Annonse
Geir Hilmarsen var styrkesjef på «Siem Pilot» og ledet fem operasjoner i fjor.

Redningsoperasjon i fare

Mannskapene på «Siem Pilot» og «Peter Henry von Koss» har reddet titusener av mennesker fra drukningsdøden. Det vil de fortsette med, men nå vurderer regjeringen å avslutte det norske bidraget til redningsoperasjonen i Middelhavet.

Annonse
Reportasjen

 

«975 reddet i løpet av de siste dagene. Nå er 975 blitt 976. En liten gutt er født om bord. Alt bra med mor og barn.»

Sist uke la Kripos ut denne meldingen på Twitter sammen med et bilde av den nyfødte. Det var en gledens dag om bord på «Siem Pilot». En vellykket redningsoperasjon, en vellykket fødsel.

Noen dager tidligere drev 74 livløse kropper i land på en strand i Libya. En ødelagt gummibåt ble funnet i nærheten av de døde. Menneskesmuglere skal ha tatt av motoren og forlatt den overfylte båten på åpent hav. De omkomne ble lagt i jorda på en gravplass for uidentifiserte i Tripoli. Med denne tragedien er 365 båtflyktninger omkommet så langt i år.

Og snart starter høysesongen. Da vil meldingene om druknede komme hyppigere. I fjor døde én av 40 som la ut på verdens farligste sjøreise. Mer enn 5000 mennesker omkom i Middelhavet i 2016. Det er det høyeste dødstallet som noengang er registrert.

Siden sommeren 2015 har «Siem Pilot» og redningsskøyta «Peter Henry von Koss» reddet rundt 60.000 mennesker fra drukningsdøden. Flyktningstrømmen over havet ser ikke ut til å avta i år, men regjeringen har ikke bestemt seg for om det norske bidraget skal forlenges. Politidirektoratet (POD) har sendt brev til Justis- og beredskapsdepartementet og bedt om en rask avklaring. «En ustabil politisk situasjon i migrantenes hjemland vil fortsette og med velorganiserte nettverk av menneskesmuglere langs migrasjonsrutene vurderes det som sannsynlig at flere hundretusener migranter vil forsøke å ta seg til Europa også i 2017», heter det i brevet som ABC Nyheter refererte til sist uke. EUs grenseorgan Frontex vil at Norge skal være med videre, og POD mener det haster med å få en avklaring siden oppdragsperioden snart utløper (se faktaboks). Til Dagsavisen skriver Justis- og beredskapsdepartementet:

«Norge har bidratt med fartøyer til Frontex’ fellesoperasjoner i Middelhavet siden sommeren 2015. Vi har ikke forpliktet oss til en videre forlengelse av bidragene når oppdragsperioden utløper. Spørsmålet om eventuell slik forlengelse er for tida til vurdering.»

Ingen fra politisk ledelse i departementet ville la seg intervjue om saken.

Det vil derimot politifolkene som har vært med på redningsoperasjonene. Gjennom vinter og vår, sommer og høst har mannskapene på de norske båtene stått midt i flyktningkatastrofen. De har tatt imot levende og døde, opplevd voldsomme gledesscener og bunnløse tragdier. Felles for dem alle er at de vil ut igjen. De vil fortsette oppdraget.

Les også: Jesus ble merket for livet da jordeiere gikk til angrep

Et ubeskrivelig drama

– Det vekkes noe i en politimann når man får muligheten til å bidra aktivt til å redde liv.

Morten Sletmoe Dale (34) har nettopp kommet hjem fra sitt første oppdrag på «Siem Pilot». Han møter Dagsavisen i Skien, der han jobber i politiet. Nå skal han være hjemme i to måneder før han reiser ned til Italia igjen.

På sin første tur var han blant annet ansvarlig for likhåndtering på båten. Dale forteller at han gjorde mentale forberedelser før han dro ned – litt som en toppidrettsutøver.

– Jeg forsøkte å se for meg de verste scenarioene slik at jeg skulle være best mulig forberedt.

Dale har pc-en foran seg. Han har videoer og bilder han vil vise.

– Jeg tenkte på hvordan jeg skulle beskrive det som skjer der nede før du kom. Jeg fant ingen ord som er dekkende for hva disse menneskene utsetter seg for.

Han starter en video som viser en redningsoperasjon utenfor Libya. Bølgene slår over ripa på det nesten hundre meter lange skipet og skyller vann over dekket. Under slike forhold har de reddet liv i vintermånedene. Fra området der de plukker opp flest båtflyktninger bruker «Siem Pilot» over et døgn på tilbaketuren til fastlandet i Italia.

