er.

– Tenk at du sa til moren din før du reiste, at «hun nok fikk høre det på nyhetene» om det skjedde noe med båten?

– Ja, det gikk virkelig troll i ord, sier Vidar Malvik Skillingsås.

– Jeg husker veldig godt at jeg sa det. Når man er 14 år blir man jo litt oppgitt over mødres mas om «å ringe når man kommer fram», smiler Vidar.

Selv om det har gått 26 år, er det ganske lett å kjenne ham igjen fra pressebildet i Arbeiderbladet i 1990. Den gangen ble han beskrevet som rolig og sindig da han fortalte om det dramatiske han hadde opplevd. Slik framstår han i dag også, rolig og sindig når han forteller.

– En måned etter brannen sto jeg til konfirmasjon, og i konfirmasjonstalen sa moren min at hun syns jeg hadde blitt voksen bare på de ukene som hadde gått siden brannen, sier Vidar, og legger til:

– Ja, jeg ble nok fort voksen. Jeg så annerledes på ting etterpå.

I tida etter brannkatastrofen slet Vidar med skyldfølelse. Tre av lagkameratene hans døde, og de bodde i lugaren ved siden av hans. Kunne han ha rukket å varsle flere da han krøp gjennom korridoren?

– De bodde ved siden av oss, og jeg tenkte på at jeg kunne ha krabba til en lugar til. Det hadde jeg sikkert klart, tenkte jeg. Det var en tung byrde i etterkant, at jeg ikke fikk gjort noe mer, sier Vidar.

– Men så var friidrettslaget mitt flink til å samle folk etterpå. Der traff jeg foreldre og søsken til de som omkom. Flere av dem kom bort til meg for å trøste, si at de ikke lasta meg. Det hjalp veldig, og jeg lærte å leve med at de valgene jeg tok der og da, skjedde ut fra spesielle forutsetninger, sier Vidar.

De var fire gutter som først varslet resepsjonen om brannen. Men i avisene ble Vidar omtalt som gutten som kan ha vært den første til å varsle om brannen, og dessuten «helten på 14» som fikk vekket lagkameratene som lå og sov. Senere fikk han «Redd et liv-prisen» for sin innsats, og 16 år gammel ble han med i den norske støttegruppen for de overlevende og pårørende etter «Scandinavian Star». Og kanskje var det ikke så tilfeldig at han havnet nettopp i Forsvaret?

– Du er handlekraftig i krisesituasjoner?

– Ja, det var en av de tingene jeg tenkte på før jeg dro til Afghanistan første gang. Når man skal være leder og ha ansvar for folk, så er man spent på om man kan klare det i det kritiske situasjoner. Da tenkte jeg tilbake på det som skjedde på båten. «Jeg klarte å holde hodet kaldt da, i hvert fall», tenkte jeg.

– Du løp inn i den brennende båten igjen to ganger – et vanlig overlevelsesinstinkt ville vel kanskje være å komme deg opp på dekk med en gang?

– Jo, men mitt instinkt sa meg at jeg måtte løpe inn igjen, sier Vidar.

– Man reagerer nok kanskje annerledes enn man tror i slike situasjoner, sier Vidar.

– For meg gikk alt i ett, den ene hendelsen fulgte på den andre. Rent emosjonelt var det sikkert verre for foreldrene mine som satt hjemme i uvisse. Faren min har fortalt meg at han bare satt lenge i en stol. Så begynte han å tørke støv – av ting som ikke var særlig støvete! Han trengte å være i aktivitet i ventetida.

Ikke lenge etter konfirmasjonen, i slutten av mai 1990, ble Vidar med andre overlevende og pårørende på en minnetur forbi det stedet i Skagerrak der «Scandinavian Star» begynte å brenne, omtrent 30 nautiske mil sør for Færder fyr. Nærmere 300 mennesker var med «King of Scandinavia» på denne minneturen til København, omgitt av ekstra brann- og sikkerhetsvakter og hjelpere. Vidar reiste uten foreldrene denne gangen også, og på dekk sto han sammen med de andre og hørte Grete Holen lese en egenskrevet tale, mens de alle så utover det stille Skagerrak:

«Det er natt på havet. Det er mørkt i verden, denne kvelden. Men gjenskinnet av katastrofebrannen gir oss lys nok til å skue bølgetoppene av vår endeløse sorg – og vår fortvilelse. Noen av oss overlevde. Meningsløst mange døde. Katastrofen er total og smerten grenseløs. Ingen kan trøste oss, for det sitter i oss ennå. Lenge vil det sitte – alltid! Det er natt på havet. Det er mørkt i verden».

