Bilde 1 av 8
Reportasje

Parade i separatistenes tid

Folkerepublikken Donetsk feirer 70-årsjubileet for slutten på 2. verdenskrig med storslått militærparade. Samtidig som byen ruster seg til fest, ble en barneskole bombet for femte gang.

400 soldater retter seg opp. Ser mot venstre. Mot høyre. Et tjuetalls militærkjøretøy starter motorene. Det er klart for første øvelse til 70-årsjubileet for det man her i Donetsk kaller «Den store fedrelandskrigen».

– Journalister, spol tilbake, vi tar det hele en gang til, sier en stemme over høyttaleren.

Etter ett år med russiskstøttet krig mot Ukraina har myndighetene litt å bevise. Ikke minst overfor sine egne borgere. Lærerne fikk først januarlønningen i forrige uke. Pensjonistene må over til Ukraina for å hente pensjonen. Supermarkedene tømmes for mat, hvis de i det hele tatt er åpne.

I midten av februar undertegnet separatistene og Ukraina en våpenavtale, men alle som har ører i Donetsk vet at det er inn- og utgående angrep hver eneste dag.

Samtidig gjør folkerepublikken alt for å styrke moralen. De arrangerer gratiskonserter, lover pensjon for neste uke, sender bilder av glade barn på storskjerm i sentrum – og gir gratis adgang til museene. Men for den vanlige ukrainer i gaten, er det neppe så mye å feire.

Det siste året har krigen i Øst-Ukraina kostet mer enn 2.230 menneskeliv. Av disse er minst 175 barn.

I midten av paradegaten reiser dirigenten seg på stolen, og gir tonen til hornorkesteret.

– Stridsvognene T72, bygget i april 2014, sier stemmen over høyttaleren.

Seks grønne tankser med røde stjerner kjører gjennom hovedgaten, med hver sin stramme soldat under hver sin store, svarte hjelm.

– MRS-Grad-raketter, sier han videre.

Artilleri, multi-rakett-systemer, kadetter, bataljoner, åpen bil med forsvarsminister i stram givakt.

– Nå skal forsvarsministeren gratulere hver bataljon, sier høyttalerstemmen.

Etter en kort kjøretur hopper ministeren ut av bilen. Høyt dekorerte menn samler seg rundt ham, bak et skjold av fem tungt bevæpnede livvakter.

– Bra jobba, soldatene gjorde en god jobb. Men det er for kort avstand mellom biler og soldater. Vi tar det en gang til! roper ministeren.

Høyttalermannen griper mikrofonen.

– En gang til! Journalister!

Parade og politikk. I dag, lørdag 9. mai, er det frigjøringsfest for alvor. Folkerepublikkens ledere har forberedt sine innbyggere på angrep fra Ukraina i anledning dagen.

– Sannsynligvis blir vi skutt mot på denne dagen. Derfor har vi invitert OSSE til å bivåne paraden, sa lederen for den ikke-anerkjente folkerepublikken, Aleksander Zakharsjenko dagen før.

OSSE har svart med å fordømme selve paraden, som de mener er i strid med fredsavtalen som ble undertegnet i Minsk i midten av februar. Da sa både Ukraina og separatistene seg villige til å trekke vekk alle tunge våpen fra området.

– Vi har sagt at det må bli gjort mer fra begge sider for å leve opp til avtalen fra Minsk, og det inkluderer flyttingen av tunge våpen. Vi må få mer informasjon om hva som er gjort, og vi må få bekreftet at våpnene er parkert og utenfor faresonen, skriver OSSEs talsmann i Ukraina, Michael Bociurkiw i en e-post til Dagsavisen.

Men enn så lenge er våpnene på parade i midten av sentrum. Ifølge folkerepublikken skal våpnene fraktes til «sin opprinnelige plassering» allerede søndag morgen.

– Vårt mål er å vise verdenssamfunnet, Ukraina og OSSE at tungvåpnene ikke har ammunisjon. Vi kan la dem inspisere disse våpnene når som helst, men vi kan ikke ta dem ut av paraden, sa viseforsvarsminister Eduard Basurin til pressen.

Tilbake på Leninplassen knuser en ung soldat sigaretten med fingerspissene. Han vil ikke kaste sneiper på bakken når det snart er 9. mai.

– Det er ikke så rart at OSSE er kritiske. De er jo kjøpt og betalt av ukrainerne, sier menig Evgenij.

19-åringen fikk en brå avslutning på utdannelsen da krigen kom til byen. Istedenfor tekniske fag på universitetet, ble kraftige kamper i Debaltseve.

– Jeg så en massegrav med sivile etter at vi tok over byen i februar. Det er det verste jeg noensinne har opplevd, sier han.

Så smiler han, blottlegger tennene som er halvt råtnet vekk.

– Var det noe mer? Hva mer vil du vite?

– Hvorfor er denne paraden så viktig?

– Fordi vi vil vise hele verden at vi ikke er noen separatister. Vi er en ordentlig hær i et ordentlig land.

Bomber i mai. De siste dagene har barna på skole 58 i Kievskij distrikt forberedt seg på frigjøringsdagen. Hver dag fra klokken åtte om morgenen til ett på dagen har de øvet på sanger og foredrag. De har tegnet de klassiske oransje- og svarte 9. mai-symbolene, og hørt de voksne fortelle om tapene oldefedrene led under andre verdenskrig.