En liten, overfylt gummibåt er sjanseløs i slikt vær.

Under sitt første oppdrag var Dale med på å ta imot døde om bord. Det skjedde i januar da «Siem Pilot» ble bedt om å hente fire overlevende og fire døde fra en båt som hadde gått ned. Om bord i båten skal det ha vært rundt 180 mennesker. På tilbaketuren jobbet de på spreng for å finne identiteten til de omkomne – noe som ofte er en nærmest umulig oppgave.

– Vi sto ansikt til ansikt med tragedien, og følte at vi gjorde et særdeles viktig arbeid både for de døde og pårørende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Håp og glede

Dale viser en video av en overfylt trebåt med 374 flyktninger om bord som er i ferd med å tippe rundt.

– Det er et vanvittig teamarbeid som må til for å takle en sånn situasjon.

Han forteller at han er blitt mektig imponert over hvor godt samarbeidet om bord fungerer mellom Forsvarets folk, politiet og de sivile.

– I løpet av ukene om bord blir vi som en familie. Alle stiller opp for hverandre. Det er et ekstremt godt samhold.

En annen dag hentet de overlevende, deriblant flere små barn, som nettopp hadde blitt plukket opp av et annet skip. Ved siden av skipet lå en liten trebåt full av vann.

– Det er ikke alltid følelsene kommer der og da, men når jeg ser de smårollingene nå i ettertid får jeg frysninger. Det kunne gått helt galt.

Han viser fram et bilde av noen små barn på dekk som holder i hver sin lille bamse. Bamsene var det datteren på fem år som sendte med ham.

– Jeg pratet mye med datteren min før jeg dro. Det var viktig at hun var med i prosessen. Jeg forklarte at barna der nede ikke hadde noen ting. Da hun hørte det, fant hun fram tre bamser.

Dale forteller at det tok litt tid å lande etter at han kom tilbake. Men han synes overgangen til hverdagen i Norge har gått greit.

Nå ser han fram til å reise ned igjen.

– Vi opplever også mye glede. Det er viktig å få med. Hver person har et håp om en bedre framtid.

– Jeg har tenkt en del på det Leo sa i «Flukt»: «Hver flyktning er også en mulighet». Vårt bidrag hjelper disse menneskene. Det gir oss motivasjon til å fortsette.

– Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg ble med på dette oppdraget.

De små barna

– En ting er å se det som skjer på nyhetene, men å holde et lite barn i hendene – det er veldig spesielt.

Tordis Myrseth (38) er til daglig overbetjent ved Bergen sentrum politistasjon. Det siste året har hun vært på to oppdrag med «Peter Henry von Koss». Båten til Redningsselskapet har patruljert farvannet mellom Hellas og Tyrkia. Myrseth forteller om krevende redningsoperasjoner. Hun snakker mest om barna.

– Hylgriningen og panikken i båtene – det er det verste av alt. Vi prøver så godt vi kan å få dem til å slappe av, men de er så redde, så desperate.

De beste opplevelsene har hun hatt når flyktningene har kommet om bord i båten etter en redningsaksjon. Det er da hun har hatt tid til å bli litt bedre kjent med barna og familiene deres.

– Å klemme en liten gutt eller jente, få dem til å smile og kjenne på tryggheten en liten stund, det føles veldig meningsfylt og godt. Kanskje er det fordi jeg selv har to små hjemme at jeg har vært så opptatt av barna?

Myrseth har prøvd å ikke tenke for mye på hva slags framtid som venter dem når de settes i land.

– Vi vet jo at de går en uviss framtid i møte, men jeg har ingen påvirkningskraft på det som skal skje videre. Jeg prøver bare å gjøre det beste for dem der og da – møte dem slik jeg selv ville blitt møtt hvis det var jeg som var i deres situasjon. Mer får jeg ikke gjort.

Myrseth er nå hjemme i Bergen sammen med sine to små barn. Mannen søkte seg også til oppdraget i Middelhavet. Nå er det han som er om bord på «Peter Henry von Koss». Barna har stilt moren mange spørsmål.

– De lurer jo på hvorfor mamma reiser fra dem, og da er det godt for dem å vite litt. De snakker om at mamma er nede på en båt og hjelper mennesker som har reist fra sitt land fordi de ikke hadde det bra. Eldstemann er mer reflektert, han vet om krig og at folk flykter. Min datter på fire synes det er rart at de ikke bare flyr over havet.