Det er Aftenposten som gjengir denne talen. Slik begynte Grete Holens lange liv som den norske støttegruppens egen huspoet. Mange er de diktene og talene hun har skrevet til minnemarkeringene som har fulgt i årene etterpå, den største i fjor på 25-årsdagen, med dronning og statsminister til stede. Det er en strofe fra hennes dikt, skrevet til 5-årsmarkeringen i 1995, som står inngravert på minnesmerket nede ved Akershuskaia. Det kom omsider opp i 2006, etter mange års kamp:

«Aldri glemmer vi april

Tenne vil vi gjerne

selv en stjerne

gnistrende til ære

for de mange kjære

Brenne skal den

som et evig monument

Nå må vi lære

det som har hendt

må aldri, aldri skje igjen!»

– Det har kanskje vært min måte å komme igjennom dette på, å sette ord på det, sier Grete Holen, som vi treffer hjemme på Grefsen. Her bor hun sammen med Marianne Butenschøn, som altså var den første hun ringte til om morgenen 7. april 1990. Forholdet deres startet der og da på kaia i Sandefjord, da Marianne kom for å hente henne, og i 1993 var de blant de aller første i landet som inngikk partnerskap, samme dag som vennene Kim Friele og Wenche Lowzow.

– Ved å sette ord på mine opplevelser og følelser, har jeg samtidig fått jobbet med mitt. Jeg har vært veldig aktiv på støttegruppens mange arrangementer, og i begynnelsen fikk jeg litt kjeft av psykologene for at jeg ikke tok godt nok vare på meg selv. Det virket sikkert som om jeg hadde glemt at jeg selv hadde vært med på denne båten, smiler Grete.

– Men jeg er kjempeglad for at jeg har fått en sånn rolle, og jeg stiller gjerne opp ved enhver anledning. Det er viktig at mediene bidrar til at saken holdes varm til vi – og hele samfunnet – har fått svar på hvem som kan ha hatt nytte av at skipet begynte å brenne den gang.

For saken om brannen på «Scandinavian Star» ble Norges Palme-sak: Lange og mislykkede forsøk på å finne den eller de skyldige som tente på den natten, forsøk på å avdekke de kompliserte eierforholdene, for å plassert ansvaret for 159 menneskers død. En dansk lastebilsjåfør som selv omkom, fikk først skylden, men ble renvasket i fjor. Selv nå, etter 26 år og etter flere runder med politietterforskning, rettssaker, bøker, dokumentarer og perioder med politisk press mot både danske og norske myndigheter fra støttegruppenes side, så vet vi fortsatt ikke hvem som begikk det Grete Holen omtaler som «Norgeshistoriens verste forbrytelse til havs».

Hun vegrer seg for å kalle dette «en ulykke», for det var det ikke, mener hun. Da de satt om bord på lasteskipet «Radnes», på vei til Sandefjord om morgenen 7. april 1990, kjente Grete på en indre harme. Hun følte seg ikke som et offer for en ulykke, men for en forbrytelse. Passasjerene som gikk om bord i «Scandinavian Star», hadde intetanende og uskyldig vandret rett inn i en dødsfelle.

Hele familier på påsketur ble utslettet den natten, gjerne både mor, far, besteforeldre og barnebarn. Ungdommer og små barn helt ned i spedbarnsalderen døde. Over hele landet følte folk seg berørt etter det smertelige tapet av familiemedlemmer, venner, kolleger og bekjente. Det som også bidro til fortvilelsen, var de ufullstendige og håndskrevne listene over passasjerer. Det tok så altfor lang tid før de pårørende fikk klare svar på hvem som levde og hvem som var død. Da alle de omkomne til slutt ble identifisert, rullet navnene over TV-skjermene, til sørgemusikk. Påsken 1990 sto virkelig i sorgens tegn, både i Norge, Sverige og Danmark. Den lille havnebyen Lysekil i Sverige, der den utbrente «Scandinavian Star» lå til kai, fikk hele verdens medieoppmerksomhet rettet mot seg.

– Det var ugler i mosen fra første stund, fra da jeg kjøpte billetten, sier Grete Holen hjemme på Grefsen.

– Jeg så også at det var mye rot og tull og tøys da jeg gikk om bord, og det var lett å tenke: «Herregud, dette tør jeg ikke». Men du drar jo, likevel! Du forlater ikke båten, men blir med allikevel. Du stoler tross alt på at de ansvarlige har det meste under kontroll, sier Grete, og legger til:

– En har ikke fantasi til å tro at det vil kunne komme til å skje en katastrofe.

Grete Holen har i mange år vært aktiv i støttegruppen etter «Scandinavian Star». Jan Harsem, som greide å redde sin ett år gamle sønn, men mistet sin gravide kone i skipsbrannen, har også hele tida spilt en sentral rolle i gruppen.

– Han har stått veldig på for å få igangsatt både en ny politietterforskning, og en offentlig gransking, sier Grete.