Sent lørdag kveld 2. mai ble skole nummer 58 truffet av eksplosiver. Vinduene ble knust. Deler av taket ødelagt. Trærne i skolegården kvistet. Hjørnet av bygget er blitt til en steinrøys.

De var langt fra det eneste bygget som ble truffet, og det var heller ikke første gangen det skjedde. Siden 24. september 2014 er skolen blitt bombardert fem ganger. Partene skylder på hverandre.

«Skole nummer 58 ble truffet av europeiske verdier», skriver en blogger. Andre skriver at det var «NATO-ammunisjon». Ukrainske myndigheter mener det var et internt oppgjør, og at de ikke har noe med dette å gjøre.

OSSE har ennå ikke konkludert.

Mandag morgen, klokken 09.00. Rektor Klaudia Vasilijovna Kharkovskaja har gitt beskjed om at skolen er stengt.

De nysminkede leppene skjelver. Kinnene dirrer.

– For femte gang rydder vi skolen for glasskår, fordi disse ikke-menneskene på ukrainsk side bomber oss. Ikke-mennesker, det er det de er! Hvorfor skal det være så fryktelig vanskelig å forstå: Vi vil ikke være med i Europa! Vi vil være vårt eget land!

Hun ber oss om å forlate området. Det hjelper ikke uansett hva vi skriver, sier hun. De blir bare bombet, igjen og igjen.

Før krigen startet hadde skole nummer 58 hele 870 elever. Etter ett år med krig, var det 200 elever igjen. De andre hadde flyktet.

Skoledag i krigstid. Tirsdag åpner hun skolen igjen, tre dager etter bombeangrepet. Denne dagen møter det opp 81 elever.

Rektor Kharkovskaja avslutter skoledagen klokken 13, siden bombene som regel kommer på kveldstid. Men to timer etter skoleslutt, leker det fortsatt barn i skolegården.

– Vi ber ikke lenger om meldinger eller fraværsgrunn, sier hun da vi møter henne på kontoret tirsdag ettermiddag.

– Og når de begynner å bombe, så sender vi elevene hjem.

– Er dere ikke redd for at liv kan gå tapt?

– Selvfølgelig er vi redde.

– Men hvordan kan dere holde skolen åpen når den er bombet fem ganger?

– Hva skal vi ellers gjøre?

– Dere kan flytte elevene til et trygt område.

Svarene fra rektor blir avbrutt av kraftige rakettlyder.

– Det er høylytt i dag, kommenterer hun og fortsetter:

– Vi har spurt foreldrene om de vil ha barna på en annen skole, men det vil de ikke. Dette er deres nærskole. Det er her de vil sende barna sine.

Rakettene kommer stadig nærmere. Leppene har sluttet å dirre.

– På lørdag er det egentlig fridag, men vi skal samles her på skolen likevel. Synge sanger og vise fram forestillingen om andre verdenskrig for foreldrene. Så lenge det ikke bombes.

Vi løper ut av intervjuet, og inn i en bil som tar oss i sikkerhet. Barna har forsvunnet fra skolegården, men rektor har ikke tenkt til å forlate bygget.

Hun sitter ved rektorpulten, i et mørklagt rom, der lyset bare så vidt slipper gjennom plastikken hun festet på vinduene dagen før.

Et spørsmål om historie. Krigskjøretøyene slurer langs hovedgaten i Donetsk sentrum. Noen jenter får et stjålent øyeblikk med soldatkjæresten. Ett par tenåringsgutter sikrer seg en selfie foran de nymalte tanksene.

En 79 år gammel mann står på fortauet og bivåner det hele. Han har sett tankser komme og gå, siden han som femåring sa farvel til faren sin i 1941. Han så ham aldri igjen.

– Jeg oppdro meg selv, slik som mange andre i min generasjon, sier han.

Den gamle mannen har fått med seg at Kiev har avlyst paraden i år, og at de heller vil bruke den britiske blomsten som sitt veteransymbol. Det gjør ham trist.

– Paraden handler ikke om man er for eller imot separatistene, men om å feire veteranene. Dette er en tradisjon! sier mannen, som ikke tør å gi navnet sitt til journalisten.

Tradisjonen i Donetsk er imidlertid ny. I fjor ble det arrangert en mindre parade i den såkalte folkerepublikken, men da Donetsk var en del av Ukraina ble paradene holdt i Kiev.

– Jo, det stemmer at vi ikke har hatt parade før. Heller ikke under Sovjetunionen hadde vi krigskjøretøy. Kanskje infanteri på spesielle krigsjubileer, men ikke kjøretøy, sier mannen.

Vi stopper en eldre kvinne som haster over Leninplassen med en bærepose i den ene hånden og barnebarnet i den andre.

– Jeg vil helst ikke si noe om paraden, sier hun og smiler svakt så tre metallbelagte tenner skimtes.

– Parade? spør guttungen og sperrer opp øynene.

Bestemoren ser ned i bakken:

– Det er så vanskelig å si hvem som har rett og hvem som tar feil, så jeg vet ikke om jeg drar til byen på lørdag. Og dessuten: Hvem vet om jeg har helsa i behold?

Når den russiske marsjen dundrer over høyttaleren, har hun forsvunnet fra Leninplassen.

Mer fra: Reportasje