Myrseth følger med på alt som skjer der nede. – Før jeg dro ned, distanserte jeg meg nok litt fra alt det fæle, spesielt når det gjaldt barn. Nå følger jeg med. Jeg er blitt mer engasjert, mer emosjonelt involvert. Det er så lett å glemme det som skjer når du sitter trygt hjemme i Bergen.

Gutten i Hello Kitty-bukse

Hun forteller at hun har fått et annet syn på livet etter det hun har opplevd.

– Mitt syn på hvordan jeg selv har det er blitt totalt endret. Mine egne hverdagsproblemer er blitt til i-landsproblemer. Det er godt å sette ting i perspektiv. Du får en helt annen takknemlighetsfølelse.

Hun forteller om den lille syriske jenta som de fant i bunnen på en plastbåt.

– Jenta var lam fra halsen og ned. Hun kunne bare bevege hodet. Det var så sterkt. Du tar bare ikke med deg et lite barn i en slik båt hvis du ikke er helt desperat.

Det er mange bilder som har brent seg fast.

– Den lille gutten i Hello Kitty-bukse, begynner Myrseth.

Gutten hadde reist fra Afghanistan sammen med foreldrene og søsteren. Han var stille og alvorlig. Myrseth forsøkte å få ham til å glemme det vonde et øyeblikk, men hun klarte ikke å få fram noen glede.

– De hadde reist fra alt de eide, og det ble så veldig tydelig med den buksen. Min gutt ville aldri tatt på seg en bukse med Hello Kitty på. Det er to forskjellige verdener. Buksa ble på en måte et symbol for meg på det – og den lille gutten minner meg på hvor godt mine egne små har det.

Politioverbetjenten fra Bergen mener det vil være synd om Norge nå avslutter sitt bidrag.

– Jeg har sett at det er behov for oss. Vi snakker om en humanitær krise, og jeg mener vi har utført oppdraget på en god måte.

– For egen del ville jeg aldri vært foruten det jeg har opplevd. Jeg er stolt over det vi har gjort, sier Myrseth, før hun legger til:

– Jeg kjenner meg ikke ferdig. Jeg vil ut igjen.

Panikk og kaos

– Den dagen var jeg helt sikker på at mange kom til å dø.

Geir Hilmarsen (57) har vært ute en vinternatt før. Trønderen med mer enn 30 års fartstid i politiet har deltatt på en rekke utenlandsoppdrag i ulike krigssoner. Å være styrkesjef på «Siem Pilot» er likevel den mest krevende lederjobben han har hatt, men også den mest givende. I fjor ledet han fem operasjoner i Middelhavet. Hver operasjon varer én måned.

Hilmarsen forteller rolig om de mest dramatiske hendelsene – og dagen da ingen om bord kunne vite om det ville gå bra.

– Den mest dramatiske redningsaksjonen skjedde i slutten av august i fjor.

Vi ble bedt om å sette kursen sørover og hadde blitt tildelt én båt. Da vi kom fram til området, så vi en rekke skip i horisonten som hadde startet redningsarbeidet.

Hilmarsen sto på brua med kikkerten. Rundt skipene så han et uendelig antall gummibåter som ikke hadde blitt reddet. Som øverste leder på skipet er det han som må ta alle avgjørelser. I en gitt situasjon der det ikke er mulig å redde alle, må han prioritere båtene med flest mennesker. Han forsøkte å holde hodet kaldt, og ga ordre til mannskapet om at de måtte prioritere å få ut vester til alle som satt i de overfylte båtene før de begynte å ta noen om bord.

– Erfaringen viser at mange ikke kan svømme – mange har aldri sett havet. Faller de i vannet, er de borte på et par minutter.

Redningsbåtene ble satt i vannet. Mannskapene jobbet på spreng – mens panikken spredde seg blant båtflyktningene.

Redningsarbeidet startet kvart på elleve på formiddagen. Tre timer senere ringte hovedredningssentralen i Italia. Da hadde ikke skipene som lå rundt «Siem Pilot» plass til flere om bord.

– Jeg husker at jeg telte 17 smekkfulle gummibåter rundt oss da hovedredningssentralen ringte. I hver av båtene satt det rundt 150 mennesker.

Under hele redningsoperasjonen var det dramatikk. En båt punkterte, en annen begynte å ta inn vann. Spedbarn ble kastet over til redningsmannskapene.