Også andre grupperinger, blant annet en uavhengig stiftelse, har krevd ny etterforskning av brannen på «Scandinavian Star». De siste to årene er det blitt stor bevegelse i saken, mer enn det har vært på mange år. I 2013 la en gruppe uavhengige eksperter fram resultatet av en ny gjennomgang av alt materiale, og krevde at Stortinget må granske hele saken i sin fulle bredde. I fjor ble derfor en granskningskommisjon nedsatt av Stortinget. Den skal levere sin rapport innen 1. juni 2017. Nå er også foreldelsesfristen for å stille noen til ansvar for mordbrann opphevet, og det vakte oppsikt da Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold for snart to år siden gikk imot anbefalingene til sin egen prosjektgruppe, og gjenåpnet etterforskningen. Den pågår fortsatt.

Denne uka stilte dessuten den danske, tidligere sjøfartsinspektøren Flemming Thue Jensen til rettslig avhør i byretten i København. Det skjedde for lukkede dører, men norsk politi var til stede. Thue Jensen hevder at han vet hvem som sto bak brannen på «Scandinavian Star»: To eller tre av besetningsmedlemmene, som ledd i «en djevelsk plan» om forsikringssvindel. Han var blant de første som kom om bord i båten i Lysekil 8. april 1990, og mener han så tegn på sabotasje og flere branner. Thue Jensen sier han ikke har tillit til det norske politiet, men har forklart seg for kommisjonen.

– Så nå, foran 26-årsdagen for katastrofen, føles det som om noe er i ferd med å løsne i denne saken?

– Ja, og ikke minst med tanke på at den danske sjøfartsinspektøren plutselig sto fram og sa han vet hvem som satte båten i brann, sier Grete.

– Det der slo ned som en bombe hos oss i støttegruppa! Nå har det stått fram en danske til, også han jobbet tidligere for danske sjøfartsmyndigheter. Dette er noe som er blitt sagt og påstått før, men det er alltid blitt avvist, hevder hun.

Grete Holen og mange av de andre overlevende og etterlatte har følt seg både avvist og bagatellisert av myndighetene, i disse tiårene som har gått siden 1990.

– Flemming Thue Jensen har altså gått og båret på dette i 26 år. Han sier at han prøvde å si fra om sine mistanker den gangen, men at han ikke ble hørt. Mange tenker vel at politiet ikke har gjort verdens beste jobb, sier Holen, som håper at det norske politiet ikke «stryker til eksamen» nok en gang, men tar høyde for den nye informasjonen som har kommet om flere branner og årsakene til disse.

– Om det løsner i denne saken, og vi faktisk får et svar, så er det fordi så mange mennesker utenfor politiet har jobbet hardt med å få gjenopptatt saken. For her er det ikke noen som bare har vært uheldig og mistet en fyrstikk – dette er det noen som har villet. Personlig tror jeg noen var ute etter forsikringspengene.

– Tror du virkelig noen satte seg ned og planla å drepe alle disse menneskene?

– Jeg velger å tro at ingen hadde planlagt at alle om bord skulle dø. Jeg tror noe gikk galt. Men ingen kan vel sette i gang noe slikt, uten å risikere at noen dør. De hadde kanskje trodd at de fleste ville bli reddet, spør Grete.

– Det er altså ikke bare vi som overlevde og de etterlatte som trenger svar. Jeg mener samfunnet også bør få svar på hvordan dette kunne hende. Hvordan skal vi ellers kunne unngå at noe slikt skjer igjen?

Grete Holen har fortsatt nøkkelen til lugar nummer 500 på «Scandinavian Star». Hun kaller den «sin nøkkel til livet». Hadde hun ikke fått bytte til en lugar høyere opp i båten, tror hun det hadde gått galt.

Mars 2016. Tilbake på kaia i Oslo står Vidar Malvik Skillingsås og speider utover havet. Det er god tid før båten skal gå, klokka er bare halv ti på formiddagen, og avgang mot Kiel er ikke før klokka to. Men der ser han Kiel-ferja fra Color Line komme sigende mot land. Snart skal han gå om bord sammen med sine kolleger fra Forsvaret, de som også har tjenestegjort i utlandet, slik som ham. Siste gang han kom fra Afghanistan, var i fjor sommer, etter å ha tjenestegjort ved et operasjonssenter i Kabul. Nå skal han debrifes.

– Jeg føler at jeg taklet det å være ute i felten på en bra måte. Jeg har også forsonet meg med det som skjedde på «Scandinavian Star». Jeg kan godt forstå det om resten av befolkningen er lei av å høre om den saken. Men når man har vært med på noe sånt, og nesten mistet livet, så vil man gjerne at sannheten om hva som skjedde skal komme fram. Ikke minst med tanke på den lastebilsjåføren som urettmessig fikk skylda, det har nok vært en tung bør å bære for familien hans. Og hvis det var en forsikringssvindel: Det er ille om folk har dødd på grunn av penger, sier Vidar Malvik Skillingsås, som nå har møtt en kollega som skal samme vei som ham. Så tar de farvel. Og går om bord i båten.

Mer fra: Reportasje