– Vi prøvde å roe dem ned, men panikken tok folk likevel. Det var mange som hoppet i vannet.

De som hoppet i vannet drev av gårde på grunn av sterke havstrømmer. På brua sto Hilmarsen med kikkerten og dirigerte sine folk. En gang prioriterte han å redde et spedbarn som noen holdt opp. Barnet så livløst ut på avstand.

– Vi lyktes med å få tak i ungen – som heldigvis ikke var død.

De holdt på med redningsarbeidet helt til klokka sju på kvelden. «Siem Pilot» hadde da 1078 båtflyktninger på dekk. I tillegg hadde de hjulpet over 1000 mennesker over på andre skip som hadde kommet til.

– Da vi dro derfra hadde jeg gåsehud og en vanvittig godfølelse. Jeg var lykkelig og stolt. Stolt over meg selv – og stolt av hele gjengen.

Hilmarsen stryker hånda over den ene armen.

– Jeg får gåsehud når jeg snakker om det nå. Det var en utrolig dag. Og bank i bordet – den dagen lyktes vi med alle våre prioriteringer.

Les også: Her drømmer fangene om Norge

Aldri opplevd noe lignende

Hilmarsen sitter på sitt kontor hos Kripos. Han skulle egentlig gått av med pensjon i februar, men Kripos ville ha ham med videre. Nå er han del av apparatet som koordinerer operasjonene i Middelhavet. Han forteller at de har fått til et fantastisk godt samarbeid mellom forsvaret, politiet og de sivile om bord. Hovedoppdraget til «Siem Pilot» er å drive grensekontroll. Politiet om bord skal også forsøke å ta eventuelle bakmenn etter en redningsoperasjon.

Gjennom fjoråret opplevde Hilmarsen at bakmennene som organiserer flyktningbåtene ble stadig mer kyniske.

– Vi så at båtene ble fullere og at det ble sendt ut et større antall båter i slengen. Det kan tyde på at de som står bak er blitt mer kyniske. De forsøker også å stjele båtene tilbake under redningsoperasjonene.

Inne på kontoret står «Humanistprisen» og VG-prisen «Årets navn» som mannskapene på «Siem Pilot» og «Peter Henry von Koss» mottok i fjor.

– Prisene betyr mye for oss. Det har vært en utrolig interesse for oppdraget i positiv forstand. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det handler nok om det humanitære aspektet. Jeg er utrolig glad og stolt for at jeg har fått være med, og jeg har fremdeles ikke hørt om en eneste en som har angret.

Hilmarsen sier at han kjenner at oppdraget har gjort noe med ham.

– Jeg har ikke forandret mitt syn på at vi må ha kontroll på hvem som kommer til Europa, men jeg har fått øynene opp for omfanget. Jeg er veldig imponert over italienerne som har holdt på med redningsoperasjoner i mange år og fortsatt bidrar sterkt.

Han forteller at oppdraget har gjort ham mer ydmyk når det gjelder hvem det er som kommer.

– Når man følger nyhetene kan man få inntrykk av at det er store grupper som reiser sammen, men vi ser at de fleste ikke kjenner hverandre. Alle har sin egen historie. For meg har det vært en vekker.

Som øverste sjef var det ikke så ofte at han selv snakket med flyktningene, men han hørte alle historiene og fikk se tragedier på nært hold.

– Jeg husker en mann som framsto som en krøpling og som måtte bæres om bord. Han ble lagt på en seng og sjekket av en lege om bord. Da han begynte å snakke kom det fram at han hadde ligget sammenkrøpet i et «safe house» i Libya så lenge at muskulaturen hadde sluttet å virke. Sannsynligvis hadde han ligget i fosterstilling i ukevis. Han fortalte at han ble slått med kjepper når han rørte seg. Det positive i denne historien er at vi fikk kontakt med leger på Sicilia og at han gjennom opptrening sannsynligvis kunne gå igjen.

Selv om han har opplevd å ta om bord døde og sett mange tragiske skjebner, er det de positive opplevelsene han husker best.

– Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er en godfølelse fordi vi har lykkes med redningsoppdragene. For meg har det vært en drømmejobb og det mest meningsfulle oppdraget jeg noen gang har vært med på.

Hilmarsen håper oppdraget fortsetter.

– Personlig mener jeg at vi absolutt har noe der å gjøre. Jeg ser at menneskene i gummibåtene trenger vår hjelp. De har ingen mulighet til å komme seg over havet. Da må de plukkes opp – uansett hva man måtte mene om politikken og det store bildet.

Annonse